Ingenting er som en Lørdagskveld...

Noen ganger får jeg en tanke som jeg føler er et typisk blogg-emne, men når jeg får surra meg til PC'n og er klar til å skrive, forsvinner tanken. Og da sitter jeg her da, men bare jibberish.

Men jeg kan jo fortelle om den ikke så altfor produktive uka mi:

Mandag og Tirsdag har jeg alt glemt (no offence). Jeg mener jeg var på kino en av dagene og så Shrek 4...
På Onsdag var det kurs - et sånt Color Line kurs. Et "Begrenset Sikkerhetskurs" som det så pent heter. Det var i grunn veldig koselig og ikke minst lærerikt. Vi var vel en 20 stykker fra Color Line Crewet - fra hele landet. Koselig å se en del av folka fra SuperSpeed igjen, det er jo ikke alltid jeg jobber med de samme folka hver gang jeg er på jobb. Hver Tirsdag går det noen "av" jobb og andre "på". Men hyggelig var det.
Kurset holdt sted i leieren i Stavern. Sinnsykt beleilig siden jeg bor like ved, og det var fantastisk nok mange kjekke Politi-studenter! (For de som ikke vet det, så er den gamle militærleieren i Stavern blitt gjort om til en politihøyskole).
Første kursdag gikk ut på Innledning og Regelverk i Color Line og deretter førstehjelpsteori. Etter lunsj skulle vi deles opp i to grupper hvor den ene gruppa skulle praktisere førstehjelpsøvelser og den andre brannøvelser; så bytta vi om.
Jeg har alltid vært redd for brann. Brannfolka fyrte løs med ild og flammer og vi skulle slokke brannen med pulverapparat, skumapparat, vann og CO2-apparat inne i en liten container. Flammene sto opp etter veggen, og det var temmelig varmt og disse apparatene er ikke lette å bære på. Jeg ble redd. Men jeg klarte å slokke brannene med alle apparatene.

Torsdagen begynte vi dagen med brannteori. Senere hadde vi redningsteori. Teori, teori, teori!
Før lunsj skulle vi ut igjen og ta på oss disse vakre og slitte grilldressene (it was awesome!), og vi delte oss igjen. Gruppa mi gikk først igjennom rømmningsplaner på Color Line skipene, kart over skipa; hvordan de leses og hva de forskjellige alarminstruksene betyr. Jeg som er kode 79 er på reservelaget når alarmen går, og skal møte opp i resepsjonen og være klar til disponering. Jeg skal også hente vann, diverse utsyr som trengs utifra hva slags alarm som har gått og vente på en eventuell evakueringsalarm. Etter det skulle vi opp i andre etasje av skuret vi var i. Tre og tre på gruppa; en med walkie-talkie, og vi skulle teste sansene våre i mørket. Hadde jeg visst på forhånd at vi skulle inn å krype i en liten korridor hadde jeg sagt ifra om klaustrofobien min.
Jeg gikk foran og han bak meg hold de andre underettet med hva som skjedde med oss, om vi eventuelt fant noen personer, for det kunne jo skje, og hvordan det sto til med oss. Han siste som gikk skulle holde rekka vår gående. Da vi kom til åpningen inn til gangen kjente jeg at jeg begynte å bli temmelig redd. Vi kunne først krabbe, men etterhvert ble det trangere der inne og vi måtte legge oss på magen. Når vi hadde kommet så langt kunne jeg kjenne taket over meg, og veggene på siden. DA fikk jeg panikk, vanskligheter med å puste og ville ut derfra. Jeg sleit hardt med å ikke rope eller hyle og holdt hodet forhåpentligvis kaldt nok. Så gikk det plutselig nedover, og det ble enda trangere. Man kunne ikke lenger ha albuene ut til siden, og vi måtte åle oss fremover. Jeg tenkte "herregud, nå dør jeg, det er jo nesten ikke luft her inne!" SÅ kom lyset. Tror aldri jeg har vært så glad for å se lyset i enden av tunnellen...

Da jeg fikk roa meg ned og resten av gruppene hadde vært gjennom det samme som oss, bar ned ned til sjøen. Der fikk vi fyre av nødraketter, nødblusser og se hvor for og hvor høyt det smeller når en parafinlampe tar fyr.
Etter lunsj skulle vi bade! Vi tok på oss flytedresser med fløyte og kameratlinje og greier. Smoooth, men kaldt i vannet. Disse draktene var heller ikke nye, og de lakk noe voldsomt. Vi prøvde å komme oss inn i en livbåt når vi alt var i vannet, snu den på hodet, svømme ut av den under vann, svømme generelt i vannet, svømme i kameratlinje. Vi testa også hvordan det er å stupe uti vannet med disse dressene på. For å si det sånn; det er umulig! Du blir spretta opp igjen med en gang du treffer vannet. Vi fikk også gjøre klar en motorisert livbåt og kjøre rundt med den. Det var gøy. Den var gul og så ut som en ubåt. "Yellow Submarine".

Fredagen hadde vi teori hele dagen. Det ble veldig langtekkelig og kjedelig, men kursholderen var flink til å gi oss pauser nesten hele tiden. Kurset på fredagen het "Crowd and Crisis Management" og vi skulle lære hva vi skal gjøre og hva vi ikke skal gjøre under en evakusjon. Vi lærte også hvordan en menneskegjeng kan reagere i slike situasjoner og hvordan vi skal håndtere dem. For eksempel, ca 1-3 prosent får panikk. Da skal ikke vi som er crew ta oss av vedkomne, men heller få andre passasjerer til å gjøre det. Vi har mer enn nok med å hjelpe til med redningsvester og lignende.
Vi så også en film om "Sleipner", og etter den skulle vi teste hvor mye vi fikk med oss ved å svare på noen spørsmål i grupper og senere evaluerte vi hva som ble gjort feil.
Ikke for å gå ut med Jesus-syndromet og si at jeg har løst gåten på "Sleipner" ulykken, vi må jo ta i betraktning at dette var 12 år siden og ting er blitt forbedret siden det, men uansett - denne ulykken hadde ikke skjedd hadde de fulgt protokollen;
1: Han som var kaptein var utplassert på en annen båt så overstyrmannen hadde ansvaret med en annen man han ikke hadde jobbet med før, og de hadde ikke rutiner.
2: de to var begge opptatte med å se på radaren i stedet for ut av vinduet (menneskelig feil. Med en fart på 30 knop går 15 sekunder som 1 om du ikke følger med)
3: da de traff grunn, sa ikke overstyrmann "Mayday" i radioen, og de på land fikk dermed ikke med seg meldingen som en nødmelding, og dermed gikk ting tregere. En nødmelding som dette hadde gått ut til alle radioer i nærområdet og båtene som var ute på den tiden, hadde snudd.
4: passasjerene fikk ikke annen beskjed enn "det har skjedd noe fryktelig (feil), ta på dere redningsvester". Man skal ALDRI fortelle passasjerene hva som har skjedd med verb som denne - da sprer panikken seg videre fortere enn ild i tørt gress i vindstorm
5: De fikk ikke ut livbåtene - hva med å kutte linene?
6: Passasjerene fikk ikke videre beskjed om hva som skjedde eller hva de skulle gjøre og hvordan.
7: Rederiet (de på land) gikk ut med pressemelding om at de hadde full kontroll der ute på vannet og at alle var i livbåter, noe de ikke var og samtlige mennesker (80 pax og 5 crew) lå i sjøen
8: media blusset opp historien til et stadie som ikke er etisk riktig i forhold til hva som nettopp skjedde. De kalte for eksempel de som ikke overlevde for "ofre", noe som er helt, helt på jordet.

Som sagt, 12 år siden og vi som har gått igjennom dette kurset og evaluert nettopp disse tingene kan ikke si at vi har løst "gåten". Eneste er at det er fryktelig trist og feil av myndighetene. At det er nødt til å skje en slik ulykke før ting blir skjerpet opp og strammet inn er en skam. Heldigvis så er ting betraktelig bedre nå, men fortsatt; ting kan selvfølgelig skje. Jeg for en er glad jeg tok dette kurset.

Senere den dagen da kurset var ferdig dro jeg til Sandefjord og så broren min spille trommer (bildene ligger på facebook for dere som er venner med meg der), og i dag har jeg ikke vært på utsia huset og det er nå offisielt blitt Søndag. Go' Helg ass!

Possibility

Jeg har ikke tenkt til å ramse opp hva som har skjedd siden sist jeg blogga; det er ikke vesentlig viktig nok. Men ettersom flere folk har etterspurt mer blogging på meg, fant jeg tiden til å sette meg ned denne regnfulle Fredagskvelden.

Sommeren er over for i år, og nok en gang har jeg ikke planer om å ta skrittet nærmere en utdannelse. Det er ikke det at jeg ikke vil, men heller det at jeg ikke har initiativ til det. Jeg ser ikke på meg selv som en taper. Jeg ser heller på meg selv som overforsiktig og ærlig med meg selv.
Jeg innså ganske kjapt da jeg fikk jobb i København på et krisesenter for kvinner og barn at det i første omgang ikke var for fremtiden min jeg ville ned dit; det var heller det at jeg generelt ville vekk. Rømme, rett og slett. Og det gjør meg til et svakt individ. Jeg er lei av å være svak. Jeg vet jeg ikke har noe å være redd for. I alle dise årene som har gått siden jeg klarte å snakke og tenke klart nok til å begripe hva som foregikk rundt meg har jeg klart å stå i all slags motgang, så hvorfor skal jeg da plutselig rømme?
Det er klart jeg er lei, det er en selvfølge at de som er lei av den samme gamle regla vil finne noe nytt. Men jeg skjønte såppass at jeg trenger ikke krysse landegrenser for å komme meg videre.
Jeg har alltid visst at det er hva jeg gjør ut av ting selv som er viktig for hverdagen min og ikke hvordan jeg gjør det eller hvor overdrevent viktig det er. For meg så trenger jeg ikke imponere alle rundt meg meg store ting som en sjefsstilling, pengesparing, språkkunskaper eller lignende. Jeg vet jeg jobber godt i de jobbene jeg har, jeg vet jeg sparer gode summer med penger hver måned og jeg vet at jeg er flink til å snakke fremmedspråk.
Hvorfor skal jeg da imponere alle rundt meg med disse kunskapene? Så lenge jeg er klar over at det jeg gjør daglig er viktig for meg og utgjør meg til en person jeg selv kan være tilfreds med, kan det være det samme med resten.

Jeg har alltid gått min egen vei. Jeg tok ikke lappen da jeg fylte 18. Jeg dro ikke rett på Høyskole eller Universitet etter Videregående. Jeg er ikke som alle andre 23-åringer. Jeg har ikke fast følge med en person. Jeg bor ikke hjemmefra. Jeg lever ikke livet etter samfunnets "regler", jeg lever det etter mine. Det er til stor frustrasjon for mine foreldre; de vil jo veldig gjerne at jeg sitter på skolebenken og utdanner meg, eller jobber med noe som har med en videre utdannelse. De prøver å sammenligne meg med broren min som bor på Jessheim og jobber som vekter for G4S på Gardermoen (han skal bli politi). Det er jo supert for han, og jeg er ikke missunnelig på han selv om han gjør det som er "rett". Det er hans valg. Og jeg har mine. Det er ikke dermed sagt at jeg prøver å gjøre ting vanskelig for meg, som det tydeligvis virker som jeg gjør for de som står på utsiden og ser på, det er bare det at jeg er tregere enn de fleste og mer oppmerksom på hvordan det er der ute i verden. Du får nemlig bare den ene sjangsen til å lykkes, og hvis jeg skal ta den sjangsen skal jeg være klar for det - fysisk og psykisk. Jeg har ikke lyst til å sitte år etter år med skolegang og bytting av linjer og studievalg fordi jeg ikke finner det som er rett for meg. Da vil jeg heller bo ett år til i kjellerstuen hos mamma og pappa og lese sosiologi til jeg endelig finner ut at nå er jeg klar. Jeg er der snart, til neste høst er planen å komme seg på skolen og da skal jeg være strukturert, tilpasset og ikke minst; voksen!