tirsdag 27. april 2010

My boys were back in town

Zeromancer @ Haugarock 23. April 2010.





















onsdag 21. april 2010

Fremmed identitet

Jeg har blitt gammel!

Hele 22 år har jeg blitt, og jeg føler meg ikke noe større eller eldre i det hele tatt. jeg ser ut som om jeg er 18, oppfører meg som om jeg va 16, men hodet mitt er vel kanskje 22. Lurer på når jeg skal bli "voksen"?
Jeg har aldri vært fjortiss har jeg funnet ut, men jeg var vel "emo" i en periode, selv om hjertet mitt slår for det bohemske folket; frihet, kjærlighet, skjønnhet og sannhet.
Det å skaffe seg en identitet er ikke så lett som folk skal ha det til. Er man svart i håret er man emo, går man i baggy jeans er du narkis, er du rødhåra er du automatisk Irsk, er man blond er man Norsk. Liker man rosa og elefanter, er man barnslig, grønn er en farge som gjenkjenner selvtillitt...
Jeg skjønner ikke noen ting; kan man virkelig gjenspeile sin identitet utifra hva du går kledd i og hvilken farge du liker best?
Personlig kan jeg godt gå i svart og baggy jeans. Jeg har grønne gardiner, er naturlig blond men vil helst være rødhåra. Rosa er en farge jeg ikke kler, derfor er det meste av undertøyet mitt røsa fordi jeg syntes fargen er søt og elefanter er pene dyr. Betyr dette at jeg er en Norsk/Irsk emo-narkis med høy selvtillitt og utrolig barnslig?
Når jeg ser en person som for eksempel går kledd i svart og sykler på en 80-talls sykkel tenker ikke jeg at den personen er emo eller barnslig. Jeg tenker mer; den personen har et kjedelig klesskap men en utrolig kul sykkel!
Jeg lurer på hva folk tenker når de ser meg. Kanskje de tenker at jeg er en av de som er meget religiøs og venter på Mohammed, eller at jeg er en skitten hippie.
Da jeg selv var det de kaller emo sa mamma at hvis hun hadde sett meg på bussen hadde hun trodd jeg var en av de stakkars små som ikke har foreldre som bryr seg, og pappa mente jeg kunne vært dattera til "Greven".
Men det stemmer jo ikke. Jeg er dattera til pappan min, og han er ikke "Greven", og jeg HAR foreldre som bryr seg (ofte litt for mye, men det er en annen historie). Alt er så feil. Jeg står ikke opp om morran og tenker; "I dag vil jeg folk skal se meg slik" også trer jeg på meg noe som samsvarer med det. Det er sikkert noen so gjør det, men jeg er ikke en av de. Jeg handler klærne mine i alternative butikker og på Fretex fordi det er billig og jeg er fattig, ikke fordi jeg vil sende ut et budskap. Selv om noen kanskje tror det...
Vi er mennesker av samme jord og vi har alle sammen rett til å forandre meninger og utseende. Men hvorfor alt skal stille så store spørsmål til disse forandringene skjønner jeg ikke. Man blir ikke født for så å leve resten av livet slik du var da du var baby. Man lærer, forandrer seg, prøver å finne seg selv og det burde være uten masse rynkende neser og rare blikk.
Det er litt morsomt; jeg føler meg ikke forandret, selv om jeg er 22 år gammel, men på bilder ser jeg forandringen ganske tydelig. Bare de siste 2 åra har det skjedd mye; utseendemessig selvsagt.

20 år:

Dette var sommeren før jeg dro på Folkehøyskole.

Herregud, jeg ser ut som en drittunge!

På folkehøyskolen, faktisk.

Mamma ønsket seg en blond datter igjen ...

Hadde veldig god tid en morgen før skolen og bestemte meg for å sette hanekam

- etter lunsjen hadde flere satt hanekam på seg selv.

Trendsetter ftw!

Til jul var jeg plutselig redhead <3

21 år:

Blond igjen...

Redhead.

Bursdagsgave til meg selv - DREADS!




... gikk lei, ble mørk, mørk, mørk.

Er man naturlig blond, så er man naturlig blond.
Julen 2009
- man gikk for rødt, ble orange

22 år:
Når går grensen for å slutte å forandre seg? Når finner man sin egen identitet man kan leve med i harmoni resten av livet? Hvor mange sjangser har du egentlig? Og når er samfunnet fornøy med den du er?
Livet er komplisert nok som det er, og jeg mener at folk må få lov til å finne seg selv i stillhet....