søndag 28. mars 2010

Stress-Less

Jeg har værdens kuleste nyhet!

- jeg stresser for mye sånn at ryggen min streiker!

På Onsdag fikk jeg endelig nok; ryggen min streika fullstendig. Jeg kunne ikke en gang rydde på plass handlekurvene på jobben uten at noe smalt.
Så da fant jeg ut at jeg burde få meg en lege time. Men hei, gulesider.no finner ikke nummeret til Stavern Legekontor! Åh, for en ironi!
Så da bestemmer jeg meg for å dra på legevakta, og heldig som jeg er får jeg med meg Marthe.
Legekontoret er merkelig. Du skal først trekke en kølapp for så å vente en time til nummeret på lappen din kommer opp på skjermen. Man tenker automatisk da at du skal få møte en lege, men neida! Da skal du "skrives inn", forklare til ei dame bak et glass hva problemet er. Så skal du vente noen timer til før du skal fylle ut et skjema, og først da blir du henvist til en lege.
Han legen jeg fikk var korka.
"Ja, jeg ser du har vært hos legen før på grunn av ryggen?"
"Eh, ja, jeg brakk halebeinet for noen år siden, og klarer stadig å brekke det opp igjen"
"Akkurat. Kle av deg"
Jeg gjør som legen sier og da han snur seg rundt for å se meg får han et blikk som tydelig sier "Herregud, du er feit!"
Han kjenner litt på ryggen, og jeg klynker og kaldsvetter av smerte sier han at jeg ikke har ryggmuskler, og at det er et under at jeg faktisk klarer å gå i det hele tatt. Jeg blir drit redd og klarer ikke helt skjønne hvordan det er mulig for en person å ikke ha ryggmuskler, spesielt når mitt arbeid dreier seg om mye heavy løfting.
Han henviser meg til en kiropraktor og sier jeg må begynne å trene. Noe sa meg da at han mente ikke jeg skulle trene for ryggen sin skyld...

Dagen etterpå, etter å ha ringt jobben og sagt jeg ikke kommer på jobb, stikker jeg bort til Vestfold Kiropraktorsenter. Jeg hadde så vondt det var nesten umulig for meg å gå opp trappene. De hadde ingen ledige kiropraktorer, men de hadde en osteopat som kunne gi meg en 5 minutters krisetime.
Det første han gjør er å stikke to fingre dypt inn i magen min, type rett over eggstokkene mine og pulsen stiger opp til 140 og jeg skjelver og griner av smerte. Den type smerten jeg fikk da han gjorde det, har jeg vært plaga med lenge, og jeg trodde det kun var mensensmerter :/
Så knekker han meg opp over hele kroppen, type hofter, lår, rygg, nakke, skuldre, og jeg er gelè i hele kroppen når han er ferdig.
"Du er stressa" sier han bare, "og du har rygg sterk som en hest".
Jaha ja, tenker jeg, litt av noen leger vi har på Tønsberg legevakt.
"Du har mest sannsynlig overbelasta ryggen bittelitt, men er mest stressa. Har du en stressende jobb?"
Å jobbe på Rimi er ikke mye stress, tenker jeg, så dette går nok dypere enn som så.
Jeg får en time hos han til en ordentlig behandling på Mandag, og da skal han bedømme om jeg trenger å sykemeldes eller ikke. Foreløpelig skulle jeg levere en egenmelding til jobben for helgen, og bare ta det med ro.
Converse og skuldervesker er et stort fy-fy.

Så her sitter jeg da, og prøver å finne ut hva det er som stresser meg, og foreløpelig har jeg funnet ut følgene:

Jeg stresser fordi jeg;
  1. er misfornøyd med tilværelsen min
  2. er urolig for Emil og hans tilværelse
  3. er ensom
  4. vet ikke hvordan jeg skal imponere moren min med valgene mine
  5. trives i grunn ikke veldig på jobben
  6. tenker konstant penger og hvordan jeg skal klare meg ut måneden
  7. innbiller meg at broren min ikke er like glad i meg mer som han var før
  8. savner den tiden da "Hakuna Matata" var tingen
  9. føler at jeg konstant ligger etter i alt som er forventet av meg
  10. føler at jeg ikke får til noen ting
  11. aldri setter meg selv foran andre og alltid tenker at så lenge vennene mine og familien min har det bra er jeg lykkelig
  12. innser at dette er feil
  13. angrer på halvparten av de tingene jeg har gjort og sagt de siste tre årene
  14. skulle ønske dømmekraften min var bedre
  15. kjenner meg ikke igjen når jeg ser meg i speilet
  16. alltid tenker på hva som kunne vært i stedet for det som kan bli
  17. har en milion ting som burde gjøres men som aldri blir gjort fordi jeg bruker opp energien min til alt annet
  18. irriterer meg over at forholdet mellom meg og Emil i bunn og grunn var veldig bra, bare på et sinnsykt dårlig tidspunkt for begge
  19. roter meg oppi ting jeg absolutt ikke burde rote meg opp i
  20. rett og slett ikke har kapasitet eller styrke til enda mer motgang...

tirsdag 23. mars 2010

Sometimes I wish for more, when more is all I have

Den tiden som har gått har det skjedd ganske så mye; jeg flyttet inn med kjæresten min etter at Juli-Jane måtte flytte hjem. Det livet gikk greit nok på skinner, men så en dag fikk jeg nok av å være heltidsmor i fulltidsjobb. En altfor lang historie som ikke er verdt å fortelle en gang. Så nå sitter jeg alene med en 80m2 leilighet midt i Tønsberg city og lever livet slik jeg selv ønsker det. Det hender ganske ofte at jeg tenker på ting som har skjedd i fortiden; hvor mye jeg har lært av meg selv og hvor mye jeg skulle ønske jeg visste om meg selv. Selv om jeg vet ganske så greit nok hvem jeg er og hva jeg vil bli når jeg blir stor, er jeg enda ikke helt fornøyd med hvem jeg er. Det er ting jeg skulle ønske jeg kunne forandre på, mennesker jeg skulle sagt masse til, ord jeg aldri skulle ha sagt, valg jeg aldri skulle ha gjort og samtidig valg jeg burde ha tatt.
Jeg tror på karma. Kanskje litt for enkelt for noen å bare tenke "Hvis jeg gjør noe godt i dag, vil resten av verden smile til meg"
- det er ikke slik jeg ser for meg karma. Karma er for meg, enkelt sagt, en tilfeldighet. Om jeg smiler pent til en kunde på jobben kan jeg aldri vite om den personen hadde en skikkelig dritt dag, og at fordi jeg smilte til han eller henne ble dagen bittelitt lysere.
Jeg tror jo også at hvis jeg er god mot andre, vil andre være gode mot meg - jeg må bare vente bittelitt lenger...

Emil er et godt eksempel på det. Uansett hva jeg gjorde; fra å la han spille WOW hele natta til å la han slippe å bli med å handle, klarte jeg ikke rista av meg tanken på at noe var fryktelig galt. Noe det var.
Stakkars gutten var så ødelagt av dårlig selvtillitt at uansett om jeg roste han opp i skyene, dalte han like hardt ned igjen. Og tok meg med.
Før i tiden var jeg utrolig dårlig til å værne meg selv; jeg lot alt det negative som skjedde med mine kjære ødelegge meg like mye som det ødela dem. Bare at med Emil virket det ikke som at det betydde så mye for han at jeg slet like mye som han med hans dårlige selvtillit. Ei heller så han hva det gjorde med meg.
Nå, som det er slutt, skal han på en måte straffe meg for at jeg ga opp. Jeg klarte ikke bære han mer, hvertfall ikke når han hele tiden, psykisk, satte bremser i fremtiden min. Så nå sender han meg teite meldinger som minner meg på at han fortsatt er der - noe jeg ikke vil han skal være - jeg vil at han skal vekk fra livet mitt; skaffe seg hjelp, komme seg opp, leve - hva som helst. Og jeg føler meg skikkelig råtten som bare går videre uten å snu meg for å se tilbake. Noengang. Men samtidig er jeg glad.

Glad fordi Emil lærte meg det jeg ikke kunne fra før av - bare gå. La være. Gi opp. Tenke på meg selv før alt og alle andre. Leve livet mitt slik jeg vil leve det. Og helt ærlig; jeg har aldri vært så fornøyd med tilværelsen min : )
Med andre ord; jeg gjorde mye godt for han - han ignorerte - han straffet meg da jeg gikk - han åpnet øynene mine - jeg fant meg selv. Alene.

Det er litt rart ettersom jeg var ganske redd i begynnelsen for å være alene, bo alene - bare tanken på å komme hjem etter jobb til et tomt hus var i og for seg ganske ille. Å legge seg i en seng som er kald og altfor stor var heller ikke noe bedre, men overraskende nok taklet jeg det ganske så bra.
Eneste jeg må vende meg til er å lage mat til kun meg, og det blir bra stusselig!
Men overraskende nok er jeg sterkere enn jeg gir meg selv kreditt for. Jeg liker jo å være alene.
Tror i grunn ikke jeg er en spesielt sosial person; muligens fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg i tilfeldige situasjoner. Burde egentlig kaste meg ut i det, men akkurat nå så trenger jeg å være litt alene.
Det hjelper godt å vite at jeg har folk rundt meg som jeg alltid kan ringe til, som alltid kommer på besøk, som alltid har tid. Det er bare litt kjipt av meg å ønske alenetiden litt vel for mye velkommen...

Regner med at når denne perioden er over, kommer jeg frem igjen som en enda sterkere og klokere person.
Måtte tiden bare ta litt lengere tid :)