Venner. Vennskap. Kjærlighet. Rot.

Jeg er ikke av de typene som liker å klage, men i det siste har jeg tatt meg selv i å klage en smule for mye.

Gårsdagen var ikke så ille som jeg muligens trodde, sånn bortsett fra at jeg muligens kunne ha surra den bort på andre ting.
Da klokka omsider ble 9, stakk Chadi og jeg hjem til han for å pakke sakene hans. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye på lenge som jeg gjorde da vi rusla gatelangs på vei hjem til Chadi.

Chadi: "Hvorfor må det snø? Det detter jo ned fra alle kanter"
Meg: "velkommen til Norge"
Chadi: "Men, det hadde vært så mye bedre om det var sand, for det er ikke kaldt!"
Meg: "...Norge...HÆ? Sand?! Men atte, du er ikke i Araberland nå, Chadinski, hvordan skal du liksom få til det?"
Chadi: "Sprenge et hus eller noe, DA detter det sand over alt...! *BOOOM, ÆÆÆÆ*
Meg: "Sånn sett bort fra at vi ikke har sandhus i Norge, da.."
Chadi: *Grynt* "Jeg hater snø..."

Vi tusla arm i arm, og hadde flere sånne sære samtaler som denne. Chadi er rar.

På bussen møtte vi Adrian, og på veien bort til Jonas møtte vi Steve. Han hadde visst vært der hele dagen og drevet dank. Hos Jonas drakk vi opp en flaske vin, så på Simen på TV angående Pirate Bay, også stakk jeg hjem...

Jeg kunne ikke slutte å tenke på en ganske vesentlig ting - hvorfor har jeg venner?
Hva er det som er så jævlig spesielt med meg som får folk til å ha lyst til å være mine venner? Ingenting. jeg er bare en sak. En sak med følelser som jeg ikke klarer å kontrollere. En sak som bare er i veien - for alle og for meg selv.

Jeg har aldri hatt venner før, ikke på barneskolen, ungdomsskolen eller videregående - før mot slutten. Så aldri hatt den opplæringa man egentlig burde ha, aldri vært i disse enestående intrigene oss jenter kan ha, aldri vært med i en gjeng, aldri vært den populære, den som alle liker, og som noen ikke liker men ikke tør si det av respekt. Hva er det med meg, folkens? Jeg kan ingenting. Hverken synge eller spille noen instrumenter, så hvorfor har jeg så mye til felles med musikkfolka? Ikke gamer jeg, så hvorfor er nerdene så betatt av meg? Ikke kan jeg sy, hekle, strikke eller male - what the hell, kuntnere?

Det eneste jeg er virkelig go' på er å være så liten som mulig, ikke si noe, hvertfall ikke høyt. Være alene der ingen kan stå i fare for å bli kjent med meg, er vel det beste. Det er vel i grunn derfor jeg er nervøs ovenfor morgendagen. Jeg er ingen tøffing. Jeg har ingen bakke under meg. Jeg kan knekke sammen når som helt - hva hvis det skulle skje nettopp i morgen? Herregud, hva er det jeg driver med?!


På folkehøyskolen er jeg lyset, visstnok. Alle går til Kia, for Kia er kul.
Nei! Kia er IKKE kul. Kia er IKKE snill. Hun er slem, og ondskapsfull. Full av dritt og faenskap som bare tærer andre ned.
Men Kia kan bake. Kia kan lage mat. Kia kan man snakke med. Kia ditt og Kia datt. Kia vet ALT om vennskap og kjærlighet.
Tro meg, jeg kan ingenting, og jeg gleder meg til den jævla kjærligheten tar knekken på meg, for da skal jeg le høyt, med alle mine 88 katter i min lille skralle rønne av et hus. HA! HA!

Og hva er liksom en venn? En du kan stole på? En du kan fortelle alt? En som alltid stiller opp for deg, uansett hva? En som ikke trenger å gjøre noe spesielt så lenge en er i ditt nærvær? En du kan le med, gråte med, sladre med og så videre?

Jeg skjønner ikke greia. Skjønner overhodet ikke prinsippet.
Jeg kan da ikke være så jævlig festlig å være med. Herregud, det eneste jeg gjør er å grine eller å klage!


Men likevel blir jeg invitert hit og dit - Cafè, kino, fester, Kongegata, konserter, overnatting, filmkveld...

Jeg fatter det bare ikke!

Nei, neste gang jeg kommer hjem, skal jeg ikke gjøre noenting. Jeg skal være inne, hele tiden. Fordi jeg tør ikke ta flere skritt i en retning jeg ikke vet hvor leder meg. Og fordi jeg skjønner, virkelig, ikke greia.