fredag 27. februar 2009

Spelling God backwards.

Ah hue!
Er det noe jeg er flink til så er det å være ubeskrivelig tett!
Når jeg har det vondt er jeg mester i å trekke oppmerksomhet fra folk som ikke kan eller vil forstå meg.
Da skjønner jeg ikke vitsen i å være sånn. Helt ærlig.

Det er ting som kan skje folk; både på godt og vondt, uten at det har noen spesiell betydning.
Jeg, for eksempel, klarer det hver gang. Havne oppi situasjoner hvor jeg helst skulle vært et annet sted.
Men det skjer. Hver gang. Og jeg begynner å tro at det er noen deg oppe som ikke liker meg...

For nå tror jeg at jeg gjennomgår det værste noen kan tenke seg. Ikke skal jeg gå inn på det, for jeg vil ikke snakke om det. Med noen. Mitt problem. Fuck off, ikke gidd!
Uansett så føler jeg at det er en smule urettferdig at nettopp jeg skal havne oppi slike situasjoner. Hva har jeg gjort for å fortjene det?

Jeg har gjort mange gale ting gjennom livet mitt à 20 år, men ikke nok til å fortjene dette.
Syntes nå jeg.
Og når den ene personen jeg kan fortro meg til midt oppi dette ikke kunne brydd seg mindre (noe som er helt greit) blir det ikke veldig lettere... Jeg må få være ærlig.

Og jeg vet det er vanskelig. Både for deg og for meg.
Men jeg forventer ikke noe av deg i det hele tatt.
Ikke din støtte.
Ikke dine tanker.
Hvertfall ikke dine ord.

Men det blikket du gir meg, kan du spare meg med. Jeg trenger hvertfall ikke din sympati. Noen gang.

Nå vet du hvertfall hvordan ståva er, hva som skjer og hva som har skjedd. Og om du vil kan jeg sikkert fortelle det hva som skjer videre. Men utenom det trenger jeg ikke noe fra deg.

Lev livet ditt du. Som alltid. Så fikser jeg resten. Jeg har stått nok i veien for deg til å lage mer trøbbel nå.

Men jeg setter pris på at du hører på meg. Det er jeg takknemlig for. Og jeg håper du kan tilgi meg en dag.

Forhåpentligvis er ikke ting like vanskelige som det ser ut til.

Men vit dette; jeg elsker deg.




How can I save you when I can't even save myself?

torsdag 26. februar 2009

Caged in with razor wire.

Marte Kiara.

Elsker:
Aromaterapi
Eple & Kanel - lys
Te
Musikk
Ta bilder
Fuktighetskrem
Erlend
Kafè
Bruktbutikker
Lønning
Tønsberg
Våren
Håndarbeid
Den grønne kåpa
K1
Converse
Kvadrat
Indiska
Stearinglys
Dreads
Lilla
Grønn
Orange
Cola
Vann
Vin
Strender

Har ikke noe i mot:
Klemmer
Kyss
Busser
Tog
Marthe
Massasje
Sene kvelder
Metall
Jæren
Baderomsvekta
Badekaret
Tequila
Venner
Regn


Hater:
Baksnakking
Løgnere
Usikkerheten
Sykdom
Snø
Mygg
Øl
Skolen
Oslo
Varme
Kulde
Realiteten


Holder seg unna:
Seg selv

Sånn i tilfelle noen lurte...

Save your sympathy.

Dett i desa!
Gi meg en god grunn til at jeg bli skikkelig forkjøla NÅ!
Og jeg som har vært så flink til å kle meg for kulden, gått med ordentlig, varme sko og tatt masse, masse vitaminer.
GUGG! Jeg hater det!

Klokka er snart halv 11 på morran og jeg er skit trøtt. Det ble ikke så seint i går - da jeg kom hjem fra Tønsberg gikk jeg rett opp og la meg.
Men det var kjempe gøy i går. Ikke det at den såkalte utdanningsmessa var noe bra, men Tikkekupong derimot. Jeg har ikke sett de LIVE før, så da Jonas fortalte meg at de skulle spille, tenkte jeg; Hey, to fluer i en smekk.
Messa, eller seminaret besto kun av masse gamle folk som snakka om hvor viktig en utdanning er, hva du burde gå utifra når du velger videre studier og hvorfor akkurat DEG. Uh, dypt!

Ella var jo i et knakenes godt humør. Bussturen inn til Tønsberg to evig lengere tid enn vanlig, og som om det skulle være nok tok vi bussen videre opp til Eik hvor vi hadde blitt fortalt at "messa" skulle være.
Men den var ikke det...
Den var på Færder VGS, av alle ting!
Vi hadde kjøpt oss en 2 liters Pistasj-is som matpakke, og jeg tør påstå at det så temmelig rart ut for alle forbipasserende å se to kvinnfolk tuslende ned fra Eik mot avd. Korten med en bøtte med is i hendene...
Første Ella sa da vi omsider kom dit vi skulle; - Mann, det lukter CRAP, her!
Yeah...

Da hele seminaret omsider var ferdig, var det meningen at vi skulle ta 20:05 bussen som gikk fra sentrum. Vi tusla bort til busstoppet like ved VGS, og venta der... og venta... og venta.
Vi så Andebu-bussen.
Vi så Stokke-bussen.
Vi så Bussen TIL Tønsberg...
Men ingen FRA. Før en halvtime senere. Og den var full!
Jeg var overhyper, overtrøtt, kald og syk - alt på en gang, og jeg tror Ella var temmelig lei av meg. Spesielt da jeg fikk med meg Jonas til å synge "Bananaphone" HA!
Selv om bussen var en halvtime forsinka, gikk turen hjem ganske kjapt. Plutselig var vi i Sandefjord - der skulle Dina og kinogutten til Ella av. Så var det Lærvik, og der forsvant Ella. Omsider kom vi til Stavern, og jeg var så trøtt i hele kroppen at jeg er sikker på jeg ble bært hjem.

Pappa var hvertfall hjemme da jeg kom inn døra. Evig lykke, for da kan ikke mamma kjefte for noe jeg ikke har gjort - se bortifra at jeg fòra bikkja med pølser til hun spydde tidligere på dagen.
James hadde vært i studio med Glenn og mikset litt på noen sanger, så han var ikke hjemme enda, og det var litt crap fordi jeg måtte spørre han om et par ting.

....

Nå, Akkurat nå sitter jeg på sengekanten og sliter med å holde alt gugget i nesa inne. Jeg skal liksom re opp en seng, sette på en vask, brette klær, gå tur med dyret, vaske huset - alt, men jeg har ikke krefter. Jeg er drit sjuk!
Aller helst vil jeg bare ligge i badekaret, hele dagen, helt til jeg skrumper inn som en liten rosin. For da kan jeg gjemme meg for mamma hvorsomhelst, når hun finner ut hvor lite av det mye jeg skulle gjøre. Høhø!
Jeg må inn til Lærvik med ti over to bussen, for å vente 20 minutter på et tog som mest sansynlig er forsinka i tre måneder, også bærer det hjem og ut på tur. Ehm, nei, fuck, jeg skal jo lage middag også. *sutre* jeg vil dø.

tirsdag 24. februar 2009

Living is a problem because everything dies.


Jeg sa tidligere at jeg trenger en make-over, på alt.
Så langt har jeg gjort underverker. Jeg har ryddet ut masse klær fra skapet mitt, donert det jeg ikke ville ha til Marthe og Fretex. Jeg har gått igjennom det lille jeg har i hodet - ikke at det tok sånn tid - og facet meg selv som den jeg er. Det er ting jeg selvfølgelig må venne meg til, men så langt velger jeg å tro at det er et lite håp for meg der også ute i verdenen.


I dag gikk jeg gjennom musikken min. Herregud jeg hører på mye rart!
Jeg er litt kjent for å ha en ganske sær musikksmak, spesielt når halvparten av det som opptar plassen på PC'n min er musikk jeg ikke hører på lenger. 4MB med musikk har jeg fjernet, og når jeg kommer tilbake til Jæren skal Jacob få lov til å hjelpe meg med å erstatte det tapte.

Så langt, på min egen lille topp-10 liste har jeg valgt ut følgene:
Iron & Wine
Seigmen
Flyleaf
A Perfect Circle
Placebo

Bob Marley
Anathema
Paramore
Opeth
Sigur Ròs

Sånn ellers er vel resten en god blanding av 60, 70 og 80-talls musikk.

Klesstilen min trenger jeg forsåvid ikke gjøre så mye med. Ikke det at jeg virkelig bryr meg om hva jeg dekker nakenheten min med, men det å kjøpe klær på H&M eksisterer ikke mer. Her går det lille jeg eier av penger til Fretex eller andre bruktbutikker. Noen kan vel si at jeg er blitt mer forfengelig ettersom jeg kler meg bedre - andre vil vel heller mene jeg ser ut som en dass.

Kroppslig har jeg aldri vært noe opptatt av - før nå!
Nå handler alt om diverse hudkremer, kallorier, trening, aromaterapi og veiing. Jeg burde passe meg litt, merker jeg, ettersom frokosten min besto av stekt ris - og det er det jeg har spist idag. Det tar vel ikke lange tia før mamma fjerner baderomsvekta. For nå som jeg er hjemme, syntes jeg det er morsomt å se hvor mye jeg veier - hele tiden. Det kan jeg ikke på skolen, for der finnes ingen vekt. Ja! Det høres sykt ut! Men, tidsfordriv på kveldstid, ok? Jeg er ikke syk. Jeg eier ikke snev av spiseforstyrrelser. Jeg er kresen på mat. Har alltid vært det. Jeg syntes ikke jeg er feit, men jeg er heller ikke tynn. Jeg er bare m
er i aktivitet nå enn jeg var før. Og når du legger sammen det med null mat, er det ikke rart jeg veier lite. Jeg veier meg for å sjekke om jeg må spise noe eller ikke. Greit?

Jeg har veldig vondt av pappa for tiden. Han har vært på jobb siden 7 idag, og han er enda ikke hjemme! Mamma syntes jeg ikke synd på, for hun har ikke gjort annet enn å være på jobb i 8 timer, bomma røyk av meg og sitti på ræva i stua. Mens jeg har lagd mat, gått to timers tur med bikkja, satt på vask, tatt ut av oppvaskmaskinen osv. Ikke at det gjør meg noe, for mamma sa jeg skulle få 1000,- for alt jeg gjorde - og det sier vi ikke nei til!
Men alikevel, jeg vedder på at hun nyter å bare slække'n. For ikke snakke om James. Han har vært på skolen, på øving, lagd seg mat og sittet på rommet sitt resten av kvelden. Han skal liksom ikke prate med meg mer...

I morgen blir koselig. Da skal jeg først inn til pappa for å ta bilder av hotellet, så skal jeg møte Ella i byen for hun skal bli med meg hjem. Så går vi vel en tur med Tara, spiser litt før turen går innover til Tønsberg.
Vi er nemlig flinke og skal på utdanningsmesse!
Kanskje jeg finner ut litt mer om de skolene jeg er litt sigen på å søke på. Som for eksempel den foto skolen i Trondheim, eller Høgskolen i Troms? Så er det jo Høgskolen i Buskerud.
Uansett så må jeg ha et friår til for å virkelig kjenne på det jeg drømmer om. Da er det leilighet i Lærvik med Ella og andre folk, jobb på Farris Bad, opptak av en eksamen og kjøping av bil : D
Jeg har jo det meste jeg trenger av ting til den eventuelle leiligheten. Dess skal jeg få sovesofaen som er på hytta, salongbordet i kjelleren og noen ting til. Ellers eier jeg jo min egen vannkoker, microbølgeovn, toastjern, brødrister og ikke minst min egen wok-gryte. Bare for å nevne noe.

Torsdag skal jeg til legen...

Også skal jeg hente Knut på togstasjone i Larvik.
Fredag må jeg visstnok drasse meg rundt omkring på diverse konserter; Slit - El Caco - Slit.
Hva gjør man ikke for sin bror?
Før alle konsertene skal vi kjøre ut til verdens ende for å ta litt bilder. Tror ikke Knutsen er veldig keen på noe annet enn det, to be honest. Tror også jeg skal drasse han med på Cafè på Maskinisten. Også kan jeg vise han Tønsberg på sitt beste.

AH! Kan jeg få legge til at jeg ELSKER Porcupine Tree?

Kia savner Marita <'3


mandag 23. februar 2009

This is what I need.

Jeg tok den første og beste setningen jeg kom på som overskrift.

I grunn er det løgn, for jeg vet ikke hva jeg trenger. Jeg trenger kanskje et par nye sokker, eller undertøy. Kanskje til og med en ny mobil. Muligens et liv.

Jeg våknet hvertfall til morgenen i dag, og det tilsvarer jo at jeg fortsatt lever noe som kalles et liv. Men litt senere etter at jeg sto opp, døde jeg. Hvertfall nesten. Hvis du noen gang har opplevd at eggstokkene dine føles like tunge som bly og er i ferd med å skyte seg nedover beina dine - ring meg!
Så mye smerter som det gjør meg redd. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Det kommer så plutselig - null advarsel what so ever. Jeg skulle bare spise frokost jeg, men det kunne jeg drite i. Plutselig fikk jeg vanskligheter med å stå oppreist, jeg kunne ikke føle beina mine. Så fikk jeg de brennende smertene i magen som fort gikk nedover til underlivet hvor den satte seg godt til rette for å legge litt ekstra tyngde på det. Forestill deg at du må skikkelig tisse samtidig som du er sulten og har mensensmerter!
... gang det så med 3.
Jeg begynner å kaldsvette. Det renner ned fra overalt, og jeg karrer meg bortover til doen. Første du tenker på er "jeg må bare på do, så ordner det seg". Lettere sagt enn gjort. Før jeg visste ordet av det satte jeg meg på knærne over vasken, kaldtvann rennende på den ene hånda mi mens den andre holder febrilsk så mye hår som mulig borte fra ansiktet, før jeg tilslutt kaster opp det lille som ligger i magen.
Grusomt!
Jeg måtte rett opp å legge meg igjen, og det rakk jeg så vidt før jeg svimte av. Hvor lenge jeg var borte aner jeg ikke, men da jeg våknet igjen var jeg mye bedre.

Den kalde lufta som seig seg over ansiktet mitt da jeg gikk mot bussen kan ikke beskrives hvor god var. Jeg var fortsatt litt småuggen, men jeg trengte å komme meg ut litt.
Jeg skulle på Kongegata for å møte Ole, også var det masse andre kjentfolk der.
Burde nok muligens hatt litt mer mot i meg i dag en det jeg hadde, men sånn generelt sett var det en helt grei dag. Hadde en veldig fin samtale med Erlend om diverse ting, som på en side var greit å få ut men likevel ikke. Jeg håper bare jeg ikke har rotet til noe.
For jeg tror ikke jeg har vært så nervøs som jeg var i dag på lenge.

Jeg var mer eller mindre ikke tilstede under hele oppholdet på Kongegata, tiden bare gikk fra meg. Og da jeg omsider kom hjem fra en ganske tung dag, var det kjeft å få så fort jeg fikk foten innenfor døra.
Jeg hadde vært så dum og glemme å ta ut av oppvaskmaskinen!
Og i morgen blir det bare mamma og jeg til middag - jeg gruer meg.
"Hva skal du med livet ditt?"
"Hvorfor har du ikke gjort det?"
"Hva med å bidra litt mer hjemme?"
...
Jeg lurer på hva jeg ikke bidrar med?
Hele fredagen var jeg hjemme og gikk tur med bikkja, vaska hele huset, satt på vask - generelt husarbeid.
Søndagen sa jeg ja til å jobbe med pappa for å hjelpe han litt på byggeplassen.
Hele denne uka skal jeg passe bikkja, lage middag og gjøre generelt husarbeid.
Men så fort jeg glemmer èn ting, kan resten av det jeg har gjort være det samme.
Dustekjærring!
Som om jeg ikke har andre ting å sysle med, så skal en jævla oppvaskmaskin gjøre store skader.
Jeg kunne gitt faen og bare gjort som jeg ville hele ferien. Men av respekt for mine slitne og arbeidende foreldre, velger jeg å bidra litt mer - uten betaling.
"Det skal så lite til" sier mamma hele tiden.
- Ja, det skal så lite til å gjøre feil.

Det er bare èn ferie til, og da er ikke de hjemme. Mest sansynlig er de på hytta, så da slipper du det.


Jeg fikk en fin liten setning i hodet mitt nå nettopp: Never ever regret something if it once made you smile.
Om jeg skal holde på noe, så er det hvertfall dette.
Litt random, jeg vet, men den fikk meg til å smile så da er det greit.

lørdag 21. februar 2009

I'm not breaking down,

- I'm breaking out!

I hele dag har jeg stort sett vært alene. Ikke at det er en negativ ting, over hodet ikke - jeg simpelthen elsker å være alene noen ganger. Og idag fikk jeg gjort en make-over av hodet mitt - sånn tankemessig.

Det er på tide å vise ærligheten nå, føler jeg, for noe sier meg at enkelte ting vil man vite, mens resten kan forbli det samme. Derfor har jeg valgt å ramse opp de personene som virkelig har gjort ett stort inntrykk på meg, fått meg til å se forbi ting når jeg måtte det og ikke minst gjøre meg oppmerksom på hvordan jeg er som person.

Vi begynner med det mest logiske;

James: Det sier seg i grunn selv hvorfor jeg velger han på øverste liste (ikke at rekkefølgen har noen betydning). han er min bror, har alltid vært det og vil alltid være det, og selv om vi har våre ulikheter har vi også en del likheter. James er den jeg bruker som personlig speil. Når jeg undrer for meg selv hvordan jeg er, hvordan jeg skal gjøre ting, hva jeg skal forholde meg til i diverse situasjoner er James veldig god å ha. Han trenger virkelig ikke si mye før jeg ser hva galt jeg har gjort, eller hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Vi reagerer på situasjoner ganske likt, vi er også veldig flinke til å stille opp for personer vi bryr oss om - han i muligens litt større grad enn meg - også tenker vi veldig likt, sånn realistisk sett. Nå til dags er han den mest hissige av oss ettersom jeg har innsett at det å være hissig ikke hjelper for meg, men jeg er likevel klar over at vi blir ganske enkelt sett på som to like personligheter av andre.

Marita: Hun er den som kjefter på meg når jeg kommer med mine udugelige tanker. Eller, hun kjefter ikke akkurat, men hun snakker til meg på en måte som mamma kan, bare litt mer varsom. Og det gjør at jeg hører på henne. Marita er også mitt eget lille glass av glede - uansett hvor muggent humøret mitt er, eller hvor irritert jeg er, er det Marita som "tvinger" det ut av meg bare ved å le eller smile. Også med den fantastiske sarkastiske humoren vi begge deler, er det ikke lett å være sur eller lei seg i hennes nærvær. Marita og jeg er veldig forskjellige personer, vi er ikke direkte like, men vi opplever mange like ting, føler jeg, derfor er det så lett å snakke med henne om det. Sladderbadstu FTW!

Juli-Jane: Hvis ikke denne snusfurnuftige personen hadde eglet seg inn i livet mitt på en ganske så ufattelig måte, hadde jeg nok ikke vært flinkere til å se på ting fra et annet perspektiv. Juli-Jane er den som kommer med de syke, syke tankegangene til tider, men også de som gir mest mening. Gud, hvor mange kakao med krem har ikke vi drukket på Maskinisten! Dess har vi en ganske lik bakgrunn - sånn type hvor slekta vår kommer fra. Også har vi den atmosfæriske, psykiske tankegangen som gjør enkelte gærne. Men så lenge vi skjønner tegninga, spiller resten liten rolle.

Gaute Hansen: Ja, okei, så er dette kanskje litt rart, men jeg savner Gaute. Og selv om jeg var pisse redd for han første gang vi møttes, har Gaute gikk meg mange, mange kloke ord. Også er han alltid så behjelpelig. Jeg husker en gang i fjor vinter, hvor jeg satt på kjøkkenet til Fam. Hansen og pratet med hans kone om en litt trist ting, hvor Gaute kommer inn, sier ikke ett ord - han bare legger hånden på skulderen min, klemmer forsiktig og smiler. Jeg er litt lei meg for at jeg aldri fortalte han hvor mye akkurat det betydde for meg. For det gjorde det virkelig. Og det var nettopp da jeg skjønte at jeg var glad i han. Han stiller alltid opp på det praktiske, han kan mye ulogiske ting som han finner på nettet, men Gud hvor mye han vet om vår felles interesse - foto. Selv om de gangene vi snakket sammen var nokså skjelde, hørte jeg alltid på han og tok til meg hvert eneste ord, og jeg er veldig takknemlig for alt han lærte meg - både teknisk sett og livsmessig sett.

Laila Hansen: Klisje! At foreldrene til eksen skal ha så stor betydning for meg kan man nok lure på, men de har da det. Laila og jeg har hatt mange dype samtaler. Det var liksom hennes ting. Og selv om vi begge har vært kjempe sure på hverandre noen ganger, og kanskje ikke alltid hatt like hyggelige samtaler med hverandre, har Laila alltid tatt i mot meg med åpne armer. Hun var livsfilosofen min, hun. Når ting var litt krise hjemme, og jeg nærmest bodde under hennes tak, ofret hun masse tid til å prate med meg, og hun lyttet alltid og dømte aldri. Laila er liksom en engel, og jeg angrer på at jeg gjorde så lite for å bevise hvor glad jeg egentlig var i henne.

Mamma/pappa: Ja, mamma må jo være med, for mamma er mamma, og hun vet alltid best - nesten. Vi har jo våre krangler og våre fortvilelser ovenfor hverandre, men mamma og jeg er nesten bestevenner og vi kan snakke om alt, uansett hvor idiotisk, fælt, fortvilende eller nervepirrende det måtte være - og hun tok alltid i mot mine venner uten å dømme eller overgå seg selv. Mamma er streng men rettferdig, liker jeg og si, og jeg tør påstå at de aller fleste jeg kjenner liker mamma veldig godt. For uansett, om jeg vil eller ikke, så er hun mamma'n min, og hun har lært meg alt jeg vet i samarbeid med pappa, og de har alltid støttet meg, latt meg ta valg - riktige eller gale - snakket med meg om ting, stått ved min side, ledd og grått med meg. Sånn som foreldre skal være. Og min største frykt er å miste dem, for da vet jeg ikke hva jeg gjør.

Erlend: Jada, så var han jo for mange bare en kjæreste, men for meg var han helt ærlig så mye mer. Ikke bare gjorde han meg glad som så mange andre opp gjennom livet mitt har gjort, men han var også den som virkelig forsto meg. Vi delte mye vi, kanskje litt for mye, hvem vet, men uansett. Erlend var den som reiv meg løs fra mitt gamle skinn og beviste for meg hva jeg virkelig kunne. Han var den som støttet meg uansett hva det måtte være, beviste for meg hvem jeg egentlig var (selv om jeg tok av litt), også var han den jeg virkelig satte men lit til. Da de gangene kom hvor folk ville vri seg i håret om hvor håpløs jeg var ettersom en del av valgene til Erlend kanskje ikke var like gode for andre, stolte jeg alltid på at han visste hva han gjorde. Herregud hvor folk kunne bli så sinnsykt irritert på meg, men jeg ville ikke gi meg for jeg visste at Erlend visste hva han drev med - og om så var og han gikk på snørra, ville jeg bevise for han at jeg var der. For det gjorde nemlig han ovenfor meg. Erlend er nemlig ingen pusling som så mange skulle tro. Han har like mange gode meninger som alle oss andre, det er bare så trist at så få gir han sjangsen til å bevise det - og jeg er så lei meg for at jeg stoppet - men jeg stoler på at de valgene han tar og tingene han gjør, gjør han for sitt eget beste og mer kan man i grunn ikke forvente av en person...

torsdag 19. februar 2009

Silence is gold.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg...

Don't say everything's okay
Don't tell me that it's just a phase
It doesn't help me

All the stars are standing still
The anger and the sleeping pills
Are all that's left now

An epidemic in my heart
Takes hold and slowly poisons me
His will won't let me breathe
It comes in waves and bleeds me dry
This love is slowly killing me
For me, there's noone else

Jelousy just eats me up
Another's made the deepest cuts
My heart is popping

You say there must be an end
But afterwards we'll still be friends
It seemed so easy

An epidemic in my heart
Takes hold and slowly poisons me
Her will won't let me breathe
It comes in waves and bleeds me dry
This love is slowly killing me
For me, there's noone else

Don't say everything's okay
Don't tell me that it's just a phase
It doesn't help me

21:47
- jeg har lyst til å ha en skikkelig make-over.
Liksom, på alt - meg selv, rommet mitt, håret, musikken jeg hører på, ting jeg gjør.
Jeg må gjøre noe nytt.
Jeg tror ikke det hjelper å si at jeg har forandret på noe, når jeg ikke får utfordret meg selv i praksis.
Men then again; kanskje like greit.
Så lenge jeg vet at jeg ikke er like hissig og manipulerende som før, er det vel greit.
Så lenge jeg vet at jeg tenker meg nøyere om før jeg gjør eller sier ting, er det vel greit.
Og, seiden jeg føler meg ganske tilfreds til tider med den jeg er nå, burde ting ordne seg.

Jeg dreit meg ut, ja, men man kan ikke bæsje på leggen nok.
Derfor gjorde jeg det ultimate for noen måneder siden, jeg dreit meg skikkelig ut, ødela mye, ødela alt i den grunn, men jeg lærte av det.
Det skal aldri gjenta seg.
Aldri.

Aldri skal jeg maipulere noen til noe de ikke vil.
Aldri skal jeg tvinge noen til å gjøre det motsatte.
Aldri skal jeg gå ut av en situasjon før jeg vet at jeg ikke ble misforstått.
Aldri skal jeg mase.
Aldri skal jeg glemme å fortelle hvor mye noen betyr for meg.
Aldri skal jeg heve stemmen min.
Aldri skal jeg kjefte.
Aldri skal jeg snakke om meg selv i andre person om hvor dum jeg er.
Aldri skal jeg krenke meg selv eller andre.
Aldri skal jeg rive meg selv ned foran noen.
Aldri skal jeg vise for lite følelser.
Aldri skal jeg vise utrygghet i den grad at det skremmer.
Aldri skal jeg svikte deg igjen.
Aldri.


**


Jeg var på Cafè idag.
Med Marthe.
...
Det gikk jo fint, tror jeg.
Hun fulgte jo etter meg hjem, så jeg tar det som et godt tegn.
Men det kan jo godt hende det var fordi jeg kjøpte røyk for henne.

Jeg tror ikke jeg gjorde noe dumt.
Jeg snakket hvertfall ikke noe stygt om noen.
Ikke i det hele tatt.
jeg var veldig varsom, og veldig på vakt.
Hadde du sett meg, tror jeg du ville vært stolt.
Sett hvordan jeg har skjerpet meg.
Jeg har hatt det i meg, hele tiden, skjønner du.
Du var bare ikke der da det skjedde.
...
Men uansett.
Nå er det fjellet klatret.
Og jeg klarte meg uten en skramme.
Så hva folk mener om at jeg dro på Cafè med Marthe
- jeg vil ikke vite det.
Noen ting er greit å holde for seg selv.
Fordi jeg er relativt sliten av alt.
Ja - jeg var skeptisk.
Ja - jeg spydde fordi jeg grua meg.
Ja - jeg har snakket om henne.
Men ikke på samme måte som dere.

Nå er det også slutt på alt mase om Erlend.
Hva enn dere vet som jeg ikke vet.
- jeg vil ikke vite det.
Uansett hva det er.
Uansett.
Jeg tror de fleste av dere skjønte at nok var nok i går.
Da jeg omsider ramlet sammen.
Hyperventilerte.
Gråtkvalt.
Sint.
Frustrert.
På alle.
På meg.

Og det værste av alt er at dere syntes det var greit.
DET ER FAEN IKKE GREIT!
Jeg skal ikke gråte over han.
Jeg skal ikke savne han.
Jeg skal ikke snakke om han.
Jeg skal ikke noen ting.
Jeg skal gå videre.

Når som helst nå.
...

Når som helst, sa jeg!


**

Pappa er skikkelig sleip.

"Mart, vil du tjene litt penger?"
"Mm, okei - hva skal gjøres?"
"Gidder du vaske badet for meg i morra? Jeg har tatt doen.."
"Que?"

Dessuten skal jeg visst ta bilder for Veidekke av hotellet.
Får timebetalt og greier.
De skal ha bilder av rommene og andre diverse ting til "skrytealbumet" sitt.
Tett!

Knut kommer på besøk neste Torsdag.
Det blir kjekt.
Da får han med seg Vestfold på sitt beste.
Not.
Ha!

22:30
Jeg fryser.
Også likter jeg godt.
Hadde sånn deilig luktende olje i badekaret som skal være avslappende.
Hjelper veldig.
Vært så anspent siden i går kveld.
Også gjorde jeg litt Yoga.

22:39
Ok, jeg bruker seriøst lang til på å skrive.
kanskje på tide å avslutte før det blir for random?
Dess er jeg litt røyksugen...
Ja, jeg er slem, men jeg fortjener det.
Jeg har vært veldig flink idag.
Både fysisk og psykisk.
Så det så.

Denne helgen skal jeg ikke gjøre noen ting.
Jeg skal være usosialt usosial.
Hyppig slankekur-helg.
Digge med gulrøtter, Yoga og vann.
Slik vil vi ha det.
Yeah.





Fred ut, tror jeg.
Ja.
22:43


onsdag 18. februar 2009

Venner. Vennskap. Kjærlighet. Rot.

Jeg er ikke av de typene som liker å klage, men i det siste har jeg tatt meg selv i å klage en smule for mye.

Gårsdagen var ikke så ille som jeg muligens trodde, sånn bortsett fra at jeg muligens kunne ha surra den bort på andre ting.
Da klokka omsider ble 9, stakk Chadi og jeg hjem til han for å pakke sakene hans. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye på le
nge som jeg gjorde da vi rusla gatelangs på vei hjem til Chadi.

Chadi: "Hvorfor må det snø? Det detter jo ned fra alle kanter"
Meg: "velkommen til Norge"
Chadi: "Men, det hadde vært så mye bedre om det var sand, for det er ikke kaldt!"
Meg: "...Norge...HÆ? Sand?! Men atte, du er ikke i Araberland nå, Chadinski, hvordan skal du liksom få til det?"
Chadi: "Sprenge et hus eller noe, DA detter det sand over alt...! *BOOOM, ÆÆÆÆ*
Meg: "Sånn sett bort fra at vi ikke har sandhus i Norge, da.."
Chadi: *Grynt* "Jeg hater snø..."

Vi tusla arm i arm, og hadde flere sånne sære samtaler som denne. Chadi er rar.

På bussen møtte vi Adrian, og på veien bort til Jonas møtte vi Steve. Han hadde visst vært der hele dagen og drevet dank. Hos Jonas drakk vi opp en flaske vin, så på Simen på TV angående Pirate Bay, også stakk jeg hjem...

Jeg kunne ikke slutte å tenke på en ganske vesentlig ting - hvorfor har jeg venner?
Hva er det som er så jævlig spesielt med meg som får folk til å ha lyst til å være mine venner? Ingenting. jeg er bare en sak. En sak med følelser som jeg ikke klarer å k
ontrollere. En sak som bare er i veien - for alle og for meg selv.

Jeg har aldri hatt venner før, ikke på barneskolen, ungdomsskolen eller videregående - før mot slutten. Så aldri hatt den opplæringa man egentlig burde ha, aldri vært i disse enestående intrigene oss jenter kan ha, aldri vært med i en gjeng, aldri vært den populære, den som alle liker, og som noen ikke liker men ikke tør si det av respekt. Hva er det med meg, folkens? Jeg kan ingenting. Hverken synge eller spille noen instrumenter, så hvorfor har jeg så mye til felles med musikkfolka? Ikke gamer jeg, så hvorfor er nerdene så betatt av meg? Ikke kan jeg sy, hekle, strikke eller male - what the hell, kuntnere?

Det eneste jeg er virkelig go' på er å være så liten som mulig, ikke si noe, hvertfall ikke høyt. Være alene der ingen kan stå i fare for å bli kjent med meg, er vel det beste. Det er vel i grunn derfor jeg er nervøs ovenfor morgendagen. Jeg er ingen tøffing. Jeg har ingen bakke under meg. Jeg kan knekke sammen når som helt - hva hvis det skulle skje nettopp i morgen? Herregud, hva er det jeg driver med?!


På folkehøyskolen er jeg lyset, visstnok. Alle går til Kia, for Kia er kul.
Nei! Kia er IKKE kul. Kia er IKKE snill. Hun er slem, og ondskapsfull. Full av dritt og faenskap som bare tærer andre ned.
Men Kia kan bake. Kia kan lage mat. Kia kan man snakke med. Kia ditt og Kia datt. Kia vet ALT om vennskap og kjærlighet.
Tro meg, jeg kan ingenting, og jeg gleder meg til den jævla kjærligheten tar knekken på meg, for da skal jeg le høyt, med alle mine 88 katter i min lille skralle rønne av et hus. HA! HA!

Og hva er liksom en venn? En du kan stole på? En du kan fortelle alt? En som alltid stiller opp for deg, uansett hva? En som ikke trenger å gjøre noe spesielt så lenge en er i ditt nærvær? En du kan le med, gråte med, sladre med og så videre?

Jeg skjønner ikke greia. Skjønner overhodet ikke prinsippet.
Jeg kan da ikke være så jævlig festlig å være med. Herregud, det eneste jeg gjør er å grine eller å klage!


Men likevel blir jeg invitert hit og dit - Cafè, kino, fester, Kongegata, konserter, overnatting, filmkveld...

Jeg fatter det bare ikke!

Nei, neste gang jeg kommer hjem, skal jeg ikke gjøre noenting. Jeg skal være inne, hele tiden. Fordi jeg tør ikke ta flere skritt i en retning jeg ikke vet hvor leder meg. Og fordi jeg skjønner, virkelig, ikke greia.

tirsdag 17. februar 2009

Does anybody know what I am living for?

Jeg sitter på Kongegata med masse random folk. Jeg tror jeg har vært her siden det åpna idag, er i grunn ikke helt sikker i og med at dagen har vært ganske så sær. Jeg våkna hos Ella med et hårbefengt krek oppover ansiktet mitt - katten hennes, Kiara. Jeg var vært ganske tåkete i hele dag, husker ikke mye av hva jeg har gjort, heller ikke hva jeg skulle gjøre. Kan ikke huske om jeg har spist i dag heller.

Chadi og jeg skal ta bussen sammen til Stavern for han skal til Jonas, og jeg skal hjem.

Ah sucks! Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg må få det ut!

Jeg gruer meg til Torsdag, for helt ærlig er jeg ikke sikker på om det er så lurt at vi blir bedre kjent. Hva om jeg sier noe som ødelegger mer? Hva om vi blir for gode venner? Hva om jeg kommer til å mislike deg så sterkt at jeg stenger meg inne igjen som jeg har gjort den siste tiden fordi jeg ikke tør se på meg selv fra utsiden. Hva om vi sammen finner ut ting vi ikke ville? Hva om vi er så like som vi allerede er fra før av?
Samtidig tror jeg det kan bli for oss begge å snakke sammen. Jeg vet ikke. Kanskje vi begge får ting avklart som vi har lurt på lenge? Jeg vet ikke hva jeg vil frem til, jeg bare føler at dette er noe jeg må. Selv om det kan ende i et blodbad...

Og apropos blod. What the hell! Jeg har ikke sendt deg noen meldinger siden juleferien da du ba meg slutte med det fordi du fikk så dårlig samvittighet. Hvarfor skulle jeg sende melding når jeg ikke har deg på MSN eller Facebook? Når jeg har pakket ned alle, ALLE tingene jeg har fått fra deg - ting vi hadde sammen. Ting som betydde noe for meg?

Jeg har ikke nummeret ditt en gang?!

Og ikke kom her og påstå at jeg ikke har prøvd å komme meg videre! Martin ringer vel en bjelle? Det ble slutt fordi han minnet for mye om DEG. Fordi jeg ikke vil være forelsket i deg mer. Fordi jeg ikke vil snu hodet mitt og se meg tilbake. Fordi jeg vil. Jeg MÅ videre. Fordi jeg savner deg sånn, hele tiden, men jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke ha det så vondt mer. Aller helst vil jeg være med deg, men jeg vet, jeg har forstått at det ikke går, derfor bruker jeg det jeg har av krefter til å gå videre. Prøve i hvert fall. JEG PRØVER!

Men du sviktet meg da du gikk. Da du lot meg sitte igjen alene. Med ingenting annet enn ett minne som bryter meg ned hver gang noen snakker om deg.

- Slit-Erlend ditt, Slit-Erlend datt. Hva skjeddemed dere? Er det slutt? Hvorfor det? Hvordan går det? Bla, bla, bla.

Jeg er lei av å fortelle historien. Jeg er lei av å se de triste øynene på meg hver gang folk ser meg. Jeg er lei å syntes synd på. Jeg er lei alt maset. Jeg er lei av å ha kjærlighetssorg. Jeg er lei alt sammen.

Det er lettere å gå videre når du har noen som plan B, enn når du ikke har noenting...
Og jeg har ingen.

Men sånn er vel verdenen? Det er vel til noe nytte at det skjedde som det skjedde. Det er vel meningen at jeg skal lære noe av dette her? At dette er en av mine store prøver der ute i livet...

Men helt ærlig, det eneste jeg har lært er at jeg har gjort den største feilen jeg noen gang har gjort - nemlig å la deg gå.

søndag 15. februar 2009

Åja, sånn, by the way.


VALENTINE'S DAY ER OPPSKRYTT!!!!





< ' 3




"All you need is love." - Ja, jommen sa jeg smør.

When will I begin to live again? Now!

Japp! Kleina har vært på fylla. Magawd. Tror jeg har drekki nok for tre år. Jeg er ikke alkis, jeg lover, jeg bare liker alkohol. Veldig godt. Spesielt når alkohol nytes med bekjentskaper en liker...

Fredag etter jobb stakk jeg hjemom en tur for å hente litt saker før jeg bussa inn til Ella. Der satt Mona med snacks og vin. Vi satt og lalla litt som alle andre jenter gjør en fredags kveld, før Mona måtte gå. Lørdagen lagde Ella hvitløksbaguetter til frokost med te og alt som var. Så raida vi polet for det meste av alkohol da vi omsider stakk til byen. Vi stakk innom Mona på jobb, tok en kaffe på Pasasjen og dro tilbake til Ella for å dusje, osv.

Vi skulle nemlig til Juli-Jane i Tønsberg : D

Lille bertelura har flytta ut hjemmenifra, så det måtte jo feires. Rettere sagt enn gjort. Det var ikke veldig mange der, men det syntes jeg bare er koselig.
Etter at vi hadde vært der en stund, fikk Ella maur i ræva og ville bevege seg hjemover. Type, ut på byen. Isj!
Neida så, stakk vi da. Opp til togstasjonen. Klokka 11 om kvelden. Og jeg klarer ikke sette vensre fot foran høyre og så videre - kjempe dramatisk!
Jeg måtte jo overtale Ella til å giffe byen og heller munche mat hjemme og drikke resten av "vannet" hjemme hos henne. Så fikk hun jo den fantastiske ideen om å ringe Ole. Ole var i Skien med Offender, Raymond og Glenn. De skulle spille konsert som aldri ble noe av fordi det kom aldri noen folk xD
Og de hadde fått en kasse øl som de måtte gjøre noe med - dermed satt plutselig Ella, Kia, Ole, Glenn, Simen, Daniel og Raymond og shotta BLÅ for harde livet.
Jeg begynte å drikke kl 7 den kvelden, så fin i farta var jeg fra før av - og det varte helt til halv 9 dagen etterpå hvor Ella bemerker meg på at jeg så ut som en kineser der jeg satt på fanget til Raymond.
Kineseraksent "Kanke skjønne hva'ru prater om, jæ?!"

Jeg sovna i armkroken til Raymond.

Halv 12 våkner jeg av at hverken Ella eller Raymond er på rommet, og at Ole prater i telefonen på sitt soverom. Magawd, jeg trodde jeg hadde kommet til himmelen. For der, ved min side, av min "seng", sto glasset mitt med hardbættla spriten min i. Morgenstund har gull i munn. Gulp. nedi med seg.

Inn i stua, romstere etter slasken røyk, rulle mongis røyk utav mongis papir, sette seg ned i buddah-position nr. 8, og sove. Ja ja, Kia, her går det så det suser. Flott.


Så kom jeg hjem da. Til mormor av alle ting. Jeg trodde det satt en dinosaur i sofaen i stua. "Åh, hei momo. Jas, jeg er fortsatt påvirket. Rop når det er mat"

Serr, jeg hakke en dritt å si. HalloO! Hva skjer? Jeg skylder på Marthe - hu tar all oppmerksomheta mi, får meg til å kun snakke med henne om bleier og ansvarlige jobber samt kaffe. Yeah xD

Derfor, for å være kreativ (og halvveis kopiere etter Elizabeth) fant jeg ut å alfabatisere hva du trenger på fest.

A - Alkohol- Et must!

B - Blannevann

C - Cigaretter

D - Drikkeleker

E - Emergency numbers

F - Fyrstikker

G - Gitar

H - Hasj. Nei, jeg kødda.

I - Isbiter

J - Jojoba - olje

K - Kortstokk. Til drikkeleker.

L - Levende lys.

M - Musikk!

N - Nonstop

O - Ostepop

P - Papir

Q - Quekk..?

R - Rullepapir

S - Snacks

T - Te, til dagen etterpå

U - Ukulele

V - Varmtvann

.... ?

Huhei, nå er det bare å sober up og vente til Onsdagen hvor hippie-partyet faller inn. Så er det våkneopp/kleinefobi-kaffe med Marthe dagen etterpå : )

onsdag 11. februar 2009

Ever thine, ever mine, ever ours.

Det er Onsdag for faan. Og jeg, atter en gang, loker på ØP. Jeg har flere oppdrag i dag, siden jeg jobber kveldsvakt, og det gleder meg. Kl 17:00 måtte jeg bort på Spenst og fotografere håndballjentene som skal ha cup eller noe til helgen, nå kvart over seks skal jeg bort i gymsalen på langestrand og fotografere Basketball-laget som har vært gjennom 15 år, og klokka 19:00 skal jeg på Larvik Museum og fotografere OG lage bildeserie av en klassisk konsert.

Æh! Jeg gruer meg litt til den...

Det blir ingen lang dag, med andre ord. Når disse oppdragene er ferdige, skal jeg redigere bildene, slenge de over til arkivet og og dra hjem.

Jeg har begynt å strikke da! Haha, jeg skal strikke meg et satans langt skjerf! Mamma har så mye restegarn fra den gamle butikken hennes, at jeg bare måtte prøve på noe. Så langt har jeg strikket ca 30 runder med svart, og snart skal jeg over på burgunder rød.

Åh, jeg har ingenting å gjøre. Og jeg skal sitte her til halv 10. Ok, så er det bare en time til, men likevel. Tia går sykt sakte når du ikke har noe å gjøre, derfor skal jeg plage dem som leser denne med random høytlesning av tankene mine;

Jeg har en syk trang på sjokomelk og smulteringer, men jeg vil ikke tillate meg å spise det. Jeg har ikke noe sunt noe å skylle det ned med, dessuten, spiste jeg for mye godis i går. Altfor mye kakao har jeg også slukt i meg idag, kakao og te. Te uten sukker da, for jeg kutter strategisk ned på sukkerinntaket mitt. Jeg lurer på hvor mye sukker det er i snus? Jeg har heller ikke tatt noe røyk idag, og jeg har spist 3 gulrøtter og 2 brødskiver. Med salami. Jeg har klart å strekke en sene i samme fot som jeg har senebetennelse i. Er det mulig?! Åh, jeg vil ha sjokomelk. Også vil jeg hjem. Sove. Eller nei, strikke. Kanskje lese i boka mi. Det er jo like før Bella og Edward skal gifte seg, visstnok. Haha, jeg leste i et blad i sta at "New Moon" filmen står på svake ankler. Tydeligvis kan det hende den filmen går til helvette. Oh, jeg håper ikke jeg kommer dit, for med tanke på den varmefobien jeg er utsatt for, vil jeg heller fryse ihjel. Eller bli påkjørt av en bil. Smertefritt, men bare nesten. Jeg må ha ny mobil, for den jeg har nå holder på å kræsje, som faan. Den slår seg av, hele tiden, også får jeg ikke skridd den på. Men jeg har ikke penger til det enda, jeg må spare, og før den tiden kommer, kan det hende jeg lever uten mobil. Hadde vært kjekt med de 5000kr som Erlend skylder meg nå, så kunne jeg fått det unna, men det er for tidlig å prate med han om noen ting, så jeg driter i det. Gidder ikke at han skal bli sur og grinete på meg uten grunn, for da ødelegger det ferien min, og det nekter jeg på. Yay, det er så mye gøy som skjer. Jeg gleder meg sånn til dagene fremover. Oh, faen, mamma har bursdag på mandag. Kjøper en rose til henne eller noe, så blir hun glad. Hun vet jeg ikke har penger om det så skulle smelle i Canada. Dess så har jeg et par liter vin jeg må få tak i ganske kjapt. Det er dyrt å busse. Skulle ønske jeg kunne låne bilen litt oftere, så slapp jeg det. Shit, jeg må trene på fiolinen min, også må jeg gjøre yoga. Ugh, jeg savner å danse, faens satans fot. Nå vil jeg hjem. Det er varmt hjemme. Kanskje jeg skal lage meg en omelett etterpå. Mmm, nei det blir for seint. Skal opp kl 7 i morra, gidder ikke det. Lurer på hvor mange minusgrader det er ute? Å, posha-trang! Når er det siste bussen går fra larvik til Stavern egentlig...?

Ja, NÅ skal jeg hjem!

tirsdag 10. februar 2009

Diving into this.

Det er Tirsdag, og jeg sitter med beina i kors i håp om at jeg ikke mister tærne av froskskader. Jeg har nemlig vært ute på oppdrag for Østlandsposten! I 30 minutter sto jeg nede på kaia der Peter Wessel en gang i tiden la til, for å se om det kom kjørende en traktor eller to for å lesse av snø i vannet. Det gjorde jo det - etter en stund, men da var jeg så frossen på beina at jeg nesten ikke klarte å gå...

Denne uken er jeg på utplassering i ØP, og så langt har jeg hatt 7 bilder i avisa. Det er litt morsomt å se "Foto: Marte Hinsch Chramer" bak bildene som jeg har tatt, og jeg har ikke særlig lyst til å tenke på at det er snart Fredag. Av to grunner; da er jeg ferdig i ØP, jeg har en litt "krevende" jobb den dagen (skal nemlig lage bildeserie av forestillingen til THVS), også har det allerede gått en uke av ferien, og det er en uke mindre til jeg skal tilbake til Jæren.

Det skjer mye fremover da, og på en side er det jo bra, for da slipper jeg å sitte på fanget til mor og klage over smertene i foten, men når det skjer ting, går tiden så altfor fort. Lørdag skal jeg på innflyttningsfest til Juli-Jane i Tønsberg. Jeg skal sove øver hos Ella fra Fredag til Søndag sånn at jeg slipper å dra helt hjem Lørdags natt, også skal vi ha vår egen feiring av Valentine's Day (vin, snop, skrekkfilmer og sladder) ikke noe kjærlighet her nei! Jeg lover deg, ser jeg så mye som èn person kline med en annen den dagen så... ja, det er deres begravelse. Onsdag neste uke er det hippieparty hos Ella, og igjen skal jeg sove over der. DET er det jeg gleder meg mest til, akkurat den festen. Det kommer til å bli drit kult, for Ella og jeg skal dra den så langt som mulig. Dess er det ingen sperre på inntaket av alkohol. Lørdagen der igjen (tror jeg) er det Mart-Bart sin bursdagsfest. James snakket om at han skulle være vakt, så da må man jo lage litt sprell. Ikke for å terge han eller noe, hvertfall ikke for å lage bråk, men bare mobbe han... litt.

I går var jeg en tur på K1 med Anders, Steve, Su, Ella, Mona, Alice og en drøss andre folk. Simen Nesje var der med bandet, og det var koselig å se han igjen. Jeg fikk en goood klem. Jonas var der en liten tur, men han skulle hjem med moren sin eller no, så han dro ganske raskt. Det tok heller ikke lang tid før Mona stakk, så da satt Ella og jeg og prøvde å skrive sang. Bandet vårt er nå endelig complete! Tror Ella mumla noe om å øve nå til Onsdag, men det kan hun drite i, for jeg spiller ikke fiolin for noen enda. Skjer ikke om så det smalt!

I dag skal jeg også en tur på K1 for å møte Ole. Er kjempe lenge siden jeg har sett han. Ella og Mona stikker nok en tur nedom også. De skulle opp på Nordbyen, men jeg hæler ikke gå opp dit nå. Jeg har ikke med meg krykkene mine, så om de ikke har tenkt til å bære meg, rører jeg meg ikke av flekken.

Nå er jeg snart ferdig med dag to på utplassering, og jeg gleder meg masse til i morra. Da får jeg en del oppdrag, og jeg må si jeg syntes det er kjempe spennende å jobbe i avis. Mulig jeg virkelig vurderer å anskaffe meg jobb innenfor en eller annen avis. ØP er ikke så ille som en skulle trodd...



fredag 6. februar 2009

I just want you to know who I am.

"And yet, to say the truth, reason and love keep little company together nowadays"

William Shakespare
A Midsummer Night's Dream.
Act III, scene I




I de siste dagene har jeg fokusert mye på hvem jeg virkelig er; hva jeg liker og ikke liker, hvordan jeg reagerer i forskjellige situasjoner, hvoa som gjør meg til meg og så videre.

Det er vanskelig å begynne å skrive ned med egne ord hvordan jeg ser på meg selv. Jeg vet jeg er utadvent og nysgjerrig, veldig nysgjerrig. Dess er jeg også ganske moden (til tider), og ikke minst selvstendig. Jeg liker å ha ting slik jeg vil ha det, for da er det trygt. Når jeg skal pakke for å reise et sted, skriver jeg liste - en detaljert liste. For det er også trygt. Jeg er kjempe fan av trygghet, muligens i litt større grad enn andre. Jeg får ofte angstanfall om ting skjer som jeg ikke kan kontrollere, eller hvis jeg er så trist at jeg trenger å gråte, men ikke får det til. Jeg hater nemlig å gråte. Jeg nekter. De aller fleste har vel sett meg felle et par tårer en til to ganger, mens bare noen få har rett meg virkelig gråte. Når jeg gråter, mister jeg kontrollen over meg selv, og det liker jeg ikke fordi jeg er... en kontrollfreak.
Det er ikke så ille som noen skulle tro, det er ikke sånn at jeg liker å kontrollere mennesker, bare meg selv. For så lenge jeg er under kontroll, har den indre roen jeg trenger for å være min skjelvende selvsikkerhet, selvrespekt og ikke minst skygge, kan jeg være forberedt på det meste.
Det er veldig skjeldent jeg lar andre ta kontrollen over meg. Det er kun 3 personer på denne planeten som har fått lov; mamma, James og Erlend, og selv om jeg ikke likte det i det hele tatt, tror jeg det hjelper disse personene mer enn det i grunn hjelper meg.

Jeg har en sykdom, både fysisk og psykisk. Jeg lider svakt med angst og depresjoner, også har jeg den herlige muskelsykdommen som gjør at livet mitt blir kortet ned med ca 15 år. Ha, se for deg meg i rullestol om 30 år xD
Jeg kan ikke fordra tunfisk eller Valentine's Day, meningsløs krangling eller hvit fisk. Jeg elsker å lese bøker, gå barbeint, gulrøtter og Yoga. Jeg danser. Altfor mye. Jeg er svak når det gjelder kjærlighet, selv om jeg til nå har funnet ut at den betyr meget lite for meg for tiden. Jeg liker å ta bilder, for da kan jeg murre meg enda mer inn i mine tanker som jeg svært skjeldent deler med noen. Åh Gud, dere skulle bare visst hva jeg ikke forteller dere.
Jeg er flinkere til å formulere meg nå enn det jeg var før. Ovenfor noen mennesker føler jeg meg naken, mens hos andre er jeg så innpakka at hverken jeg kommer inn. Jeg liker å lage mat og å bake (tror beboerne på Breidablikk er en smule glade for det), jeg trives veldig godt på skolen, men vil aller helst være hjemme. Jeg har kanskje noen av de største angrene noen mennesker kunne makte å ha; delvis fordi jeg virkelig, virkelig angrer. Så mye at hvis jeg kunne gjort hva som helst for å rette det opp, hadde jeg gjort det. Selv om jeg døde av det. Også fordi jeg rett og slett setter av for mye tid til å faktisk la det gå inn på meg. Selv om jeg innerst inne vet at det ikke er verdt det.

Jeg liker å ta toget, men jeg liker også å klage over det å ta toget. Jeg liker å kjøre bil, jeg liker å sove, men alikevel ikke. Jeg klipper håret mitt selv (kanskje derfor det ser så jævlig ut). Jeg syr noe av mine egne klær. Jeg digger Fretex, men jeg hater øl. Jeg spiller fiolin og piano. Jeg er tvers igjennom random. Jeg har fobi mot varme. Jeg liker å sove tett inntil noen, men ikke når det er for varmt ute. Jeg er verdensmester i å forvirre meg selv, ikke minst andre. Jeg er bortskjemt på kjærlighet fra mine venner og familie. Jeg bruker uendelig lang tid på å bli ordentlig trygg på en person. Jeg er gal. Men ikke bonde, selv om jeg bor på gamle grensa til Brunlanes, og Brunlanes er bondelandet all the way.
Jeg er 163cm høy og veier 48kg (sånn hvis noen lurte på det), jeg kan gå ned i spagaten. Jeg kan også strekke beina mine helt ut til siden, bøye meg ned, og sette hodet i bakken. Sprek, vøtt.
Jeg diggerr melk og cola, men cola må være på glass og melken i kartong. Håret mitt er naturlig blondt, men jeg er rødhåret nå. Jeg har blå øyne, fødselsmerke på magen ved navelen. Jeg har rispet inn 6 tatoveringer, og trøkt 19 piercinger inn i kroppen min, nå har jeg bare 13 igjen. Jeg liker lilla og oransje. Mamma'n min var hippie, pappa'n min lekte i skogen med sin usynlige venn til han traff mamma i en alder av 23 år eller noe sånt. Broren min er militært rockstar, mens jeg er vel i grunn bare meg. Sinnsforvirret kanskje, muligens litt på apestadiet. Frk plan, orden, oversikt. Hybelkanin. Jeg vet ikke.

Eneste jeg vet er at jeg heter Marte Kiara, jeg er født og oppvokst i Tønsberg, til vi flytta til Stavern. Jeg går på folkehøyskole på Jæren. Jeg er 20 år, going on 21 in a few months, også har jeg kjærlighetssorg. Men jeg er glad. Fordi det er sånn Marte Kiara fungerer. Rett og slett.

Peace!

tirsdag 3. februar 2009

There's no point to forever without you...

3. Februar. 2009

Angst!
Det er masse, masse mennesker på skolen som jeg ikke vet hvem er!
De kommer fra en eller annen folkehøyskole, også skal de visst spille konsert for oss i kveld. Det er musikklinja pluss lyd og lyslinja, med andre ord som er kommet hit. De er på turnè rundt om på forskjellige skoler og spiller - noe alla det PC. Rock skal etterhvert...

4. Februar. 2009

Jeg rakk ikke skrive mer i går fordi tiden bare fløy fra meg. Plutselig var klokka blitt 7 og det var på tide med årets første kor-time! Vi måtte jo selvfølgelig lære oss "Et år på Jæren" utenat, fordi den skal vi viss synge siste skoledagen. Gjett om folk kommer til å begynne å grine..! Jeg gruer meg.

Konserten i går var kjempe bra! Det er ikke ofte det skjer noe på kveldstid for tiden, så det var festlig med litt variert musikk på kvelden. Tok jo fullstendig av - og jeg ble tilfeldigvis groupie xD

På skolen idag skjedde det nada. Stig er syk, så vi fikk i oppgave å ta bilder i snøen. Ja, snøen. Det er merkelig. Fordi på Mandag satt vi ute i sola med solbriller, og idag er det Onsdag...og det snør. Masse.
Syntes det er ganske rebelsk.

Jeg har begynt med Yoga, som valgfag på skolen, da, og det er kjempe chill. Siden jeg har vært så flink å trene masse, spise riktig og tøye drit mye ut, er jeg mykere enn de fleste i klassen. "Dog facing forward" var det ikke mange som klarte. Hvertfall ikke solhilsenen (i enkel form). Jeg er stolt av meg selv. Yoga hjelper meg masse med å slappe mer av. Jeg har vært så anspent i det siste, men nå, etter bare den første timen på mandag som var, er jeg drit avslappet. Hodet mitt er klarere enn noen gang, kroppen min smiler - ja, serr - og jeg er kjempe støl i magen og nakken : )

Jeg har også vært flink til å kvitte meg med flere minner denne uken. Erlend og jeg er ikke lenger venner på facebook, det ordnet jeg i går, alle klærne som egentlig er hans har jeg lagt i en pose som jeg skal ta med hjem. Alle tingene jeg har hatt med meg hit som han har gitt meg er også lagt ned - ringer, alvesmykket, T-skjorter (Metallica og Blitz), alle lappene han skrev til meg en gang i tiden, bildene som jeg hadde hengende oppe på rommet mitt og ikke minst boken han skrev til meg og Urethra CD'n er lagt langt, langt vekk. Dette skal jeg ta med hjem, legge i en boks som igjen skal legges pent opp på loftet hvor jeg ikke får tak i det. Brevet med ringen er kommet frem, det fortalte mamma meg, og den har hun gjemt. Hun sier hun er stolt av meg, og at hun gleder seg til å se den virkelige Marte Kiara igjen.
"Den som alltid har vært frisk og rask, glad og fornøyd og som hadde perspektiv på alt, og visste hva hun ville til enhver tid." Jeg er glad i mamma'n min.

Martin har jeg ikke sett eller hørt noe fra på nesten to uker, så jeg kan vel mer eller mindre si at det ser ganske dødt ut. Og i grunn gjør det meg ikke veldig mye. Nå skal jeg hjem, kose meg med venner og familie, komme tilbake til skolen og ha det slik jeg hadde det da jeg først kom hit i August, og ingenting, INGENTING får lov til å ødelegge det for meg. Da slår jeg. Og jeg mener det.

Jeg er så glad!

søndag 1. februar 2009

Oh, baby, don't you know I suffer.

Æsj, sånn fjorårstreff er oppskrytt!
Ikke bare blir vi tilsidesatt av lærerne på skolen når fjorårets elever er på besøk, men ikke faan om de skal prate med oss i det hele tatt. Tette, idiotiske, overfladiske, irriterende, patetiske mennesker.

Kor-battle var gøy, da. Vi eide dem så sinnsykt. Må'kke komme her og komme her!
Halve gymsalen var fylt med årets kull, og den andre delen med ... de andre.
De fikk begynne, også slo vi an med "Y paradesi", også tok de "Over the rainbow", og da slang vi med leppa og tok "Caravan of Love".
Allsang ble det også; "Tir na Noir", "Kringsatt av fiender" og skolesangen (nedunder). Kammerkoret sag "Gabriellas sång". DET er drit lenge siden vi har sunget den. Maan, sist gang var i November da jeg hadde guttene mine på besøk.

Etter kakespising, synging, kaffesøl og vennskapsring gikk turen ned til puben.... og, ja, da husker ikke Mart noe mer.


Det er kun en uke til jeg skal hjem, og jeg klarer nesten ikke vente mer. Jeg skal i bursdag, jobbe en uke, på UKM, slække under prøveforestilling ting, på Hippie-party, kaffe...masse! Og ikke minst, bare kose meg masse med mine altfor gode venner. Spørs hvor mye hopping og spretting det blir med krykker, men det funker vel : P

I dag har jeg tatt ett skritt til nærmere "frihet". Jeg har nemlig sendt forlovelsesringen min hjem til mamma. Ja, jeg har vært forlovet en gang i tiden, men det tok slutt i Desember, og helt frem til nå har jeg gått med ringen. Men nå, nå er den snart på vei hjem. Jeg sa til mamma at hun måtte på ingen måte åpne den, men gjemme den vekk fra meg. Det føles veldig tomt på fingeren min, det er liksom noe som mangler. Men det er til det beste for meg. Jeg vil ikke leve i fortiden lenger. Jeg vil videre.

Nå skal jeg se på Pirates of the Caribbean med Beate-min. Jeg elsker den jenta. Hun er best. <3>

Et år på Jæren.

Et år på Jæren

Kan du kjenna det blåse frå havet,
Dæ æ hausten som kviskre beskjed
Å når grågåsa glode mot syden
starter skulen der me høyre te
Me ska gå mod ein vinter på Jæren
Mod ein vinter der alting kan skje.
Jæren, ja her trives me

Å når vintaren herje med kuldå
æ der varme sjå oss så bur her
blir det ensomt i vinterens mørke
finns der alltid ein som står deg nær
Æ der kaldt æ det godt å vær inne
gode venne byr på varme te
Jæren, ja her trives me

Her kan meiningar brydast å prøvast
her kan tankane tenkast heilt fritt
me ser regnbuen spent øve skulen
som ei modvekt mot svart å mod kvitt
dæ me gjær, gjær me for at me vil det
dæ æ bra å me får det te
Jæren, ja her trives me

Å når vintaren brått sleppe tage
våren fargerikt sprenge seg fram
som ein ungdom på vei mod sin sommar
skifte Jæren nå plutselig han
Me ha sådd våre frø her på skulen
dei kan haustast når me trenge det
Jæren, ja her trives me

Bli med oss på ein tur ner te havet
hær æ strende så langt du kan se
å mæ sommaren slutte og skulen
dæ æ trist men kæ hjelpe vel det
mår me pakke å reise frå Jæren
har me Jæren å reisa te
Jæren, ja her trives me