fredag 20. august 2010

Possibility

Jeg har ikke tenkt til å ramse opp hva som har skjedd siden sist jeg blogga; det er ikke vesentlig viktig nok. Men ettersom flere folk har etterspurt mer blogging på meg, fant jeg tiden til å sette meg ned denne regnfulle Fredagskvelden.

Sommeren er over for i år, og nok en gang har jeg ikke planer om å ta skrittet nærmere en utdannelse. Det er ikke det at jeg ikke vil, men heller det at jeg ikke har initiativ til det. Jeg ser ikke på meg selv som en taper. Jeg ser heller på meg selv som overforsiktig og ærlig med meg selv.
Jeg innså ganske kjapt da jeg fikk jobb i København på et krisesenter for kvinner og barn at det i første omgang ikke var for fremtiden min jeg ville ned dit; det var heller det at jeg generelt ville vekk. Rømme, rett og slett. Og det gjør meg til et svakt individ. Jeg er lei av å være svak. Jeg vet jeg ikke har noe å være redd for. I alle dise årene som har gått siden jeg klarte å snakke og tenke klart nok til å begripe hva som foregikk rundt meg har jeg klart å stå i all slags motgang, så hvorfor skal jeg da plutselig rømme?
Det er klart jeg er lei, det er en selvfølge at de som er lei av den samme gamle regla vil finne noe nytt. Men jeg skjønte såppass at jeg trenger ikke krysse landegrenser for å komme meg videre.
Jeg har alltid visst at det er hva jeg gjør ut av ting selv som er viktig for hverdagen min og ikke hvordan jeg gjør det eller hvor overdrevent viktig det er. For meg så trenger jeg ikke imponere alle rundt meg meg store ting som en sjefsstilling, pengesparing, språkkunskaper eller lignende. Jeg vet jeg jobber godt i de jobbene jeg har, jeg vet jeg sparer gode summer med penger hver måned og jeg vet at jeg er flink til å snakke fremmedspråk.
Hvorfor skal jeg da imponere alle rundt meg med disse kunskapene? Så lenge jeg er klar over at det jeg gjør daglig er viktig for meg og utgjør meg til en person jeg selv kan være tilfreds med, kan det være det samme med resten.

Jeg har alltid gått min egen vei. Jeg tok ikke lappen da jeg fylte 18. Jeg dro ikke rett på Høyskole eller Universitet etter Videregående. Jeg er ikke som alle andre 23-åringer. Jeg har ikke fast følge med en person. Jeg bor ikke hjemmefra. Jeg lever ikke livet etter samfunnets "regler", jeg lever det etter mine. Det er til stor frustrasjon for mine foreldre; de vil jo veldig gjerne at jeg sitter på skolebenken og utdanner meg, eller jobber med noe som har med en videre utdannelse. De prøver å sammenligne meg med broren min som bor på Jessheim og jobber som vekter for G4S på Gardermoen (han skal bli politi). Det er jo supert for han, og jeg er ikke missunnelig på han selv om han gjør det som er "rett". Det er hans valg. Og jeg har mine. Det er ikke dermed sagt at jeg prøver å gjøre ting vanskelig for meg, som det tydeligvis virker som jeg gjør for de som står på utsiden og ser på, det er bare det at jeg er tregere enn de fleste og mer oppmerksom på hvordan det er der ute i verden. Du får nemlig bare den ene sjangsen til å lykkes, og hvis jeg skal ta den sjangsen skal jeg være klar for det - fysisk og psykisk. Jeg har ikke lyst til å sitte år etter år med skolegang og bytting av linjer og studievalg fordi jeg ikke finner det som er rett for meg. Da vil jeg heller bo ett år til i kjellerstuen hos mamma og pappa og lese sosiologi til jeg endelig finner ut at nå er jeg klar. Jeg er der snart, til neste høst er planen å komme seg på skolen og da skal jeg være strukturert, tilpasset og ikke minst; voksen!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar