fredag 7. mai 2010

Love can move you...

Familie.

(Til de som leser dette; prøv å ikke misforstå...)

Bestemor: Hun er en 85 år gammel dame som alltid er glad og fornøyd, har slitt litt gjennom årene med benskjørhet, men har alltid satt pris på den familien hun har rundt seg. Bestemor vil alltid alle så vel og hver gang vi er på besøk blir hun fryktelig lei seg om hun ikke har noe godt til kaffen. Bestemor er den personen i familien min som har lært meg å sette pris på de jeg har rundt meg, som alltid har stilt opp for meg og som skjønner når ting er kjipt. Hun er som mamma, bare eldre.

Bestefar: En gammel mann som fortsatt lever i 19-pilogbue hvor kvinnfolka skal lage maten og gjøre husarbeid og oppdra barna, mens mannfolka skal gjøre mannfolkarbeid som gressklipping og lignende. Da mamma gikk gravid med meg og hun og pappa fortalte at de skulle ha en jente syntes bestefar dette var veldig skuffende ettersom jeg da var førstefødt og skulle vel aller helst ha vært gutt. Ut i skogen skulle de sette meg for å dø, mente han... Og da broren min kom til verden ble han forgudet.

For noen uker siden ble bestemor lagt inn på sykehus. Hun hadde et brudd i ryggen og hadde ikke vært på do på over en uke. Hun ble ikke der i mange dager, men nok i følge henne. Hun har alltid gitt etter til bestefars ønske om hans 19-pilogbue opplegg, og på utsiden har det alltid virket greit for henne.
Nå som ting har blitt litt værre for henne, kan man tydelig se at de smerterynkene hun har i ansiktet ikke er på grunn av bruddet i ryggen men simpelthen bare fordi hun trolig ikke har lyst til å bli frisk igjen.
Bestemor har vært så langt nede de siste ukene at hun ikke har orket noe besøk av noen andre en mamma og pappa og hjelpepleieren.

Mamma og pappa har vært ganske så fortvila på bestefar oppi alt dette. Han vil ikke hjelpe til, og skal alltid prøve å overføre oppmerksomheten fra bestemor og over til han.
På Søndag var pappa og jeg innom for å gi bestemor noen hjemmelagde kjeks som hun kan spise til medisinene sine. Da vi ringte på så vi henne gjennom vinduet sitte i sofaen og skulle til å reise seg for å lukke opp. Vi vinket til henne og ba henne sitte og vente til bestefar åpnet... noe han ikke gjorde.
Da vi kom inn fikk jeg hjertet i halsen - bestemor så skikkelig sliten ut. Ikke sånn "jeg har sovet for lite" sliten, men rett og slett sliten og det gikk opp for meg at hvis ikke bestefar, som faktisk har vært gift til henne i mange år, har to barn med henne og faktisk bor der hjelper til snart kommer han til å ta livet av henne!

Jeg løper opp og ned trappene for å hjelpe bestemor med småting som å riste dyna, sette opp et vindu og så videre. Ja, hun sover i andre etasje fordi bestefar har sagt at stuen ikke er noe soverom...
Pappa sitter og prater med bestefar og det eneste bestefar kommer med er tullete ting som at han sover dårlig, vet ikke hvordan oppvaskmaskinen funker, har lyst til å sykle seg en tur... Bestemor tusler forsiktig rundt med sin gåstol og man kan tydelig se at hun så vidt klarer det. Jeg spør om jeg skal sette opp et vindu til henne for å få inn litt luft i stua siden det er der hun er hele dagen, og hun svarer at det er greit så lenge jeg husker å lukke det før jeg går for det er det ingen andre som gjør.
Hun vet at bestefar ikke hjelper henne, og det er bare sykt!
Så kommer det plutselig muntert fra han fra sofaen; "Nå bestemor, hvordan føles det å være avhengig av noen?"
Jeg hadde så lyst til å slå han, og jeg kunne se at øynene til pappa ble svarte. Bestemor sukker og går ut av rommet og inn på kjøkkenet. Hun er lei seg. Ikke på grunn av det bestefar nettopp hadde sagt, men fordi hun ikke har noen kjeks på lager som jeg kan få. Jeg blir så sint og lei meg av reaksjonen hennes og spør henne hvordan hun holder det ut. Hun ser på meg med stakkarslige øyne og svarer, på engelsk faktisk, love can move you.

Hun tar meg i hånden og sier at jeg også vil forstå det en dag når jeg finner den rette. Jeg begynner å grine. Jeg orker ikke se henne i de tomme øynene hennes og fortelle henne at hun lever på en løgn. Aldri i verden om hun skal kunne godta sånn oppførsel bare fordi man er glade i noen eller elsker noen.
"Det er feil", sier jeg, "det er ikke sånn det skal være, bestemor. Man skal ikke leve sånn. Man skal kunne forvente hjelp fra dine kjære"
"Men jeg gjør jo det" sier hun, og noe forteller meg at hun har gitt opp bestefar og kun lever for oss andre i familien.

***

Jeg ringte mamma i går for å høre hvordan ting går, og hun forteller meg at nå er bestemor så svak at hun går ikke i det hele tatt. Hun bare sitter eller ligger i sofaen, spiser ikke, drikker ikke. Hun orker ikke en gang å gå på do så hun har fått bleier. Hjelpepleieren kommer oftere for å hjelpe til fordi bestefar ikke gjør det. Hun sier også at de vurderer å finne en trygdebolig til dem, og at pappa ble skikkelig forbanna på bestefar.
Tingen er at besteor prøver jo å fortelle hva som virkelig skjer. Hun fortror seg til mamma spesielt, og mamma forteller videre til pappa noe som er normalt. Men, når de konfronterer bestefar med dette blir han sint og går, og etter at de har dratt hjem igjen kjefter bestefar på bestemor. Så det er ingen vei ut.

Jeg sa til mamma at pappa burde ringe onkel og få han hit så han og pappa kan snakke med bestefar om oppførselen hans. Det vil ikke hjelpe for bestefar vil vite at det kommer fra bestemor og la sinnet gå utover henne. Jeg foreslo å sende han på et gamlehjem, men mamma sier han er for frisk... skyt han i leggen! Sa jeg...

Håpløs situasjon, og jeg er stygt redd for at sist Søndag var siste gang jeg faktisk så bestemor.

torsdag 6. mai 2010

Jeg vet hva jeg gjør.

Jeg sitter her og tenker litt på hva jeg har opplevd det året som har gått, og alt i alt har jeg kun kommet opp med at den siste tiden har vært fryktelig slitsom.


Jeg har ikke tenkt til å syte og klage på at ting er så jævelig, for det er det ikke. Jeg er heller mer misunnelig på de som får alt servert på et sølvfat. På en side er jeg lykkelig for at jeg ikke får ting alltid slik jeg ønsker det, at jeg faktisk må jobbe for det. Ikke det at jeg mener folk får drømmene sine slengt i trynet og lever lykkelig fordi de ikke har jobbet hardt med det, for det vet jeg folk har, men samtidig skulle jeg også ønske at de tingene jeg drømmer for ikke var så vanskelige å oppnå.




Er det fordi jeg setter for høye krav og fordi jeg drømmer om ting som er helt på jordet?




Ta broren min for eksempel. Han ville veldig gjerne i militæret, men gjorde ikke så mye for det selv for å få det til. Mamma, pappa og jeg gjorde det vi kunne med de resusjene vi har og han er nå på Skjold og gjør det sinnsykt bra. Lappen i boks, blitt korporal og skal søke på Befalskolen. Jeg vet han jobber hardt for det, fordi han virkelig ønsker det, men veien dit han er nå gjorde han ingenting for.


Jeg skjønner ikke hvordan folk får det til å virke så enkelt. Jeg er ikke dum, jeg skjønner jo at folk helt sikker sitter og sliter litt med de samme tingene som meg, men det er ingen som sier noe om det. På utsiden virker det bare som om de hopper fra A til B uten hindringer. Jeg klarer ikke det, jeg. Jeg må vise med hele meg at jeg sliter med valgene mine. Jeg klarer ikke å bare holde det inni meg. Og samtidig klarer jeg ikke å legge vekt på selve drømmen min, men heller vekt på veien dit. Hvor kjip den er. Hvor usikker jeg blir til tider om det er riktig valg. Hvor irriterende det er at ting ikke bare ordner seg hipp som happ på den enkleste måten. Hvor mye jeg jobber for det. På alle timene jeg bruker på det.




Når skal jeg kunne klare å bare si; "Hei, dette er min drøm og jeg klarte det. Så enkelt var det"?




Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil til København etter sommeren, jobbe et år innenfor sosiologi og studere på Universitetet i København neste høst. Men veien dit er så lang, og jeg ordner og styrer så godt jeg kan. Jeg skal ned dit nå om en uke for å se på leilighet og stille opp på tre jobbinterjuver. Men da jeg forteller mamma om planene mine kommer hun med så mange spørsmål. Mange av de kjempe nyttige mens noen ikke fullt så nyttige. Spørsmål som; hva hvis du er alene en helg og ikke har noe å finne på? Hva hvis de på jobben er skikkelig stygge mot deg? Hva hvis hun eller han du leier av er drittsekker? Hva hvis du ikke får deg noen venner? Eller jobb? Eller mister jobben?




Jeg tenker, og svarer. Om jeg kjeder meg en helg er det opp til meg å finne på noe. Det er jeg som må fysisk gå ut døra og oppsøke folk, og hvis ikke det funker får jeg nye tiden alene og tenke at neste helg kan jo bli full av happenings. Om de er stygge med meg på jobben er det en utfordring jeg må ta fordi jeg vet at i enden av den tiden er det jeg alene som får masse erfaring. Om hun eller han jeg leier hos er idioter, får jeg tenke at dette kun er midlertidig for så å finne meg et annet sted å bo. Om jeg ikke finner meg noen venner må jeg revurdere hvordan jeg er ovenfor disse menneskene jeg blir kjent med. Om jeg ikke får meg jobb har jeg 60.000 stående på en sikkerhetskonto sånn at jeg kan overleve en liten tid uten jobb. Samme hvis jeg mister jobben.


Mamma kommer da med flere spørsmål; men hva hvis det blir mange av disse helgene du ikke har noe å gjøre? Jeg stopper henne og svarer det at hvis jeg skal gå rundt og tenke med et så lukket sinn kommer jeg meg ingensteder her i verden...




Jeg har aldri opplevd å finne en drøm jeg virkelig vil jage. En drøm jeg brenner skikkelig for. En drøm jeg vet med meg selv kan bli utfordrende men velger å ta sjangsen.


Så hvorfor skal jeg gi opp dette på grunn av masse irrasjonelle spørsmål som setter en stopper for meg?




Ærlig talt, hvis jeg skal gå rundt og tenke sånn som hun gjør ødelegger jeg undgomstiden min fullstendig. Jeg blir et nervevrak og tør ikke gjøre noe som helst til slutt fordi usikkerheten disse spørsmålene gir meg dreper meg fra innsiden.

Jeg vet jeg er ganske uvitende på en del sosiale områder. Det er ting jeg aldri kommer til å forstå fordi jeg aldri har lært det. Det er konflikter jeg ikke kommer til å kunne forstå fordi jeg er konfliktsky. Jeg vet jeg har en tendens til å gi for mye av meg selv til nye mennesker jeg blir kjent med. Og jeg vet at det alltid er meg som jobber hardt for å bli godtatt fordi jeg ikke klarer å se at jeg allerede er det, så det fort blir til at folk blir lei.

Jeg har brukt opp disse sjangsene her i Norge føler jeg. På en side kan du si jeg rømmer men samtidig gjør jeg ikke det. Jeg trenger noe nytt. Jeg tror helt sant jeg har lært litt. Bare det med Emil for eksempel. Vi var kjærester og samboere i en periode. Bare av han har jeg lært mye, men også for aller første gang har jeg klart å gå ut av et forhold uten en masse tårer og sinte ord, og den dag i dag er vi gode venner. Jeg velger å tro at dette betyr noe. At jeg faktisk klarer å holde på noe på den ene eller den andre måten.

Jeg fikk også en ny venn forrige helg; og igjen for første gang er det ikke jeg som løper etter den personen, men heller omvendt.



Så når skal jeg innse at det faktisk ikke er noe galt med meg egentlig? Siden når begynte jeg å bry meg så mye om alt dette oppstyret? Hvorfor kan ikke jeg bare senke skuldrene og nye det faktum at jeg vet hva jeg gjør?

Hva er det egentlig som stopper meg?



Jeg er ikke verdensmester i å holde kontakt med folk. Men det er igjen fordi det alltid, tydeligvis er opp til meg.

Når mennesker jeg er glade i har det kjipt, hopper jeg psykisk over ild og vann for dem. Jeg stiller opp uansett hva det måtte være. Alle skal ha en del av Marte Kiara!



For noen uker siden fikk jeg et nervøst sammenbrudd. Jeg husker ikke mye av det, men det jeg husker aller mest var at når jeg ringte alle mine 68 kontakter på telefonlista mi var det kun EN som svarte. Dette skjedde ikke klokka 4 på natta, og jeg vet at noen av de jeg ringte var hjemme og hadde tid. Alikevel var det Ella som bor lengst unna meg som svarte og hjalp meg. Det er noe galt med verdenen jeg lever i. Og sånne hendelser gir meg panikk. Hva har jeg gjort for ikke å fortjene en stemme på den andre siden av telefonen når jeg sliter?

Er jeg virkelig så patetisk? Ok, usikkerheten min som snakker, folk har et liv og jeg kan ikke bare forvente dette, kan jeg?

Jeg trenger å vite at folk stiller opp for meg like mye som jeg stiller opp for de. Uansett hva det måtte være.

Men det skal visst være så vannskelig. Så nå, etter langt om lenge, har jeg bestemt meg for at jeg trenger ikke være tilgjengelig hele tiden. Jeg trenger ikke svare på alle meldingene jeg får. Trenger ikke svare telefonen hver gang den ringer. Men kun på pur faen - fordi jeg vil folk skal skjønne hvor slitsomt og frustrende det virkelig er å ikke få tak i noen du trenger der og da. Kjipt gjort av meg, men hvorfor skal jeg alltid hoppe?