tirsdag 17. februar 2009

Does anybody know what I am living for?

Jeg sitter på Kongegata med masse random folk. Jeg tror jeg har vært her siden det åpna idag, er i grunn ikke helt sikker i og med at dagen har vært ganske så sær. Jeg våkna hos Ella med et hårbefengt krek oppover ansiktet mitt - katten hennes, Kiara. Jeg var vært ganske tåkete i hele dag, husker ikke mye av hva jeg har gjort, heller ikke hva jeg skulle gjøre. Kan ikke huske om jeg har spist i dag heller.

Chadi og jeg skal ta bussen sammen til Stavern for han skal til Jonas, og jeg skal hjem.

Ah sucks! Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg må få det ut!

Jeg gruer meg til Torsdag, for helt ærlig er jeg ikke sikker på om det er så lurt at vi blir bedre kjent. Hva om jeg sier noe som ødelegger mer? Hva om vi blir for gode venner? Hva om jeg kommer til å mislike deg så sterkt at jeg stenger meg inne igjen som jeg har gjort den siste tiden fordi jeg ikke tør se på meg selv fra utsiden. Hva om vi sammen finner ut ting vi ikke ville? Hva om vi er så like som vi allerede er fra før av?
Samtidig tror jeg det kan bli for oss begge å snakke sammen. Jeg vet ikke. Kanskje vi begge får ting avklart som vi har lurt på lenge? Jeg vet ikke hva jeg vil frem til, jeg bare føler at dette er noe jeg må. Selv om det kan ende i et blodbad...

Og apropos blod. What the hell! Jeg har ikke sendt deg noen meldinger siden juleferien da du ba meg slutte med det fordi du fikk så dårlig samvittighet. Hvarfor skulle jeg sende melding når jeg ikke har deg på MSN eller Facebook? Når jeg har pakket ned alle, ALLE tingene jeg har fått fra deg - ting vi hadde sammen. Ting som betydde noe for meg?

Jeg har ikke nummeret ditt en gang?!

Og ikke kom her og påstå at jeg ikke har prøvd å komme meg videre! Martin ringer vel en bjelle? Det ble slutt fordi han minnet for mye om DEG. Fordi jeg ikke vil være forelsket i deg mer. Fordi jeg ikke vil snu hodet mitt og se meg tilbake. Fordi jeg vil. Jeg MÅ videre. Fordi jeg savner deg sånn, hele tiden, men jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke ha det så vondt mer. Aller helst vil jeg være med deg, men jeg vet, jeg har forstått at det ikke går, derfor bruker jeg det jeg har av krefter til å gå videre. Prøve i hvert fall. JEG PRØVER!

Men du sviktet meg da du gikk. Da du lot meg sitte igjen alene. Med ingenting annet enn ett minne som bryter meg ned hver gang noen snakker om deg.

- Slit-Erlend ditt, Slit-Erlend datt. Hva skjeddemed dere? Er det slutt? Hvorfor det? Hvordan går det? Bla, bla, bla.

Jeg er lei av å fortelle historien. Jeg er lei av å se de triste øynene på meg hver gang folk ser meg. Jeg er lei å syntes synd på. Jeg er lei alt maset. Jeg er lei av å ha kjærlighetssorg. Jeg er lei alt sammen.

Det er lettere å gå videre når du har noen som plan B, enn når du ikke har noenting...
Og jeg har ingen.

Men sånn er vel verdenen? Det er vel til noe nytte at det skjedde som det skjedde. Det er vel meningen at jeg skal lære noe av dette her? At dette er en av mine store prøver der ute i livet...

Men helt ærlig, det eneste jeg har lært er at jeg har gjort den største feilen jeg noen gang har gjort - nemlig å la deg gå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar