fredag 7. mai 2010

Love can move you...

Familie.

(Til de som leser dette; prøv å ikke misforstå...)

Bestemor: Hun er en 85 år gammel dame som alltid er glad og fornøyd, har slitt litt gjennom årene med benskjørhet, men har alltid satt pris på den familien hun har rundt seg. Bestemor vil alltid alle så vel og hver gang vi er på besøk blir hun fryktelig lei seg om hun ikke har noe godt til kaffen. Bestemor er den personen i familien min som har lært meg å sette pris på de jeg har rundt meg, som alltid har stilt opp for meg og som skjønner når ting er kjipt. Hun er som mamma, bare eldre.

Bestefar: En gammel mann som fortsatt lever i 19-pilogbue hvor kvinnfolka skal lage maten og gjøre husarbeid og oppdra barna, mens mannfolka skal gjøre mannfolkarbeid som gressklipping og lignende. Da mamma gikk gravid med meg og hun og pappa fortalte at de skulle ha en jente syntes bestefar dette var veldig skuffende ettersom jeg da var førstefødt og skulle vel aller helst ha vært gutt. Ut i skogen skulle de sette meg for å dø, mente han... Og da broren min kom til verden ble han forgudet.

For noen uker siden ble bestemor lagt inn på sykehus. Hun hadde et brudd i ryggen og hadde ikke vært på do på over en uke. Hun ble ikke der i mange dager, men nok i følge henne. Hun har alltid gitt etter til bestefars ønske om hans 19-pilogbue opplegg, og på utsiden har det alltid virket greit for henne.
Nå som ting har blitt litt værre for henne, kan man tydelig se at de smerterynkene hun har i ansiktet ikke er på grunn av bruddet i ryggen men simpelthen bare fordi hun trolig ikke har lyst til å bli frisk igjen.
Bestemor har vært så langt nede de siste ukene at hun ikke har orket noe besøk av noen andre en mamma og pappa og hjelpepleieren.

Mamma og pappa har vært ganske så fortvila på bestefar oppi alt dette. Han vil ikke hjelpe til, og skal alltid prøve å overføre oppmerksomheten fra bestemor og over til han.
På Søndag var pappa og jeg innom for å gi bestemor noen hjemmelagde kjeks som hun kan spise til medisinene sine. Da vi ringte på så vi henne gjennom vinduet sitte i sofaen og skulle til å reise seg for å lukke opp. Vi vinket til henne og ba henne sitte og vente til bestefar åpnet... noe han ikke gjorde.
Da vi kom inn fikk jeg hjertet i halsen - bestemor så skikkelig sliten ut. Ikke sånn "jeg har sovet for lite" sliten, men rett og slett sliten og det gikk opp for meg at hvis ikke bestefar, som faktisk har vært gift til henne i mange år, har to barn med henne og faktisk bor der hjelper til snart kommer han til å ta livet av henne!

Jeg løper opp og ned trappene for å hjelpe bestemor med småting som å riste dyna, sette opp et vindu og så videre. Ja, hun sover i andre etasje fordi bestefar har sagt at stuen ikke er noe soverom...
Pappa sitter og prater med bestefar og det eneste bestefar kommer med er tullete ting som at han sover dårlig, vet ikke hvordan oppvaskmaskinen funker, har lyst til å sykle seg en tur... Bestemor tusler forsiktig rundt med sin gåstol og man kan tydelig se at hun så vidt klarer det. Jeg spør om jeg skal sette opp et vindu til henne for å få inn litt luft i stua siden det er der hun er hele dagen, og hun svarer at det er greit så lenge jeg husker å lukke det før jeg går for det er det ingen andre som gjør.
Hun vet at bestefar ikke hjelper henne, og det er bare sykt!
Så kommer det plutselig muntert fra han fra sofaen; "Nå bestemor, hvordan føles det å være avhengig av noen?"
Jeg hadde så lyst til å slå han, og jeg kunne se at øynene til pappa ble svarte. Bestemor sukker og går ut av rommet og inn på kjøkkenet. Hun er lei seg. Ikke på grunn av det bestefar nettopp hadde sagt, men fordi hun ikke har noen kjeks på lager som jeg kan få. Jeg blir så sint og lei meg av reaksjonen hennes og spør henne hvordan hun holder det ut. Hun ser på meg med stakkarslige øyne og svarer, på engelsk faktisk, love can move you.

Hun tar meg i hånden og sier at jeg også vil forstå det en dag når jeg finner den rette. Jeg begynner å grine. Jeg orker ikke se henne i de tomme øynene hennes og fortelle henne at hun lever på en løgn. Aldri i verden om hun skal kunne godta sånn oppførsel bare fordi man er glade i noen eller elsker noen.
"Det er feil", sier jeg, "det er ikke sånn det skal være, bestemor. Man skal ikke leve sånn. Man skal kunne forvente hjelp fra dine kjære"
"Men jeg gjør jo det" sier hun, og noe forteller meg at hun har gitt opp bestefar og kun lever for oss andre i familien.

***

Jeg ringte mamma i går for å høre hvordan ting går, og hun forteller meg at nå er bestemor så svak at hun går ikke i det hele tatt. Hun bare sitter eller ligger i sofaen, spiser ikke, drikker ikke. Hun orker ikke en gang å gå på do så hun har fått bleier. Hjelpepleieren kommer oftere for å hjelpe til fordi bestefar ikke gjør det. Hun sier også at de vurderer å finne en trygdebolig til dem, og at pappa ble skikkelig forbanna på bestefar.
Tingen er at besteor prøver jo å fortelle hva som virkelig skjer. Hun fortror seg til mamma spesielt, og mamma forteller videre til pappa noe som er normalt. Men, når de konfronterer bestefar med dette blir han sint og går, og etter at de har dratt hjem igjen kjefter bestefar på bestemor. Så det er ingen vei ut.

Jeg sa til mamma at pappa burde ringe onkel og få han hit så han og pappa kan snakke med bestefar om oppførselen hans. Det vil ikke hjelpe for bestefar vil vite at det kommer fra bestemor og la sinnet gå utover henne. Jeg foreslo å sende han på et gamlehjem, men mamma sier han er for frisk... skyt han i leggen! Sa jeg...

Håpløs situasjon, og jeg er stygt redd for at sist Søndag var siste gang jeg faktisk så bestemor.

1 kommentar:

  1. Uff, det høres absolutt ikke bra ut Kia-mi. Det er ikke lett å se en du er så glad i bli behandlet på den måten. Det går ikke ann å bare få bestemoren din på et gamlehjem alene?

    SvarSlett