Noen ganger får jeg en tanke som jeg føler er et typisk blogg-emne, men når jeg får surra meg til PC'n og er klar til å skrive, forsvinner tanken. Og da sitter jeg her da, men bare jibberish.
Men jeg kan jo fortelle om den ikke så altfor produktive uka mi:
Mandag og Tirsdag har jeg alt glemt (no offence). Jeg mener jeg var på kino en av dagene og så Shrek 4...
På Onsdag var det kurs - et sånt Color Line kurs. Et "Begrenset Sikkerhetskurs" som det så pent heter. Det var i grunn veldig koselig og ikke minst lærerikt. Vi var vel en 20 stykker fra Color Line Crewet - fra hele landet. Koselig å se en del av folka fra SuperSpeed igjen, det er jo ikke alltid jeg jobber med de samme folka hver gang jeg er på jobb. Hver Tirsdag går det noen "av" jobb og andre "på". Men hyggelig var det.
Kurset holdt sted i leieren i Stavern. Sinnsykt beleilig siden jeg bor like ved, og det var fantastisk nok mange kjekke Politi-studenter! (For de som ikke vet det, så er den gamle militærleieren i Stavern blitt gjort om til en politihøyskole).
Første kursdag gikk ut på Innledning og Regelverk i Color Line og deretter førstehjelpsteori. Etter lunsj skulle vi deles opp i to grupper hvor den ene gruppa skulle praktisere førstehjelpsøvelser og den andre brannøvelser; så bytta vi om.
Jeg har alltid vært redd for brann. Brannfolka fyrte løs med ild og flammer og vi skulle slokke brannen med pulverapparat, skumapparat, vann og CO2-apparat inne i en liten container. Flammene sto opp etter veggen, og det var temmelig varmt og disse apparatene er ikke lette å bære på. Jeg ble redd. Men jeg klarte å slokke brannene med alle apparatene.
Torsdagen begynte vi dagen med brannteori. Senere hadde vi redningsteori. Teori, teori, teori!
Før lunsj skulle vi ut igjen og ta på oss disse vakre og slitte grilldressene (it was awesome!), og vi delte oss igjen. Gruppa mi gikk først igjennom rømmningsplaner på Color Line skipene, kart over skipa; hvordan de leses og hva de forskjellige alarminstruksene betyr. Jeg som er kode 79 er på reservelaget når alarmen går, og skal møte opp i resepsjonen og være klar til disponering. Jeg skal også hente vann, diverse utsyr som trengs utifra hva slags alarm som har gått og vente på en eventuell evakueringsalarm. Etter det skulle vi opp i andre etasje av skuret vi var i. Tre og tre på gruppa; en med walkie-talkie, og vi skulle teste sansene våre i mørket. Hadde jeg visst på forhånd at vi skulle inn å krype i en liten korridor hadde jeg sagt ifra om klaustrofobien min.
Jeg gikk foran og han bak meg hold de andre underettet med hva som skjedde med oss, om vi eventuelt fant noen personer, for det kunne jo skje, og hvordan det sto til med oss. Han siste som gikk skulle holde rekka vår gående. Da vi kom til åpningen inn til gangen kjente jeg at jeg begynte å bli temmelig redd. Vi kunne først krabbe, men etterhvert ble det trangere der inne og vi måtte legge oss på magen. Når vi hadde kommet så langt kunne jeg kjenne taket over meg, og veggene på siden. DA fikk jeg panikk, vanskligheter med å puste og ville ut derfra. Jeg sleit hardt med å ikke rope eller hyle og holdt hodet forhåpentligvis kaldt nok. Så gikk det plutselig nedover, og det ble enda trangere. Man kunne ikke lenger ha albuene ut til siden, og vi måtte åle oss fremover. Jeg tenkte "herregud, nå dør jeg, det er jo nesten ikke luft her inne!" SÅ kom lyset. Tror aldri jeg har vært så glad for å se lyset i enden av tunnellen...
Da jeg fikk roa meg ned og resten av gruppene hadde vært gjennom det samme som oss, bar ned ned til sjøen. Der fikk vi fyre av nødraketter, nødblusser og se hvor for og hvor høyt det smeller når en parafinlampe tar fyr.
Etter lunsj skulle vi bade! Vi tok på oss flytedresser med fløyte og kameratlinje og greier. Smoooth, men kaldt i vannet. Disse draktene var heller ikke nye, og de lakk noe voldsomt. Vi prøvde å komme oss inn i en livbåt når vi alt var i vannet, snu den på hodet, svømme ut av den under vann, svømme generelt i vannet, svømme i kameratlinje. Vi testa også hvordan det er å stupe uti vannet med disse dressene på. For å si det sånn; det er umulig! Du blir spretta opp igjen med en gang du treffer vannet. Vi fikk også gjøre klar en motorisert livbåt og kjøre rundt med den. Det var gøy. Den var gul og så ut som en ubåt. "Yellow Submarine".
Fredagen hadde vi teori hele dagen. Det ble veldig langtekkelig og kjedelig, men kursholderen var flink til å gi oss pauser nesten hele tiden. Kurset på fredagen het "Crowd and Crisis Management" og vi skulle lære hva vi skal gjøre og hva vi ikke skal gjøre under en evakusjon. Vi lærte også hvordan en menneskegjeng kan reagere i slike situasjoner og hvordan vi skal håndtere dem. For eksempel, ca 1-3 prosent får panikk. Da skal ikke vi som er crew ta oss av vedkomne, men heller få andre passasjerer til å gjøre det. Vi har mer enn nok med å hjelpe til med redningsvester og lignende.
Vi så også en film om "Sleipner", og etter den skulle vi teste hvor mye vi fikk med oss ved å svare på noen spørsmål i grupper og senere evaluerte vi hva som ble gjort feil.
Ikke for å gå ut med Jesus-syndromet og si at jeg har løst gåten på "Sleipner" ulykken, vi må jo ta i betraktning at dette var 12 år siden og ting er blitt forbedret siden det, men uansett - denne ulykken hadde ikke skjedd hadde de fulgt protokollen;
1: Han som var kaptein var utplassert på en annen båt så overstyrmannen hadde ansvaret med en annen man han ikke hadde jobbet med før, og de hadde ikke rutiner.
2: de to var begge opptatte med å se på radaren i stedet for ut av vinduet (menneskelig feil. Med en fart på 30 knop går 15 sekunder som 1 om du ikke følger med)
3: da de traff grunn, sa ikke overstyrmann "Mayday" i radioen, og de på land fikk dermed ikke med seg meldingen som en nødmelding, og dermed gikk ting tregere. En nødmelding som dette hadde gått ut til alle radioer i nærområdet og båtene som var ute på den tiden, hadde snudd.
4: passasjerene fikk ikke annen beskjed enn "det har skjedd noe fryktelig (feil), ta på dere redningsvester". Man skal ALDRI fortelle passasjerene hva som har skjedd med verb som denne - da sprer panikken seg videre fortere enn ild i tørt gress i vindstorm
5: De fikk ikke ut livbåtene - hva med å kutte linene?
6: Passasjerene fikk ikke videre beskjed om hva som skjedde eller hva de skulle gjøre og hvordan.
7: Rederiet (de på land) gikk ut med pressemelding om at de hadde full kontroll der ute på vannet og at alle var i livbåter, noe de ikke var og samtlige mennesker (80 pax og 5 crew) lå i sjøen
8: media blusset opp historien til et stadie som ikke er etisk riktig i forhold til hva som nettopp skjedde. De kalte for eksempel de som ikke overlevde for "ofre", noe som er helt, helt på jordet.
Som sagt, 12 år siden og vi som har gått igjennom dette kurset og evaluert nettopp disse tingene kan ikke si at vi har løst "gåten". Eneste er at det er fryktelig trist og feil av myndighetene. At det er nødt til å skje en slik ulykke før ting blir skjerpet opp og strammet inn er en skam. Heldigvis så er ting betraktelig bedre nå, men fortsatt; ting kan selvfølgelig skje. Jeg for en er glad jeg tok dette kurset.
Senere den dagen da kurset var ferdig dro jeg til Sandefjord og så broren min spille trommer (bildene ligger på facebook for dere som er venner med meg der), og i dag har jeg ikke vært på utsia huset og det er nå offisielt blitt Søndag. Go' Helg ass!
søndag 29. august 2010
fredag 20. august 2010
Possibility
Jeg har ikke tenkt til å ramse opp hva som har skjedd siden sist jeg blogga; det er ikke vesentlig viktig nok. Men ettersom flere folk har etterspurt mer blogging på meg, fant jeg tiden til å sette meg ned denne regnfulle Fredagskvelden.
Sommeren er over for i år, og nok en gang har jeg ikke planer om å ta skrittet nærmere en utdannelse. Det er ikke det at jeg ikke vil, men heller det at jeg ikke har initiativ til det. Jeg ser ikke på meg selv som en taper. Jeg ser heller på meg selv som overforsiktig og ærlig med meg selv.
Jeg innså ganske kjapt da jeg fikk jobb i København på et krisesenter for kvinner og barn at det i første omgang ikke var for fremtiden min jeg ville ned dit; det var heller det at jeg generelt ville vekk. Rømme, rett og slett. Og det gjør meg til et svakt individ. Jeg er lei av å være svak. Jeg vet jeg ikke har noe å være redd for. I alle dise årene som har gått siden jeg klarte å snakke og tenke klart nok til å begripe hva som foregikk rundt meg har jeg klart å stå i all slags motgang, så hvorfor skal jeg da plutselig rømme?
Det er klart jeg er lei, det er en selvfølge at de som er lei av den samme gamle regla vil finne noe nytt. Men jeg skjønte såppass at jeg trenger ikke krysse landegrenser for å komme meg videre.
Jeg har alltid visst at det er hva jeg gjør ut av ting selv som er viktig for hverdagen min og ikke hvordan jeg gjør det eller hvor overdrevent viktig det er. For meg så trenger jeg ikke imponere alle rundt meg meg store ting som en sjefsstilling, pengesparing, språkkunskaper eller lignende. Jeg vet jeg jobber godt i de jobbene jeg har, jeg vet jeg sparer gode summer med penger hver måned og jeg vet at jeg er flink til å snakke fremmedspråk.
Hvorfor skal jeg da imponere alle rundt meg med disse kunskapene? Så lenge jeg er klar over at det jeg gjør daglig er viktig for meg og utgjør meg til en person jeg selv kan være tilfreds med, kan det være det samme med resten.
Jeg har alltid gått min egen vei. Jeg tok ikke lappen da jeg fylte 18. Jeg dro ikke rett på Høyskole eller Universitet etter Videregående. Jeg er ikke som alle andre 23-åringer. Jeg har ikke fast følge med en person. Jeg bor ikke hjemmefra. Jeg lever ikke livet etter samfunnets "regler", jeg lever det etter mine. Det er til stor frustrasjon for mine foreldre; de vil jo veldig gjerne at jeg sitter på skolebenken og utdanner meg, eller jobber med noe som har med en videre utdannelse. De prøver å sammenligne meg med broren min som bor på Jessheim og jobber som vekter for G4S på Gardermoen (han skal bli politi). Det er jo supert for han, og jeg er ikke missunnelig på han selv om han gjør det som er "rett". Det er hans valg. Og jeg har mine. Det er ikke dermed sagt at jeg prøver å gjøre ting vanskelig for meg, som det tydeligvis virker som jeg gjør for de som står på utsiden og ser på, det er bare det at jeg er tregere enn de fleste og mer oppmerksom på hvordan det er der ute i verden. Du får nemlig bare den ene sjangsen til å lykkes, og hvis jeg skal ta den sjangsen skal jeg være klar for det - fysisk og psykisk. Jeg har ikke lyst til å sitte år etter år med skolegang og bytting av linjer og studievalg fordi jeg ikke finner det som er rett for meg. Da vil jeg heller bo ett år til i kjellerstuen hos mamma og pappa og lese sosiologi til jeg endelig finner ut at nå er jeg klar. Jeg er der snart, til neste høst er planen å komme seg på skolen og da skal jeg være strukturert, tilpasset og ikke minst; voksen!
Sommeren er over for i år, og nok en gang har jeg ikke planer om å ta skrittet nærmere en utdannelse. Det er ikke det at jeg ikke vil, men heller det at jeg ikke har initiativ til det. Jeg ser ikke på meg selv som en taper. Jeg ser heller på meg selv som overforsiktig og ærlig med meg selv.
Jeg innså ganske kjapt da jeg fikk jobb i København på et krisesenter for kvinner og barn at det i første omgang ikke var for fremtiden min jeg ville ned dit; det var heller det at jeg generelt ville vekk. Rømme, rett og slett. Og det gjør meg til et svakt individ. Jeg er lei av å være svak. Jeg vet jeg ikke har noe å være redd for. I alle dise årene som har gått siden jeg klarte å snakke og tenke klart nok til å begripe hva som foregikk rundt meg har jeg klart å stå i all slags motgang, så hvorfor skal jeg da plutselig rømme?
Det er klart jeg er lei, det er en selvfølge at de som er lei av den samme gamle regla vil finne noe nytt. Men jeg skjønte såppass at jeg trenger ikke krysse landegrenser for å komme meg videre.
Jeg har alltid visst at det er hva jeg gjør ut av ting selv som er viktig for hverdagen min og ikke hvordan jeg gjør det eller hvor overdrevent viktig det er. For meg så trenger jeg ikke imponere alle rundt meg meg store ting som en sjefsstilling, pengesparing, språkkunskaper eller lignende. Jeg vet jeg jobber godt i de jobbene jeg har, jeg vet jeg sparer gode summer med penger hver måned og jeg vet at jeg er flink til å snakke fremmedspråk.
Hvorfor skal jeg da imponere alle rundt meg med disse kunskapene? Så lenge jeg er klar over at det jeg gjør daglig er viktig for meg og utgjør meg til en person jeg selv kan være tilfreds med, kan det være det samme med resten.
Jeg har alltid gått min egen vei. Jeg tok ikke lappen da jeg fylte 18. Jeg dro ikke rett på Høyskole eller Universitet etter Videregående. Jeg er ikke som alle andre 23-åringer. Jeg har ikke fast følge med en person. Jeg bor ikke hjemmefra. Jeg lever ikke livet etter samfunnets "regler", jeg lever det etter mine. Det er til stor frustrasjon for mine foreldre; de vil jo veldig gjerne at jeg sitter på skolebenken og utdanner meg, eller jobber med noe som har med en videre utdannelse. De prøver å sammenligne meg med broren min som bor på Jessheim og jobber som vekter for G4S på Gardermoen (han skal bli politi). Det er jo supert for han, og jeg er ikke missunnelig på han selv om han gjør det som er "rett". Det er hans valg. Og jeg har mine. Det er ikke dermed sagt at jeg prøver å gjøre ting vanskelig for meg, som det tydeligvis virker som jeg gjør for de som står på utsiden og ser på, det er bare det at jeg er tregere enn de fleste og mer oppmerksom på hvordan det er der ute i verden. Du får nemlig bare den ene sjangsen til å lykkes, og hvis jeg skal ta den sjangsen skal jeg være klar for det - fysisk og psykisk. Jeg har ikke lyst til å sitte år etter år med skolegang og bytting av linjer og studievalg fordi jeg ikke finner det som er rett for meg. Da vil jeg heller bo ett år til i kjellerstuen hos mamma og pappa og lese sosiologi til jeg endelig finner ut at nå er jeg klar. Jeg er der snart, til neste høst er planen å komme seg på skolen og da skal jeg være strukturert, tilpasset og ikke minst; voksen!
fredag 7. mai 2010
Love can move you...
Familie.
(Til de som leser dette; prøv å ikke misforstå...)
Bestemor: Hun er en 85 år gammel dame som alltid er glad og fornøyd, har slitt litt gjennom årene med benskjørhet, men har alltid satt pris på den familien hun har rundt seg. Bestemor vil alltid alle så vel og hver gang vi er på besøk blir hun fryktelig lei seg om hun ikke har noe godt til kaffen. Bestemor er den personen i familien min som har lært meg å sette pris på de jeg har rundt meg, som alltid har stilt opp for meg og som skjønner når ting er kjipt. Hun er som mamma, bare eldre.
Bestefar: En gammel mann som fortsatt lever i 19-pilogbue hvor kvinnfolka skal lage maten og gjøre husarbeid og oppdra barna, mens mannfolka skal gjøre mannfolkarbeid som gressklipping og lignende. Da mamma gikk gravid med meg og hun og pappa fortalte at de skulle ha en jente syntes bestefar dette var veldig skuffende ettersom jeg da var førstefødt og skulle vel aller helst ha vært gutt. Ut i skogen skulle de sette meg for å dø, mente han... Og da broren min kom til verden ble han forgudet.
For noen uker siden ble bestemor lagt inn på sykehus. Hun hadde et brudd i ryggen og hadde ikke vært på do på over en uke. Hun ble ikke der i mange dager, men nok i følge henne. Hun har alltid gitt etter til bestefars ønske om hans 19-pilogbue opplegg, og på utsiden har det alltid virket greit for henne.
Nå som ting har blitt litt værre for henne, kan man tydelig se at de smerterynkene hun har i ansiktet ikke er på grunn av bruddet i ryggen men simpelthen bare fordi hun trolig ikke har lyst til å bli frisk igjen.
Bestemor har vært så langt nede de siste ukene at hun ikke har orket noe besøk av noen andre en mamma og pappa og hjelpepleieren.
Mamma og pappa har vært ganske så fortvila på bestefar oppi alt dette. Han vil ikke hjelpe til, og skal alltid prøve å overføre oppmerksomheten fra bestemor og over til han.
På Søndag var pappa og jeg innom for å gi bestemor noen hjemmelagde kjeks som hun kan spise til medisinene sine. Da vi ringte på så vi henne gjennom vinduet sitte i sofaen og skulle til å reise seg for å lukke opp. Vi vinket til henne og ba henne sitte og vente til bestefar åpnet... noe han ikke gjorde.
Da vi kom inn fikk jeg hjertet i halsen - bestemor så skikkelig sliten ut. Ikke sånn "jeg har sovet for lite" sliten, men rett og slett sliten og det gikk opp for meg at hvis ikke bestefar, som faktisk har vært gift til henne i mange år, har to barn med henne og faktisk bor der hjelper til snart kommer han til å ta livet av henne!
Jeg løper opp og ned trappene for å hjelpe bestemor med småting som å riste dyna, sette opp et vindu og så videre. Ja, hun sover i andre etasje fordi bestefar har sagt at stuen ikke er noe soverom...
Pappa sitter og prater med bestefar og det eneste bestefar kommer med er tullete ting som at han sover dårlig, vet ikke hvordan oppvaskmaskinen funker, har lyst til å sykle seg en tur... Bestemor tusler forsiktig rundt med sin gåstol og man kan tydelig se at hun så vidt klarer det. Jeg spør om jeg skal sette opp et vindu til henne for å få inn litt luft i stua siden det er der hun er hele dagen, og hun svarer at det er greit så lenge jeg husker å lukke det før jeg går for det er det ingen andre som gjør.
Hun vet at bestefar ikke hjelper henne, og det er bare sykt!
Så kommer det plutselig muntert fra han fra sofaen; "Nå bestemor, hvordan føles det å være avhengig av noen?"
Jeg hadde så lyst til å slå han, og jeg kunne se at øynene til pappa ble svarte. Bestemor sukker og går ut av rommet og inn på kjøkkenet. Hun er lei seg. Ikke på grunn av det bestefar nettopp hadde sagt, men fordi hun ikke har noen kjeks på lager som jeg kan få. Jeg blir så sint og lei meg av reaksjonen hennes og spør henne hvordan hun holder det ut. Hun ser på meg med stakkarslige øyne og svarer, på engelsk faktisk, love can move you.
Hun tar meg i hånden og sier at jeg også vil forstå det en dag når jeg finner den rette. Jeg begynner å grine. Jeg orker ikke se henne i de tomme øynene hennes og fortelle henne at hun lever på en løgn. Aldri i verden om hun skal kunne godta sånn oppførsel bare fordi man er glade i noen eller elsker noen.
"Det er feil", sier jeg, "det er ikke sånn det skal være, bestemor. Man skal ikke leve sånn. Man skal kunne forvente hjelp fra dine kjære"
"Men jeg gjør jo det" sier hun, og noe forteller meg at hun har gitt opp bestefar og kun lever for oss andre i familien.
***
Jeg ringte mamma i går for å høre hvordan ting går, og hun forteller meg at nå er bestemor så svak at hun går ikke i det hele tatt. Hun bare sitter eller ligger i sofaen, spiser ikke, drikker ikke. Hun orker ikke en gang å gå på do så hun har fått bleier. Hjelpepleieren kommer oftere for å hjelpe til fordi bestefar ikke gjør det. Hun sier også at de vurderer å finne en trygdebolig til dem, og at pappa ble skikkelig forbanna på bestefar.
Tingen er at besteor prøver jo å fortelle hva som virkelig skjer. Hun fortror seg til mamma spesielt, og mamma forteller videre til pappa noe som er normalt. Men, når de konfronterer bestefar med dette blir han sint og går, og etter at de har dratt hjem igjen kjefter bestefar på bestemor. Så det er ingen vei ut.
Jeg sa til mamma at pappa burde ringe onkel og få han hit så han og pappa kan snakke med bestefar om oppførselen hans. Det vil ikke hjelpe for bestefar vil vite at det kommer fra bestemor og la sinnet gå utover henne. Jeg foreslo å sende han på et gamlehjem, men mamma sier han er for frisk... skyt han i leggen! Sa jeg...
Håpløs situasjon, og jeg er stygt redd for at sist Søndag var siste gang jeg faktisk så bestemor.
(Til de som leser dette; prøv å ikke misforstå...)
Bestemor: Hun er en 85 år gammel dame som alltid er glad og fornøyd, har slitt litt gjennom årene med benskjørhet, men har alltid satt pris på den familien hun har rundt seg. Bestemor vil alltid alle så vel og hver gang vi er på besøk blir hun fryktelig lei seg om hun ikke har noe godt til kaffen. Bestemor er den personen i familien min som har lært meg å sette pris på de jeg har rundt meg, som alltid har stilt opp for meg og som skjønner når ting er kjipt. Hun er som mamma, bare eldre.
Bestefar: En gammel mann som fortsatt lever i 19-pilogbue hvor kvinnfolka skal lage maten og gjøre husarbeid og oppdra barna, mens mannfolka skal gjøre mannfolkarbeid som gressklipping og lignende. Da mamma gikk gravid med meg og hun og pappa fortalte at de skulle ha en jente syntes bestefar dette var veldig skuffende ettersom jeg da var førstefødt og skulle vel aller helst ha vært gutt. Ut i skogen skulle de sette meg for å dø, mente han... Og da broren min kom til verden ble han forgudet.
For noen uker siden ble bestemor lagt inn på sykehus. Hun hadde et brudd i ryggen og hadde ikke vært på do på over en uke. Hun ble ikke der i mange dager, men nok i følge henne. Hun har alltid gitt etter til bestefars ønske om hans 19-pilogbue opplegg, og på utsiden har det alltid virket greit for henne.
Nå som ting har blitt litt værre for henne, kan man tydelig se at de smerterynkene hun har i ansiktet ikke er på grunn av bruddet i ryggen men simpelthen bare fordi hun trolig ikke har lyst til å bli frisk igjen.
Bestemor har vært så langt nede de siste ukene at hun ikke har orket noe besøk av noen andre en mamma og pappa og hjelpepleieren.
Mamma og pappa har vært ganske så fortvila på bestefar oppi alt dette. Han vil ikke hjelpe til, og skal alltid prøve å overføre oppmerksomheten fra bestemor og over til han.
På Søndag var pappa og jeg innom for å gi bestemor noen hjemmelagde kjeks som hun kan spise til medisinene sine. Da vi ringte på så vi henne gjennom vinduet sitte i sofaen og skulle til å reise seg for å lukke opp. Vi vinket til henne og ba henne sitte og vente til bestefar åpnet... noe han ikke gjorde.
Da vi kom inn fikk jeg hjertet i halsen - bestemor så skikkelig sliten ut. Ikke sånn "jeg har sovet for lite" sliten, men rett og slett sliten og det gikk opp for meg at hvis ikke bestefar, som faktisk har vært gift til henne i mange år, har to barn med henne og faktisk bor der hjelper til snart kommer han til å ta livet av henne!
Jeg løper opp og ned trappene for å hjelpe bestemor med småting som å riste dyna, sette opp et vindu og så videre. Ja, hun sover i andre etasje fordi bestefar har sagt at stuen ikke er noe soverom...
Pappa sitter og prater med bestefar og det eneste bestefar kommer med er tullete ting som at han sover dårlig, vet ikke hvordan oppvaskmaskinen funker, har lyst til å sykle seg en tur... Bestemor tusler forsiktig rundt med sin gåstol og man kan tydelig se at hun så vidt klarer det. Jeg spør om jeg skal sette opp et vindu til henne for å få inn litt luft i stua siden det er der hun er hele dagen, og hun svarer at det er greit så lenge jeg husker å lukke det før jeg går for det er det ingen andre som gjør.
Hun vet at bestefar ikke hjelper henne, og det er bare sykt!
Så kommer det plutselig muntert fra han fra sofaen; "Nå bestemor, hvordan føles det å være avhengig av noen?"
Jeg hadde så lyst til å slå han, og jeg kunne se at øynene til pappa ble svarte. Bestemor sukker og går ut av rommet og inn på kjøkkenet. Hun er lei seg. Ikke på grunn av det bestefar nettopp hadde sagt, men fordi hun ikke har noen kjeks på lager som jeg kan få. Jeg blir så sint og lei meg av reaksjonen hennes og spør henne hvordan hun holder det ut. Hun ser på meg med stakkarslige øyne og svarer, på engelsk faktisk, love can move you.
Hun tar meg i hånden og sier at jeg også vil forstå det en dag når jeg finner den rette. Jeg begynner å grine. Jeg orker ikke se henne i de tomme øynene hennes og fortelle henne at hun lever på en løgn. Aldri i verden om hun skal kunne godta sånn oppførsel bare fordi man er glade i noen eller elsker noen.
"Det er feil", sier jeg, "det er ikke sånn det skal være, bestemor. Man skal ikke leve sånn. Man skal kunne forvente hjelp fra dine kjære"
"Men jeg gjør jo det" sier hun, og noe forteller meg at hun har gitt opp bestefar og kun lever for oss andre i familien.
***
Jeg ringte mamma i går for å høre hvordan ting går, og hun forteller meg at nå er bestemor så svak at hun går ikke i det hele tatt. Hun bare sitter eller ligger i sofaen, spiser ikke, drikker ikke. Hun orker ikke en gang å gå på do så hun har fått bleier. Hjelpepleieren kommer oftere for å hjelpe til fordi bestefar ikke gjør det. Hun sier også at de vurderer å finne en trygdebolig til dem, og at pappa ble skikkelig forbanna på bestefar.
Tingen er at besteor prøver jo å fortelle hva som virkelig skjer. Hun fortror seg til mamma spesielt, og mamma forteller videre til pappa noe som er normalt. Men, når de konfronterer bestefar med dette blir han sint og går, og etter at de har dratt hjem igjen kjefter bestefar på bestemor. Så det er ingen vei ut.
Jeg sa til mamma at pappa burde ringe onkel og få han hit så han og pappa kan snakke med bestefar om oppførselen hans. Det vil ikke hjelpe for bestefar vil vite at det kommer fra bestemor og la sinnet gå utover henne. Jeg foreslo å sende han på et gamlehjem, men mamma sier han er for frisk... skyt han i leggen! Sa jeg...
Håpløs situasjon, og jeg er stygt redd for at sist Søndag var siste gang jeg faktisk så bestemor.
torsdag 6. mai 2010
Jeg vet hva jeg gjør.
Jeg sitter her og tenker litt på hva jeg har opplevd det året som har gått, og alt i alt har jeg kun kommet opp med at den siste tiden har vært fryktelig slitsom.
Jeg har ikke tenkt til å syte og klage på at ting er så jævelig, for det er det ikke. Jeg er heller mer misunnelig på de som får alt servert på et sølvfat. På en side er jeg lykkelig for at jeg ikke får ting alltid slik jeg ønsker det, at jeg faktisk må jobbe for det. Ikke det at jeg mener folk får drømmene sine slengt i trynet og lever lykkelig fordi de ikke har jobbet hardt med det, for det vet jeg folk har, men samtidig skulle jeg også ønske at de tingene jeg drømmer for ikke var så vanskelige å oppnå.
Er det fordi jeg setter for høye krav og fordi jeg drømmer om ting som er helt på jordet?
Ta broren min for eksempel. Han ville veldig gjerne i militæret, men gjorde ikke så mye for det selv for å få det til. Mamma, pappa og jeg gjorde det vi kunne med de resusjene vi har og han er nå på Skjold og gjør det sinnsykt bra. Lappen i boks, blitt korporal og skal søke på Befalskolen. Jeg vet han jobber hardt for det, fordi han virkelig ønsker det, men veien dit han er nå gjorde han ingenting for.
Jeg skjønner ikke hvordan folk får det til å virke så enkelt. Jeg er ikke dum, jeg skjønner jo at folk helt sikker sitter og sliter litt med de samme tingene som meg, men det er ingen som sier noe om det. På utsiden virker det bare som om de hopper fra A til B uten hindringer. Jeg klarer ikke det, jeg. Jeg må vise med hele meg at jeg sliter med valgene mine. Jeg klarer ikke å bare holde det inni meg. Og samtidig klarer jeg ikke å legge vekt på selve drømmen min, men heller vekt på veien dit. Hvor kjip den er. Hvor usikker jeg blir til tider om det er riktig valg. Hvor irriterende det er at ting ikke bare ordner seg hipp som happ på den enkleste måten. Hvor mye jeg jobber for det. På alle timene jeg bruker på det.
Når skal jeg kunne klare å bare si; "Hei, dette er min drøm og jeg klarte det. Så enkelt var det"?
Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil til København etter sommeren, jobbe et år innenfor sosiologi og studere på Universitetet i København neste høst. Men veien dit er så lang, og jeg ordner og styrer så godt jeg kan. Jeg skal ned dit nå om en uke for å se på leilighet og stille opp på tre jobbinterjuver. Men da jeg forteller mamma om planene mine kommer hun med så mange spørsmål. Mange av de kjempe nyttige mens noen ikke fullt så nyttige. Spørsmål som; hva hvis du er alene en helg og ikke har noe å finne på? Hva hvis de på jobben er skikkelig stygge mot deg? Hva hvis hun eller han du leier av er drittsekker? Hva hvis du ikke får deg noen venner? Eller jobb? Eller mister jobben?
Jeg tenker, og svarer. Om jeg kjeder meg en helg er det opp til meg å finne på noe. Det er jeg som må fysisk gå ut døra og oppsøke folk, og hvis ikke det funker får jeg nye tiden alene og tenke at neste helg kan jo bli full av happenings. Om de er stygge med meg på jobben er det en utfordring jeg må ta fordi jeg vet at i enden av den tiden er det jeg alene som får masse erfaring. Om hun eller han jeg leier hos er idioter, får jeg tenke at dette kun er midlertidig for så å finne meg et annet sted å bo. Om jeg ikke finner meg noen venner må jeg revurdere hvordan jeg er ovenfor disse menneskene jeg blir kjent med. Om jeg ikke får meg jobb har jeg 60.000 stående på en sikkerhetskonto sånn at jeg kan overleve en liten tid uten jobb. Samme hvis jeg mister jobben.
Mamma kommer da med flere spørsmål; men hva hvis det blir mange av disse helgene du ikke har noe å gjøre? Jeg stopper henne og svarer det at hvis jeg skal gå rundt og tenke med et så lukket sinn kommer jeg meg ingensteder her i verden...
Jeg har aldri opplevd å finne en drøm jeg virkelig vil jage. En drøm jeg brenner skikkelig for. En drøm jeg vet med meg selv kan bli utfordrende men velger å ta sjangsen.
Så hvorfor skal jeg gi opp dette på grunn av masse irrasjonelle spørsmål som setter en stopper for meg?
Ærlig talt, hvis jeg skal gå rundt og tenke sånn som hun gjør ødelegger jeg undgomstiden min fullstendig. Jeg blir et nervevrak og tør ikke gjøre noe som helst til slutt fordi usikkerheten disse spørsmålene gir meg dreper meg fra innsiden.
Jeg vet jeg er ganske uvitende på en del sosiale områder. Det er ting jeg aldri kommer til å forstå fordi jeg aldri har lært det. Det er konflikter jeg ikke kommer til å kunne forstå fordi jeg er konfliktsky. Jeg vet jeg har en tendens til å gi for mye av meg selv til nye mennesker jeg blir kjent med. Og jeg vet at det alltid er meg som jobber hardt for å bli godtatt fordi jeg ikke klarer å se at jeg allerede er det, så det fort blir til at folk blir lei.
Jeg har brukt opp disse sjangsene her i Norge føler jeg. På en side kan du si jeg rømmer men samtidig gjør jeg ikke det. Jeg trenger noe nytt. Jeg tror helt sant jeg har lært litt. Bare det med Emil for eksempel. Vi var kjærester og samboere i en periode. Bare av han har jeg lært mye, men også for aller første gang har jeg klart å gå ut av et forhold uten en masse tårer og sinte ord, og den dag i dag er vi gode venner. Jeg velger å tro at dette betyr noe. At jeg faktisk klarer å holde på noe på den ene eller den andre måten.
Jeg fikk også en ny venn forrige helg; og igjen for første gang er det ikke jeg som løper etter den personen, men heller omvendt.
Så når skal jeg innse at det faktisk ikke er noe galt med meg egentlig? Siden når begynte jeg å bry meg så mye om alt dette oppstyret? Hvorfor kan ikke jeg bare senke skuldrene og nye det faktum at jeg vet hva jeg gjør?
Hva er det egentlig som stopper meg?
Jeg er ikke verdensmester i å holde kontakt med folk. Men det er igjen fordi det alltid, tydeligvis er opp til meg.
Når mennesker jeg er glade i har det kjipt, hopper jeg psykisk over ild og vann for dem. Jeg stiller opp uansett hva det måtte være. Alle skal ha en del av Marte Kiara!
For noen uker siden fikk jeg et nervøst sammenbrudd. Jeg husker ikke mye av det, men det jeg husker aller mest var at når jeg ringte alle mine 68 kontakter på telefonlista mi var det kun EN som svarte. Dette skjedde ikke klokka 4 på natta, og jeg vet at noen av de jeg ringte var hjemme og hadde tid. Alikevel var det Ella som bor lengst unna meg som svarte og hjalp meg. Det er noe galt med verdenen jeg lever i. Og sånne hendelser gir meg panikk. Hva har jeg gjort for ikke å fortjene en stemme på den andre siden av telefonen når jeg sliter?
Er jeg virkelig så patetisk? Ok, usikkerheten min som snakker, folk har et liv og jeg kan ikke bare forvente dette, kan jeg?
Jeg trenger å vite at folk stiller opp for meg like mye som jeg stiller opp for de. Uansett hva det måtte være.
Men det skal visst være så vannskelig. Så nå, etter langt om lenge, har jeg bestemt meg for at jeg trenger ikke være tilgjengelig hele tiden. Jeg trenger ikke svare på alle meldingene jeg får. Trenger ikke svare telefonen hver gang den ringer. Men kun på pur faen - fordi jeg vil folk skal skjønne hvor slitsomt og frustrende det virkelig er å ikke få tak i noen du trenger der og da. Kjipt gjort av meg, men hvorfor skal jeg alltid hoppe?
Jeg har ikke tenkt til å syte og klage på at ting er så jævelig, for det er det ikke. Jeg er heller mer misunnelig på de som får alt servert på et sølvfat. På en side er jeg lykkelig for at jeg ikke får ting alltid slik jeg ønsker det, at jeg faktisk må jobbe for det. Ikke det at jeg mener folk får drømmene sine slengt i trynet og lever lykkelig fordi de ikke har jobbet hardt med det, for det vet jeg folk har, men samtidig skulle jeg også ønske at de tingene jeg drømmer for ikke var så vanskelige å oppnå.
Er det fordi jeg setter for høye krav og fordi jeg drømmer om ting som er helt på jordet?
Ta broren min for eksempel. Han ville veldig gjerne i militæret, men gjorde ikke så mye for det selv for å få det til. Mamma, pappa og jeg gjorde det vi kunne med de resusjene vi har og han er nå på Skjold og gjør det sinnsykt bra. Lappen i boks, blitt korporal og skal søke på Befalskolen. Jeg vet han jobber hardt for det, fordi han virkelig ønsker det, men veien dit han er nå gjorde han ingenting for.
Jeg skjønner ikke hvordan folk får det til å virke så enkelt. Jeg er ikke dum, jeg skjønner jo at folk helt sikker sitter og sliter litt med de samme tingene som meg, men det er ingen som sier noe om det. På utsiden virker det bare som om de hopper fra A til B uten hindringer. Jeg klarer ikke det, jeg. Jeg må vise med hele meg at jeg sliter med valgene mine. Jeg klarer ikke å bare holde det inni meg. Og samtidig klarer jeg ikke å legge vekt på selve drømmen min, men heller vekt på veien dit. Hvor kjip den er. Hvor usikker jeg blir til tider om det er riktig valg. Hvor irriterende det er at ting ikke bare ordner seg hipp som happ på den enkleste måten. Hvor mye jeg jobber for det. På alle timene jeg bruker på det.
Når skal jeg kunne klare å bare si; "Hei, dette er min drøm og jeg klarte det. Så enkelt var det"?
Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil til København etter sommeren, jobbe et år innenfor sosiologi og studere på Universitetet i København neste høst. Men veien dit er så lang, og jeg ordner og styrer så godt jeg kan. Jeg skal ned dit nå om en uke for å se på leilighet og stille opp på tre jobbinterjuver. Men da jeg forteller mamma om planene mine kommer hun med så mange spørsmål. Mange av de kjempe nyttige mens noen ikke fullt så nyttige. Spørsmål som; hva hvis du er alene en helg og ikke har noe å finne på? Hva hvis de på jobben er skikkelig stygge mot deg? Hva hvis hun eller han du leier av er drittsekker? Hva hvis du ikke får deg noen venner? Eller jobb? Eller mister jobben?
Jeg tenker, og svarer. Om jeg kjeder meg en helg er det opp til meg å finne på noe. Det er jeg som må fysisk gå ut døra og oppsøke folk, og hvis ikke det funker får jeg nye tiden alene og tenke at neste helg kan jo bli full av happenings. Om de er stygge med meg på jobben er det en utfordring jeg må ta fordi jeg vet at i enden av den tiden er det jeg alene som får masse erfaring. Om hun eller han jeg leier hos er idioter, får jeg tenke at dette kun er midlertidig for så å finne meg et annet sted å bo. Om jeg ikke finner meg noen venner må jeg revurdere hvordan jeg er ovenfor disse menneskene jeg blir kjent med. Om jeg ikke får meg jobb har jeg 60.000 stående på en sikkerhetskonto sånn at jeg kan overleve en liten tid uten jobb. Samme hvis jeg mister jobben.
Mamma kommer da med flere spørsmål; men hva hvis det blir mange av disse helgene du ikke har noe å gjøre? Jeg stopper henne og svarer det at hvis jeg skal gå rundt og tenke med et så lukket sinn kommer jeg meg ingensteder her i verden...
Jeg har aldri opplevd å finne en drøm jeg virkelig vil jage. En drøm jeg brenner skikkelig for. En drøm jeg vet med meg selv kan bli utfordrende men velger å ta sjangsen.
Så hvorfor skal jeg gi opp dette på grunn av masse irrasjonelle spørsmål som setter en stopper for meg?
Ærlig talt, hvis jeg skal gå rundt og tenke sånn som hun gjør ødelegger jeg undgomstiden min fullstendig. Jeg blir et nervevrak og tør ikke gjøre noe som helst til slutt fordi usikkerheten disse spørsmålene gir meg dreper meg fra innsiden.
Jeg vet jeg er ganske uvitende på en del sosiale områder. Det er ting jeg aldri kommer til å forstå fordi jeg aldri har lært det. Det er konflikter jeg ikke kommer til å kunne forstå fordi jeg er konfliktsky. Jeg vet jeg har en tendens til å gi for mye av meg selv til nye mennesker jeg blir kjent med. Og jeg vet at det alltid er meg som jobber hardt for å bli godtatt fordi jeg ikke klarer å se at jeg allerede er det, så det fort blir til at folk blir lei.
Jeg har brukt opp disse sjangsene her i Norge føler jeg. På en side kan du si jeg rømmer men samtidig gjør jeg ikke det. Jeg trenger noe nytt. Jeg tror helt sant jeg har lært litt. Bare det med Emil for eksempel. Vi var kjærester og samboere i en periode. Bare av han har jeg lært mye, men også for aller første gang har jeg klart å gå ut av et forhold uten en masse tårer og sinte ord, og den dag i dag er vi gode venner. Jeg velger å tro at dette betyr noe. At jeg faktisk klarer å holde på noe på den ene eller den andre måten.
Jeg fikk også en ny venn forrige helg; og igjen for første gang er det ikke jeg som løper etter den personen, men heller omvendt.
Så når skal jeg innse at det faktisk ikke er noe galt med meg egentlig? Siden når begynte jeg å bry meg så mye om alt dette oppstyret? Hvorfor kan ikke jeg bare senke skuldrene og nye det faktum at jeg vet hva jeg gjør?
Hva er det egentlig som stopper meg?
Jeg er ikke verdensmester i å holde kontakt med folk. Men det er igjen fordi det alltid, tydeligvis er opp til meg.
Når mennesker jeg er glade i har det kjipt, hopper jeg psykisk over ild og vann for dem. Jeg stiller opp uansett hva det måtte være. Alle skal ha en del av Marte Kiara!
For noen uker siden fikk jeg et nervøst sammenbrudd. Jeg husker ikke mye av det, men det jeg husker aller mest var at når jeg ringte alle mine 68 kontakter på telefonlista mi var det kun EN som svarte. Dette skjedde ikke klokka 4 på natta, og jeg vet at noen av de jeg ringte var hjemme og hadde tid. Alikevel var det Ella som bor lengst unna meg som svarte og hjalp meg. Det er noe galt med verdenen jeg lever i. Og sånne hendelser gir meg panikk. Hva har jeg gjort for ikke å fortjene en stemme på den andre siden av telefonen når jeg sliter?
Er jeg virkelig så patetisk? Ok, usikkerheten min som snakker, folk har et liv og jeg kan ikke bare forvente dette, kan jeg?
Jeg trenger å vite at folk stiller opp for meg like mye som jeg stiller opp for de. Uansett hva det måtte være.
Men det skal visst være så vannskelig. Så nå, etter langt om lenge, har jeg bestemt meg for at jeg trenger ikke være tilgjengelig hele tiden. Jeg trenger ikke svare på alle meldingene jeg får. Trenger ikke svare telefonen hver gang den ringer. Men kun på pur faen - fordi jeg vil folk skal skjønne hvor slitsomt og frustrende det virkelig er å ikke få tak i noen du trenger der og da. Kjipt gjort av meg, men hvorfor skal jeg alltid hoppe?
tirsdag 27. april 2010
onsdag 21. april 2010
Fremmed identitet
Jeg har blitt gammel!
Hele 22 år har jeg blitt, og jeg føler meg ikke noe større eller eldre i det hele tatt. jeg ser ut som om jeg er 18, oppfører meg som om jeg va 16, men hodet mitt er vel kanskje 22. Lurer på når jeg skal bli "voksen"?
Jeg har aldri vært fjortiss har jeg funnet ut, men jeg var vel "emo" i en periode, selv om hjertet mitt slår for det bohemske folket; frihet, kjærlighet, skjønnhet og sannhet.
Det å skaffe seg en identitet er ikke så lett som folk skal ha det til. Er man svart i håret er man emo, går man i baggy jeans er du narkis, er du rødhåra er du automatisk Irsk, er man blond er man Norsk. Liker man rosa og elefanter, er man barnslig, grønn er en farge som gjenkjenner selvtillitt...
Jeg skjønner ikke noen ting; kan man virkelig gjenspeile sin identitet utifra hva du går kledd i og hvilken farge du liker best?
Personlig kan jeg godt gå i svart og baggy jeans. Jeg har grønne gardiner, er naturlig blond men vil helst være rødhåra. Rosa er en farge jeg ikke kler, derfor er det meste av undertøyet mitt røsa fordi jeg syntes fargen er søt og elefanter er pene dyr. Betyr dette at jeg er en Norsk/Irsk emo-narkis med høy selvtillitt og utrolig barnslig?
Når jeg ser en person som for eksempel går kledd i svart og sykler på en 80-talls sykkel tenker ikke jeg at den personen er emo eller barnslig. Jeg tenker mer; den personen har et kjedelig klesskap men en utrolig kul sykkel!
Jeg lurer på hva folk tenker når de ser meg. Kanskje de tenker at jeg er en av de som er meget religiøs og venter på Mohammed, eller at jeg er en skitten hippie.
Da jeg selv var det de kaller emo sa mamma at hvis hun hadde sett meg på bussen hadde hun trodd jeg var en av de stakkars små som ikke har foreldre som bryr seg, og pappa mente jeg kunne vært dattera til "Greven".
Men det stemmer jo ikke. Jeg er dattera til pappan min, og han er ikke "Greven", og jeg HAR foreldre som bryr seg (ofte litt for mye, men det er en annen historie). Alt er så feil. Jeg står ikke opp om morran og tenker; "I dag vil jeg folk skal se meg slik" også trer jeg på meg noe som samsvarer med det. Det er sikkert noen so gjør det, men jeg er ikke en av de. Jeg handler klærne mine i alternative butikker og på Fretex fordi det er billig og jeg er fattig, ikke fordi jeg vil sende ut et budskap. Selv om noen kanskje tror det...
Vi er mennesker av samme jord og vi har alle sammen rett til å forandre meninger og utseende. Men hvorfor alt skal stille så store spørsmål til disse forandringene skjønner jeg ikke. Man blir ikke født for så å leve resten av livet slik du var da du var baby. Man lærer, forandrer seg, prøver å finne seg selv og det burde være uten masse rynkende neser og rare blikk.
Det er litt morsomt; jeg føler meg ikke forandret, selv om jeg er 22 år gammel, men på bilder ser jeg forandringen ganske tydelig. Bare de siste 2 åra har det skjedd mye; utseendemessig selvsagt.
20 år:
Dette var sommeren før jeg dro på Folkehøyskole.
Herregud, jeg ser ut som en drittunge!
På folkehøyskolen, faktisk.
Mamma ønsket seg en blond datter igjen ...
Hadde veldig god tid en morgen før skolen og bestemte meg for å sette hanekam
- etter lunsjen hadde flere satt hanekam på seg selv.
Trendsetter ftw!
Til jul var jeg plutselig redhead <3
21 år:
Blond igjen...
Redhead.
Bursdagsgave til meg selv - DREADS!
... gikk lei, ble mørk, mørk, mørk.
Er man naturlig blond, så er man naturlig blond.
Julen 2009- man gikk for rødt, ble orange
22 år:
Når går grensen for å slutte å forandre seg? Når finner man sin egen identitet man kan leve med i harmoni resten av livet? Hvor mange sjangser har du egentlig? Og når er samfunnet fornøy med den du er?
Livet er komplisert nok som det er, og jeg mener at folk må få lov til å finne seg selv i stillhet....
søndag 28. mars 2010
Stress-Less
Jeg har værdens kuleste nyhet!
- jeg stresser for mye sånn at ryggen min streiker!
På Onsdag fikk jeg endelig nok; ryggen min streika fullstendig. Jeg kunne ikke en gang rydde på plass handlekurvene på jobben uten at noe smalt.
Så da fant jeg ut at jeg burde få meg en lege time. Men hei, gulesider.no finner ikke nummeret til Stavern Legekontor! Åh, for en ironi!
Så da bestemmer jeg meg for å dra på legevakta, og heldig som jeg er får jeg med meg Marthe.
Legekontoret er merkelig. Du skal først trekke en kølapp for så å vente en time til nummeret på lappen din kommer opp på skjermen. Man tenker automatisk da at du skal få møte en lege, men neida! Da skal du "skrives inn", forklare til ei dame bak et glass hva problemet er. Så skal du vente noen timer til før du skal fylle ut et skjema, og først da blir du henvist til en lege.
Han legen jeg fikk var korka.
"Ja, jeg ser du har vært hos legen før på grunn av ryggen?"
"Eh, ja, jeg brakk halebeinet for noen år siden, og klarer stadig å brekke det opp igjen"
"Akkurat. Kle av deg"
Jeg gjør som legen sier og da han snur seg rundt for å se meg får han et blikk som tydelig sier "Herregud, du er feit!"
Han kjenner litt på ryggen, og jeg klynker og kaldsvetter av smerte sier han at jeg ikke har ryggmuskler, og at det er et under at jeg faktisk klarer å gå i det hele tatt. Jeg blir drit redd og klarer ikke helt skjønne hvordan det er mulig for en person å ikke ha ryggmuskler, spesielt når mitt arbeid dreier seg om mye heavy løfting.
Han henviser meg til en kiropraktor og sier jeg må begynne å trene. Noe sa meg da at han mente ikke jeg skulle trene for ryggen sin skyld...
Dagen etterpå, etter å ha ringt jobben og sagt jeg ikke kommer på jobb, stikker jeg bort til Vestfold Kiropraktorsenter. Jeg hadde så vondt det var nesten umulig for meg å gå opp trappene. De hadde ingen ledige kiropraktorer, men de hadde en osteopat som kunne gi meg en 5 minutters krisetime.
Det første han gjør er å stikke to fingre dypt inn i magen min, type rett over eggstokkene mine og pulsen stiger opp til 140 og jeg skjelver og griner av smerte. Den type smerten jeg fikk da han gjorde det, har jeg vært plaga med lenge, og jeg trodde det kun var mensensmerter :/
Så knekker han meg opp over hele kroppen, type hofter, lår, rygg, nakke, skuldre, og jeg er gelè i hele kroppen når han er ferdig.
"Du er stressa" sier han bare, "og du har rygg sterk som en hest".
Jaha ja, tenker jeg, litt av noen leger vi har på Tønsberg legevakt.
"Du har mest sannsynlig overbelasta ryggen bittelitt, men er mest stressa. Har du en stressende jobb?"
Å jobbe på Rimi er ikke mye stress, tenker jeg, så dette går nok dypere enn som så.
Jeg får en time hos han til en ordentlig behandling på Mandag, og da skal han bedømme om jeg trenger å sykemeldes eller ikke. Foreløpelig skulle jeg levere en egenmelding til jobben for helgen, og bare ta det med ro.
Converse og skuldervesker er et stort fy-fy.
Så her sitter jeg da, og prøver å finne ut hva det er som stresser meg, og foreløpelig har jeg funnet ut følgene:
Så da fant jeg ut at jeg burde få meg en lege time. Men hei, gulesider.no finner ikke nummeret til Stavern Legekontor! Åh, for en ironi!
Så da bestemmer jeg meg for å dra på legevakta, og heldig som jeg er får jeg med meg Marthe.
Legekontoret er merkelig. Du skal først trekke en kølapp for så å vente en time til nummeret på lappen din kommer opp på skjermen. Man tenker automatisk da at du skal få møte en lege, men neida! Da skal du "skrives inn", forklare til ei dame bak et glass hva problemet er. Så skal du vente noen timer til før du skal fylle ut et skjema, og først da blir du henvist til en lege.
Han legen jeg fikk var korka.
"Ja, jeg ser du har vært hos legen før på grunn av ryggen?"
"Eh, ja, jeg brakk halebeinet for noen år siden, og klarer stadig å brekke det opp igjen"
"Akkurat. Kle av deg"
Jeg gjør som legen sier og da han snur seg rundt for å se meg får han et blikk som tydelig sier "Herregud, du er feit!"
Han kjenner litt på ryggen, og jeg klynker og kaldsvetter av smerte sier han at jeg ikke har ryggmuskler, og at det er et under at jeg faktisk klarer å gå i det hele tatt. Jeg blir drit redd og klarer ikke helt skjønne hvordan det er mulig for en person å ikke ha ryggmuskler, spesielt når mitt arbeid dreier seg om mye heavy løfting.
Han henviser meg til en kiropraktor og sier jeg må begynne å trene. Noe sa meg da at han mente ikke jeg skulle trene for ryggen sin skyld...
Dagen etterpå, etter å ha ringt jobben og sagt jeg ikke kommer på jobb, stikker jeg bort til Vestfold Kiropraktorsenter. Jeg hadde så vondt det var nesten umulig for meg å gå opp trappene. De hadde ingen ledige kiropraktorer, men de hadde en osteopat som kunne gi meg en 5 minutters krisetime.
Det første han gjør er å stikke to fingre dypt inn i magen min, type rett over eggstokkene mine og pulsen stiger opp til 140 og jeg skjelver og griner av smerte. Den type smerten jeg fikk da han gjorde det, har jeg vært plaga med lenge, og jeg trodde det kun var mensensmerter :/
Så knekker han meg opp over hele kroppen, type hofter, lår, rygg, nakke, skuldre, og jeg er gelè i hele kroppen når han er ferdig.
"Du er stressa" sier han bare, "og du har rygg sterk som en hest".
Jaha ja, tenker jeg, litt av noen leger vi har på Tønsberg legevakt.
"Du har mest sannsynlig overbelasta ryggen bittelitt, men er mest stressa. Har du en stressende jobb?"
Å jobbe på Rimi er ikke mye stress, tenker jeg, så dette går nok dypere enn som så.
Jeg får en time hos han til en ordentlig behandling på Mandag, og da skal han bedømme om jeg trenger å sykemeldes eller ikke. Foreløpelig skulle jeg levere en egenmelding til jobben for helgen, og bare ta det med ro.
Converse og skuldervesker er et stort fy-fy.
Så her sitter jeg da, og prøver å finne ut hva det er som stresser meg, og foreløpelig har jeg funnet ut følgene:
Jeg stresser fordi jeg;
- er misfornøyd med tilværelsen min
- er urolig for Emil og hans tilværelse
- er ensom
- vet ikke hvordan jeg skal imponere moren min med valgene mine
- trives i grunn ikke veldig på jobben
- tenker konstant penger og hvordan jeg skal klare meg ut måneden
- innbiller meg at broren min ikke er like glad i meg mer som han var før
- savner den tiden da "Hakuna Matata" var tingen
- føler at jeg konstant ligger etter i alt som er forventet av meg
- føler at jeg ikke får til noen ting
- aldri setter meg selv foran andre og alltid tenker at så lenge vennene mine og familien min har det bra er jeg lykkelig
- innser at dette er feil
- angrer på halvparten av de tingene jeg har gjort og sagt de siste tre årene
- skulle ønske dømmekraften min var bedre
- kjenner meg ikke igjen når jeg ser meg i speilet
- alltid tenker på hva som kunne vært i stedet for det som kan bli
- har en milion ting som burde gjøres men som aldri blir gjort fordi jeg bruker opp energien min til alt annet
- irriterer meg over at forholdet mellom meg og Emil i bunn og grunn var veldig bra, bare på et sinnsykt dårlig tidspunkt for begge
- roter meg oppi ting jeg absolutt ikke burde rote meg opp i
- rett og slett ikke har kapasitet eller styrke til enda mer motgang...
tirsdag 23. mars 2010
Sometimes I wish for more, when more is all I have
Den tiden som har gått har det skjedd ganske så mye; jeg flyttet inn med kjæresten min etter at Juli-Jane måtte flytte hjem. Det livet gikk greit nok på skinner, men så en dag fikk jeg nok av å være heltidsmor i fulltidsjobb. En altfor lang historie som ikke er verdt å fortelle en gang. Så nå sitter jeg alene med en 80m2 leilighet midt i Tønsberg city og lever livet slik jeg selv ønsker det. Det hender ganske ofte at jeg tenker på ting som har skjedd i fortiden; hvor mye jeg har lært av meg selv og hvor mye jeg skulle ønske jeg visste om meg selv. Selv om jeg vet ganske så greit nok hvem jeg er og hva jeg vil bli når jeg blir stor, er jeg enda ikke helt fornøyd med hvem jeg er. Det er ting jeg skulle ønske jeg kunne forandre på, mennesker jeg skulle sagt masse til, ord jeg aldri skulle ha sagt, valg jeg aldri skulle ha gjort og samtidig valg jeg burde ha tatt.
Jeg tror på karma. Kanskje litt for enkelt for noen å bare tenke "Hvis jeg gjør noe godt i dag, vil resten av verden smile til meg"
- det er ikke slik jeg ser for meg karma. Karma er for meg, enkelt sagt, en tilfeldighet. Om jeg smiler pent til en kunde på jobben kan jeg aldri vite om den personen hadde en skikkelig dritt dag, og at fordi jeg smilte til han eller henne ble dagen bittelitt lysere.
Jeg tror jo også at hvis jeg er god mot andre, vil andre være gode mot meg - jeg må bare vente bittelitt lenger...
Emil er et godt eksempel på det. Uansett hva jeg gjorde; fra å la han spille WOW hele natta til å la han slippe å bli med å handle, klarte jeg ikke rista av meg tanken på at noe var fryktelig galt. Noe det var.
Stakkars gutten var så ødelagt av dårlig selvtillitt at uansett om jeg roste han opp i skyene, dalte han like hardt ned igjen. Og tok meg med.
Før i tiden var jeg utrolig dårlig til å værne meg selv; jeg lot alt det negative som skjedde med mine kjære ødelegge meg like mye som det ødela dem. Bare at med Emil virket det ikke som at det betydde så mye for han at jeg slet like mye som han med hans dårlige selvtillit. Ei heller så han hva det gjorde med meg.
Nå, som det er slutt, skal han på en måte straffe meg for at jeg ga opp. Jeg klarte ikke bære han mer, hvertfall ikke når han hele tiden, psykisk, satte bremser i fremtiden min. Så nå sender han meg teite meldinger som minner meg på at han fortsatt er der - noe jeg ikke vil han skal være - jeg vil at han skal vekk fra livet mitt; skaffe seg hjelp, komme seg opp, leve - hva som helst. Og jeg føler meg skikkelig råtten som bare går videre uten å snu meg for å se tilbake. Noengang. Men samtidig er jeg glad.
Glad fordi Emil lærte meg det jeg ikke kunne fra før av - bare gå. La være. Gi opp. Tenke på meg selv før alt og alle andre. Leve livet mitt slik jeg vil leve det. Og helt ærlig; jeg har aldri vært så fornøyd med tilværelsen min : )
Med andre ord; jeg gjorde mye godt for han - han ignorerte - han straffet meg da jeg gikk - han åpnet øynene mine - jeg fant meg selv. Alene.
Det er litt rart ettersom jeg var ganske redd i begynnelsen for å være alene, bo alene - bare tanken på å komme hjem etter jobb til et tomt hus var i og for seg ganske ille. Å legge seg i en seng som er kald og altfor stor var heller ikke noe bedre, men overraskende nok taklet jeg det ganske så bra.
Eneste jeg må vende meg til er å lage mat til kun meg, og det blir bra stusselig!
Men overraskende nok er jeg sterkere enn jeg gir meg selv kreditt for. Jeg liker jo å være alene.
Tror i grunn ikke jeg er en spesielt sosial person; muligens fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg i tilfeldige situasjoner. Burde egentlig kaste meg ut i det, men akkurat nå så trenger jeg å være litt alene.
Det hjelper godt å vite at jeg har folk rundt meg som jeg alltid kan ringe til, som alltid kommer på besøk, som alltid har tid. Det er bare litt kjipt av meg å ønske alenetiden litt vel for mye velkommen...
Regner med at når denne perioden er over, kommer jeg frem igjen som en enda sterkere og klokere person.
Måtte tiden bare ta litt lengere tid :)
Jeg tror på karma. Kanskje litt for enkelt for noen å bare tenke "Hvis jeg gjør noe godt i dag, vil resten av verden smile til meg"
- det er ikke slik jeg ser for meg karma. Karma er for meg, enkelt sagt, en tilfeldighet. Om jeg smiler pent til en kunde på jobben kan jeg aldri vite om den personen hadde en skikkelig dritt dag, og at fordi jeg smilte til han eller henne ble dagen bittelitt lysere.
Jeg tror jo også at hvis jeg er god mot andre, vil andre være gode mot meg - jeg må bare vente bittelitt lenger...
Emil er et godt eksempel på det. Uansett hva jeg gjorde; fra å la han spille WOW hele natta til å la han slippe å bli med å handle, klarte jeg ikke rista av meg tanken på at noe var fryktelig galt. Noe det var.
Stakkars gutten var så ødelagt av dårlig selvtillitt at uansett om jeg roste han opp i skyene, dalte han like hardt ned igjen. Og tok meg med.
Før i tiden var jeg utrolig dårlig til å værne meg selv; jeg lot alt det negative som skjedde med mine kjære ødelegge meg like mye som det ødela dem. Bare at med Emil virket det ikke som at det betydde så mye for han at jeg slet like mye som han med hans dårlige selvtillit. Ei heller så han hva det gjorde med meg.
Nå, som det er slutt, skal han på en måte straffe meg for at jeg ga opp. Jeg klarte ikke bære han mer, hvertfall ikke når han hele tiden, psykisk, satte bremser i fremtiden min. Så nå sender han meg teite meldinger som minner meg på at han fortsatt er der - noe jeg ikke vil han skal være - jeg vil at han skal vekk fra livet mitt; skaffe seg hjelp, komme seg opp, leve - hva som helst. Og jeg føler meg skikkelig råtten som bare går videre uten å snu meg for å se tilbake. Noengang. Men samtidig er jeg glad.
Glad fordi Emil lærte meg det jeg ikke kunne fra før av - bare gå. La være. Gi opp. Tenke på meg selv før alt og alle andre. Leve livet mitt slik jeg vil leve det. Og helt ærlig; jeg har aldri vært så fornøyd med tilværelsen min : )
Med andre ord; jeg gjorde mye godt for han - han ignorerte - han straffet meg da jeg gikk - han åpnet øynene mine - jeg fant meg selv. Alene.
Det er litt rart ettersom jeg var ganske redd i begynnelsen for å være alene, bo alene - bare tanken på å komme hjem etter jobb til et tomt hus var i og for seg ganske ille. Å legge seg i en seng som er kald og altfor stor var heller ikke noe bedre, men overraskende nok taklet jeg det ganske så bra.
Eneste jeg må vende meg til er å lage mat til kun meg, og det blir bra stusselig!
Men overraskende nok er jeg sterkere enn jeg gir meg selv kreditt for. Jeg liker jo å være alene.
Tror i grunn ikke jeg er en spesielt sosial person; muligens fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg i tilfeldige situasjoner. Burde egentlig kaste meg ut i det, men akkurat nå så trenger jeg å være litt alene.
Det hjelper godt å vite at jeg har folk rundt meg som jeg alltid kan ringe til, som alltid kommer på besøk, som alltid har tid. Det er bare litt kjipt av meg å ønske alenetiden litt vel for mye velkommen...
Regner med at når denne perioden er over, kommer jeg frem igjen som en enda sterkere og klokere person.
Måtte tiden bare ta litt lengere tid :)
søndag 10. januar 2010
Frysepinne
Ha! Nå har Marthe Isabelle klaga på meg fordi jeg ikke har blogga på en stund. Jeg sier bare; når du er i mer eller mindre full jobb og attpåtil skal stelle hjemme og ikke får sett kjæresten din så mye som du ønsker selv om dere sover i samme seng, er det ikke akkurat bloggen som roper på meg når jeg får tid.
Men uansett da; denne helgen har jeg var produktiv. Jeg hadde gjennomgang av leiligheten på Fredag med huseieren for å sjekke at alt var som det sku være, så jeg var oppe kl 10. Før det lagde jeg matpakke og sendte min kjære av gårde til skolen. Så vaska jeg hele leiligheten, lagde middag og tok bussen til Stavern for å vaske litt klær. Der blei jeg til Lørdagen for mor og far skulle kjøre noen ting til leiligheten og overraske meg med en splitter ny vaskemaskin!
Vi spiste en lang lunsj hjemme i Tønsberg , mamma og jeg stelte i stand maten mens gutta var på expert og henta vaskemakina. Mamma hadde klaga over og vært bekymra for at vi sku fryse ihjel i kulda så de kjøpte like greit en varmeovn til å ha på kjøkkenet, for det har vi ikke. Også la de til det at neste strømregning betaler de (!)
Sånn i grunn syntes jeg det litt ubehagelig at de skal trøkke på oss så masse goder som det der; ikke at jeg klager eller sier "nei takk", men jeg vil liksom ikke melke de for penger heller. Jeg føler meg bortskjemt!
Da de hadde dratt sovna Emil på sofaen så jeg begynte å henge opp litt bilder, printe ut nye og pusle litt. Da han våkna kom Marthe på besøk. Vi knerta en flaske vin og noen øl for jentene sku egentlig ut på en fest. Det endte med at vi satt oppe hele natta og pjalla xD
På Søndagen (i dag, altså) lagde vi koselig frokost og Emil dro til larvik for å hente noen greier. Marthe svippa meg bort til togstasjonen for jeg sku hente billetter til Oslo-turen i morra. Da jeg kom hjem satte jeg på en film og bare chilla'n i sofaen. Jeg følte meg lat så jeg fant ut at jeg like godt kunne gjøre ferdig "klage" brevet til Lånekassa og KREVE borteboendestipend for Emil. Så langt, så godt - nå er jeg lei av å skrive, har ikke gjort annet den siste timen og jeg VIL dune'n på sofa'n...
Men uansett da; denne helgen har jeg var produktiv. Jeg hadde gjennomgang av leiligheten på Fredag med huseieren for å sjekke at alt var som det sku være, så jeg var oppe kl 10. Før det lagde jeg matpakke og sendte min kjære av gårde til skolen. Så vaska jeg hele leiligheten, lagde middag og tok bussen til Stavern for å vaske litt klær. Der blei jeg til Lørdagen for mor og far skulle kjøre noen ting til leiligheten og overraske meg med en splitter ny vaskemaskin!
Vi spiste en lang lunsj hjemme i Tønsberg , mamma og jeg stelte i stand maten mens gutta var på expert og henta vaskemakina. Mamma hadde klaga over og vært bekymra for at vi sku fryse ihjel i kulda så de kjøpte like greit en varmeovn til å ha på kjøkkenet, for det har vi ikke. Også la de til det at neste strømregning betaler de (!)
Sånn i grunn syntes jeg det litt ubehagelig at de skal trøkke på oss så masse goder som det der; ikke at jeg klager eller sier "nei takk", men jeg vil liksom ikke melke de for penger heller. Jeg føler meg bortskjemt!
Da de hadde dratt sovna Emil på sofaen så jeg begynte å henge opp litt bilder, printe ut nye og pusle litt. Da han våkna kom Marthe på besøk. Vi knerta en flaske vin og noen øl for jentene sku egentlig ut på en fest. Det endte med at vi satt oppe hele natta og pjalla xD
På Søndagen (i dag, altså) lagde vi koselig frokost og Emil dro til larvik for å hente noen greier. Marthe svippa meg bort til togstasjonen for jeg sku hente billetter til Oslo-turen i morra. Da jeg kom hjem satte jeg på en film og bare chilla'n i sofaen. Jeg følte meg lat så jeg fant ut at jeg like godt kunne gjøre ferdig "klage" brevet til Lånekassa og KREVE borteboendestipend for Emil. Så langt, så godt - nå er jeg lei av å skrive, har ikke gjort annet den siste timen og jeg VIL dune'n på sofa'n...
søndag 3. januar 2010
2010 = fine året : )
Jeg sitter i min nyinnredet stue rett ovenfor min nye samboer aka kjæreste og tenker for meg selv hvor heldig jeg er.
Starten på et nytt år kunne ikke vært bedre; jeg har en jobb, jeg har de beste vennene i mitt liv, den fineste kjæresten som ble min samboer 1. Januar og jeg har endelig fått innrede leiligheten slik jeg vil ha det!
Jeg bor fortsatt i den samme leiligheten i Tønsberg. Det er de samme rommene, noen av de samme møblene men atmosfæren og vennligheten er totalt forandret. Leiligheten har fått en ny stil, en ren stil. Litt bohemsk stil som oser av røkelse, kaffe og te, og ikke minst kjærlighet. For første gang siden jeg flyttet inn i leiligheten føler jeg meg hjemme. Ting er ryddigere, mer organisert, mer balansert og nøytral.
Også har jeg den snilleste kjæresten som lar meg gjøre hva jeg vil og attpåtil liker måten jeg gjør ting på. Til gjengjeld lager jeg middag og gir han oppmerksomhet.
Det er så koselig. I kveld har vi laget hjemmelaget pizza til middag og sett film på sofaen under et teppe med en kopp te hver. En godisskål til disposisjon og ullsokker på beina. I mellomtiden snør det og er kaldt ute, mens jeg bare krøller meg sammen som en katt og hadde jeg kunnet male hadde jeg gjort det.
I hele dag har vi, eller jeg, susa rundt i leiligheten og puslet med små ting som bildeopphenging og innredning. Mens Emil har søkt på jobber og av og til vært handyman og skrudd sammen noen små ting, har jeg klart å få oversikt over de tingene vi har og de tingene vi trenger.
I slutten av måneden skal min mamma og jeg på Ikea og jeg har 3000 Norske kroner og svi av, så forhåpentligvis strekker det seg til.
Det eneste vi mangler er en vaskemaskin... Sånn rent praktisk.
Mens jeg sitter på ikea.no kan jeg ikke dy meg og bare MÅ smugtitte innom indiska.no også. Emil skal på sesjon Mandag 11. Januar og jeg må være støttekontakt og bli med inn til Oslo. Og i Oslo fins Indiska, og på Indiska er det salg. Og når det er salg blir Kia glad, og er Kia glad er alle glade : P
Jeg vet det nettopp har vært jul, men jeg bare MÅ ha:
Starten på et nytt år kunne ikke vært bedre; jeg har en jobb, jeg har de beste vennene i mitt liv, den fineste kjæresten som ble min samboer 1. Januar og jeg har endelig fått innrede leiligheten slik jeg vil ha det!
Jeg bor fortsatt i den samme leiligheten i Tønsberg. Det er de samme rommene, noen av de samme møblene men atmosfæren og vennligheten er totalt forandret. Leiligheten har fått en ny stil, en ren stil. Litt bohemsk stil som oser av røkelse, kaffe og te, og ikke minst kjærlighet. For første gang siden jeg flyttet inn i leiligheten føler jeg meg hjemme. Ting er ryddigere, mer organisert, mer balansert og nøytral.
Også har jeg den snilleste kjæresten som lar meg gjøre hva jeg vil og attpåtil liker måten jeg gjør ting på. Til gjengjeld lager jeg middag og gir han oppmerksomhet.
Det er så koselig. I kveld har vi laget hjemmelaget pizza til middag og sett film på sofaen under et teppe med en kopp te hver. En godisskål til disposisjon og ullsokker på beina. I mellomtiden snør det og er kaldt ute, mens jeg bare krøller meg sammen som en katt og hadde jeg kunnet male hadde jeg gjort det.
I hele dag har vi, eller jeg, susa rundt i leiligheten og puslet med små ting som bildeopphenging og innredning. Mens Emil har søkt på jobber og av og til vært handyman og skrudd sammen noen små ting, har jeg klart å få oversikt over de tingene vi har og de tingene vi trenger.
I slutten av måneden skal min mamma og jeg på Ikea og jeg har 3000 Norske kroner og svi av, så forhåpentligvis strekker det seg til.
Det eneste vi mangler er en vaskemaskin... Sånn rent praktisk.
Mens jeg sitter på ikea.no kan jeg ikke dy meg og bare MÅ smugtitte innom indiska.no også. Emil skal på sesjon Mandag 11. Januar og jeg må være støttekontakt og bli med inn til Oslo. Og i Oslo fins Indiska, og på Indiska er det salg. Og når det er salg blir Kia glad, og er Kia glad er alle glade : P
Jeg vet det nettopp har vært jul, men jeg bare MÅ ha:
søndag 27. desember 2009
Ny uke, nye muligheter.
Det har vært julaften og jeg fikk så mye fint:
Nå er det heller ikke lenge til jeg endelig tar over leiligheten sammen med Emil. 1.Januar tar vi over den, og jeg har så mange fine idèer til innredning! Vi har jo stort sett alt bortsett fra salongbord, vaskemaskin og komfyr. Men det ordner seg. Ulempen med å flytte midt i romjula, er at det er vanskelig å få tak i ting en trenger! Men uansett så blir dette bra : D Det blir jævli bra!
Denne uka som kommer ska jeg nesten ikke gjøre annet enn å jobbe, og det er stress for det er ting som ska ordnes i stand. På Nyttårsaften ska broren min og jeg ha noen folk hjemme hos mamma og det blir en del som må gjøres i stand til det. Og om det ikke var nok så må jeg jobbe den dagen også! Yes, der har jeg takka for å være et ja-menneske.
Jeg syntes det er urettferdig at ikke jeg også får juleferie. Bare fordi jeg ikke går på skole, betyr ikke det at jeg ikke trenger det like mye.
Next year - oh yes, next year...
- Øredobber i hvitt gull av Emil
- En pose te av Madelen
- En bok, en topp, en hjemmestrikka genser, penger til nye Converse, pengepung og et koselig servise av mor og far.
- Et veldig fint armbånd av Sunniva, niesen til Emil
- DVD-spiller av mormor
- Telysholdere og en pose te av lillebror
- Elefantlysholder av Knut
- Smykkeskrin med armbånd av Onkel og Tante i Nord
- 400,- av onkel og tante i Oslo
- 2500,- av besteor og bestefar
- Hårspray av mine fettere
- 200,- av mine andre fettere
- Tekopp med sjokolade, te og en kortholder av svigermor
- Sokker og vanter av hunden og katten min
- Gavekort på 250,- av jobben
- En engel som spiller fiolin av en kunde på jobben
- En Popcorn T-skjorte av Juli-Jane
- Stearinlys med holdere av ei kollega på jobben
- Pink Floyd DVD av Magnus
- En engel av mamma'n te Chadi
Nå er det heller ikke lenge til jeg endelig tar over leiligheten sammen med Emil. 1.Januar tar vi over den, og jeg har så mange fine idèer til innredning! Vi har jo stort sett alt bortsett fra salongbord, vaskemaskin og komfyr. Men det ordner seg. Ulempen med å flytte midt i romjula, er at det er vanskelig å få tak i ting en trenger! Men uansett så blir dette bra : D Det blir jævli bra!
Denne uka som kommer ska jeg nesten ikke gjøre annet enn å jobbe, og det er stress for det er ting som ska ordnes i stand. På Nyttårsaften ska broren min og jeg ha noen folk hjemme hos mamma og det blir en del som må gjøres i stand til det. Og om det ikke var nok så må jeg jobbe den dagen også! Yes, der har jeg takka for å være et ja-menneske.
Jeg syntes det er urettferdig at ikke jeg også får juleferie. Bare fordi jeg ikke går på skole, betyr ikke det at jeg ikke trenger det like mye.
Next year - oh yes, next year...
søndag 20. desember 2009
O jul med din....glede?
Halla, jeg hadde glemt hvordan man skal skrive sånn generelt.
Jeg chiller'n på sofan hjemme i min litt for frosne leilighet alene en søndags kveld etter en hardbanka fyll og 3 timers søvn og 6 timer på jobb. Alltid like festlig. Hill Søndager!
Jeg gomler på hjemmebakte julesaker og stresser innvendig. Ukene som har vært har gått altfor fort og jeg veit ikke hvor jeg ska gjøre av meg. I sammenheng med utvask, jobb og jul generelt er jeg så stressa at jeg ikke finner tid til noe som helst. Inntil nå. Jeg fikk streng beskjed av mamma om å bare slappe av og ta morgendagen som den kommer.
Jeg ska liksom vaske. Så kommer Emil. Og vi ska liksom diskurete nyttårsaften. Også ska jeg spise. Og rydde. Og alt MÅ skje etter 16:00. Så ska jeg opp kl. 06:00 og jobbe i 8 timer før det er på'n igjen med vask og hælvette.
Åh, jeg har har ikke tiiiiiiiid!
Jeg mener, når du stresser for å finne tia til en fest er noe gærnt!
Jeg må jobbe lille julaften. Til 23. På natta! Så ska jeg te Stavern. Og sove (?) så er'e grøtspising. Og selve julaften. Så er'e litt "fri" med evt flytting av hvitevarer, klær og div. Så er'e jobb mandag te torsdag. Yes, jeg ska jobbe nyttårsaften. Fra klokka 7. Jeg kommer te å bli utbrent før Januar er over.
Alt jeg vil er å slappe av, nye jula med familie, venner og kjæreste. Innrede leiligheten sånn jeg vil ha det. Få litt orden på ting.
Jeg chiller'n på sofan hjemme i min litt for frosne leilighet alene en søndags kveld etter en hardbanka fyll og 3 timers søvn og 6 timer på jobb. Alltid like festlig. Hill Søndager!
Jeg gomler på hjemmebakte julesaker og stresser innvendig. Ukene som har vært har gått altfor fort og jeg veit ikke hvor jeg ska gjøre av meg. I sammenheng med utvask, jobb og jul generelt er jeg så stressa at jeg ikke finner tid til noe som helst. Inntil nå. Jeg fikk streng beskjed av mamma om å bare slappe av og ta morgendagen som den kommer.
Jeg ska liksom vaske. Så kommer Emil. Og vi ska liksom diskurete nyttårsaften. Også ska jeg spise. Og rydde. Og alt MÅ skje etter 16:00. Så ska jeg opp kl. 06:00 og jobbe i 8 timer før det er på'n igjen med vask og hælvette.
Åh, jeg har har ikke tiiiiiiiid!
Jeg mener, når du stresser for å finne tia til en fest er noe gærnt!
Jeg må jobbe lille julaften. Til 23. På natta! Så ska jeg te Stavern. Og sove (?) så er'e grøtspising. Og selve julaften. Så er'e litt "fri" med evt flytting av hvitevarer, klær og div. Så er'e jobb mandag te torsdag. Yes, jeg ska jobbe nyttårsaften. Fra klokka 7. Jeg kommer te å bli utbrent før Januar er over.
Alt jeg vil er å slappe av, nye jula med familie, venner og kjæreste. Innrede leiligheten sånn jeg vil ha det. Få litt orden på ting.
tirsdag 10. november 2009
Apekatt i analen?
Ok, så dette blir et litt bildevennlig innlegg, men det gjør jo ikke noe. Jeg har jo den "fordelen" av at jeg glemmer det jeg egentlig ska blogge om når jeg først blogger, so here goes;
Jeg har et lite prosjekt. Jeg fikk en puff sist Emil og jeg var på loppis - lille snille vesen. Det jeg skal med den er å pusse den opp, noe jeg begynte med forrige uke. Siden jeg ikke har slipemaskin, gjør vi det på gamle måten - pussepapir xD
Den så slik ut da jeg fikk den:
Så får vi se hvordan den blir. Planen er å male den hvit og trekke den om i fløyel - type 80-talls fløyel!
Jeg koser meg sånn med dette!
Så, over til noe annet. Til helgen skal jeg til Stavanger for å hilse på Knutsen og Kjetil. I lang, lang tid har vi prata om å treffes, men det har alltid blitt lagt på is. Mest på grunn av meg : (
Men nå, NÅ skal det drekkas! Puben på Fredag, Stavanger på Lørdag. Jeg skal bære på 2 brett med øl, så det blir bra.
En annen ting. Jeg har ny tatovering! E N D E L I G !
Herregud, jeg har nesten spara. Og den blei kjempe fin!
Snille Henry, min (fra nå av) faste tatovør fiksa litt på stjernene mine. Og når jeg ska tilbake for å fylle på salamanderen, ska han fikse den andre også. Alt for 700 spenn : D
Til slutt et lite bilde av min emo-kjæreste som smugrøyker i vinduskarmen min når jeg ikke "ser" på <3>
Jeg har et lite prosjekt. Jeg fikk en puff sist Emil og jeg var på loppis - lille snille vesen. Det jeg skal med den er å pusse den opp, noe jeg begynte med forrige uke. Siden jeg ikke har slipemaskin, gjør vi det på gamle måten - pussepapir xD
Den så slik ut da jeg fikk den:
Så får vi se hvordan den blir. Planen er å male den hvit og trekke den om i fløyel - type 80-talls fløyel!
Jeg koser meg sånn med dette!
Så, over til noe annet. Til helgen skal jeg til Stavanger for å hilse på Knutsen og Kjetil. I lang, lang tid har vi prata om å treffes, men det har alltid blitt lagt på is. Mest på grunn av meg : (
Men nå, NÅ skal det drekkas! Puben på Fredag, Stavanger på Lørdag. Jeg skal bære på 2 brett med øl, så det blir bra.
En annen ting. Jeg har ny tatovering! E N D E L I G !
Herregud, jeg har nesten spara. Og den blei kjempe fin!
Snille Henry, min (fra nå av) faste tatovør fiksa litt på stjernene mine. Og når jeg ska tilbake for å fylle på salamanderen, ska han fikse den andre også. Alt for 700 spenn : D
Til slutt et lite bilde av min emo-kjæreste som smugrøyker i vinduskarmen min når jeg ikke "ser" på <3>
Jeg elsker han, jeg.
søndag 8. november 2009
Go find your faith with fear and trembling
Soundtrack: Røyksopp - Eple
Nå chiller'n jeg her da, med snus i kjæften, Røyksopp i bakgrunnen, loker på nettet og har "That 70's Show" i vente. I morra blir jeg vekt tidlig for jeg skal til Tjølling og tatovere meg, og muligens ta piercing om lommeboka mi gir meg lov...
Er helgen over allerede?!
Senere på dagen lagde vi muffins, også drepte jeg 8 av de med altfor mye melis fordi Mason liker melis veldig godt aparently, og jeg hadde lova og gi han et par. Senere dro Emil hjem fordi jeg skulle ut å jogge som jeg gjør hver Søndag. Det blei for kaldt så jeg dro hjem for å gjøre litt yoga i stedet, og annet diverse husarbeid.Fredagen er den slækkeste dagen jeg har hatt på lenge. Emil og jeg skulka både jobb og skole, eller, han skulka skolen, jeg var ikke helt i form. Feber ftw!
Han hadde overnatta hos meg, og ingenting er bedre enn å våkne opp i samme seng som kjæresten din <3
Vi bare kosa oss i senga med film og prating inntil vi fant ut at det var på tide å stikke hodene våre uttafor døra. Emil skulle til Lærvik for å game med en kamerat, og jeg egla meg innpå for et par timers tid før jeg stakk hjem til mamma og de.
På Lørdagen var det denne populære familiemiddagen som jeg dro med meg Emil på. Egentlig skulle bestemor og bestefar være der, men bestemor har visstnok hatt en liten hjerneblødning uten at hun visste det og måtte holde sengen, og bestefar har isolert seg på rommet sitt i frykt for å få svineinfluensa xD
Emil var så fantastisk der han satt ved min side og støttet meg med en forsiktig klem på hånden under bordet hver gang mormor kom med en spydig komentar.
Vi tok bussen tilbake til Tønsberg så for som anledningen ba seg. Vel hjemme var jeg så utslitt fra trasig middag, og det var herlig og bare ligge på fanget til Emil mens han strøyk meg i håret. Jeg sovna, og våkna opp til McDonald's mat på senga.
Han hadde overnatta hos meg, og ingenting er bedre enn å våkne opp i samme seng som kjæresten din <3
Vi bare kosa oss i senga med film og prating inntil vi fant ut at det var på tide å stikke hodene våre uttafor døra. Emil skulle til Lærvik for å game med en kamerat, og jeg egla meg innpå for et par timers tid før jeg stakk hjem til mamma og de.
På Lørdagen var det denne populære familiemiddagen som jeg dro med meg Emil på. Egentlig skulle bestemor og bestefar være der, men bestemor har visstnok hatt en liten hjerneblødning uten at hun visste det og måtte holde sengen, og bestefar har isolert seg på rommet sitt i frykt for å få svineinfluensa xD
Emil var så fantastisk der han satt ved min side og støttet meg med en forsiktig klem på hånden under bordet hver gang mormor kom med en spydig komentar.
Vi tok bussen tilbake til Tønsberg så for som anledningen ba seg. Vel hjemme var jeg så utslitt fra trasig middag, og det var herlig og bare ligge på fanget til Emil mens han strøyk meg i håret. Jeg sovna, og våkna opp til McDonald's mat på senga.
Nå chiller'n jeg her da, med snus i kjæften, Røyksopp i bakgrunnen, loker på nettet og har "That 70's Show" i vente. I morra blir jeg vekt tidlig for jeg skal til Tjølling og tatovere meg, og muligens ta piercing om lommeboka mi gir meg lov...
onsdag 4. november 2009
tirsdag 3. november 2009
Halloween
Halloween.
Skumle dagen.
Jeg hadde vors hjemme hos meg med Ella fordi festen vi skulle på var i Tønsberg på Husvik.
I grunn var jeg ikke veldig hypp på akkurat den festen, men så ordentlig av meg som jeg er drar jeg på den festen jeg først takka ja til.
Sorry Miriam!
Jeg angrer!
Grufult var det.
Jeg fikk låne korsett av Ella fordi jeg sku være pirat.
Tok den på meg flere timer før vi skulle dra gjorde jeg.
Og vi tok buss i noe som virket i altfor mange timer.
Og jeg hadde drekki altfor mye.
Også var festen like kjip som jeg trudde.
Jævla Nazi-party med Hitler og hele greia.
Hver gang han kom inn døre, gjorde alle (unntatt meg) Nazisaluten.
Tett.
Så.
Jeg tenkte;
"Hei, jeg er jo på Husvik. Og sikkert ikke langt unna der Emil bor"
Så jeg baila, og begynte å gå.
Til det ikke fantes noe annet enn jorder.
Jeg ble redd.
Blei nesten påkjørt
(Gikk ikke midt i veien, nei!)
Fant plutselig ut at jeg eide en telefon og ringte Emil.
"Hei, jeg vet ikke hvor jeg er. Kom og hent meg"
"Jeg kan ikke hente deg om jeg ikke veit hvor du er"
"Ja men JEG vet ikke HVOR jeg er"
"Hva ser du da?"
"...ingenting"
"Ingenting?"
"Nei! For det er mørkt og Gud har ikke kommet så langt i prosessen med å finne opp gatelys her ute i ødemarka"
"Haha..."
"IKKE LE! Det er kaldt"
"Dust. Ok, erm, ser du noe skilt?"
"Nei"
"Ser du noen hus?"
"Ne.."
"Hva ser du da?"
"Et busstopp"
"Hva står det der da?"
"Hedgetoppen"
"....'Masson, veit du hvor Hedgetoppen er?'..."
- bla bla bla -
"Hehh, du har gått langt du"
"Neeeei, sier du det?! Hvor ska jeg?"
"Gå tilbake der du kom fra, og ned bakken"
"Ja, og så?"
"Så ser du båthavna-"
"-hvilken jævvla båthavn?!"
"Var det ingen båthavn der du var"
"Nei. Nå begynner jeg snart å grine"
"Dette går bra, kjæresten min, gå tilbake der du gikk av bussen også ser du på det skiltet"
Og jeg tusler. Sånn type 1 MIL!
"Klopp. Det står Klopp på skiltet. HEI, Nesten Klepp jo, wehey..."
"Klopp? Seriøst? Stå der. Ikke gå noen steder"
Så legger ungen på og det går 2 minutter og Emil kommer traskende fra motsatt vei jeg gikk mot.
Nøtteskall!
Jeg gikk 1 mil, og det var tydeligvis 1 mil som sku te for at jeg blei edru
Jævla Halloween
....
Før Ella stramma korsettet.
Etter, men jeg løsnet bittelitt så jeg fikk puste mens jeg drakk
Jeg hadde vors hjemme hos meg med Ella fordi festen vi skulle på var i Tønsberg på Husvik.
I grunn var jeg ikke veldig hypp på akkurat den festen, men så ordentlig av meg som jeg er drar jeg på den festen jeg først takka ja til.
Sorry Miriam!
Jeg angrer!
Grufult var det.
Jeg fikk låne korsett av Ella fordi jeg sku være pirat.
Tok den på meg flere timer før vi skulle dra gjorde jeg.
Og vi tok buss i noe som virket i altfor mange timer.
Og jeg hadde drekki altfor mye.
Også var festen like kjip som jeg trudde.
Jævla Nazi-party med Hitler og hele greia.
Hver gang han kom inn døre, gjorde alle (unntatt meg) Nazisaluten.
Tett.
Så.
Jeg tenkte;
"Hei, jeg er jo på Husvik. Og sikkert ikke langt unna der Emil bor"
Så jeg baila, og begynte å gå.
Til det ikke fantes noe annet enn jorder.
Jeg ble redd.
Blei nesten påkjørt
(Gikk ikke midt i veien, nei!)
Fant plutselig ut at jeg eide en telefon og ringte Emil.
"Hei, jeg vet ikke hvor jeg er. Kom og hent meg"
"Jeg kan ikke hente deg om jeg ikke veit hvor du er"
"Ja men JEG vet ikke HVOR jeg er"
"Hva ser du da?"
"...ingenting"
"Ingenting?"
"Nei! For det er mørkt og Gud har ikke kommet så langt i prosessen med å finne opp gatelys her ute i ødemarka"
"Haha..."
"IKKE LE! Det er kaldt"
"Dust. Ok, erm, ser du noe skilt?"
"Nei"
"Ser du noen hus?"
"Ne.."
"Hva ser du da?"
"Et busstopp"
"Hva står det der da?"
"Hedgetoppen"
"....'Masson, veit du hvor Hedgetoppen er?'..."
- bla bla bla -
"Hehh, du har gått langt du"
"Neeeei, sier du det?! Hvor ska jeg?"
"Gå tilbake der du kom fra, og ned bakken"
"Ja, og så?"
"Så ser du båthavna-"
"-hvilken jævvla båthavn?!"
"Var det ingen båthavn der du var"
"Nei. Nå begynner jeg snart å grine"
"Dette går bra, kjæresten min, gå tilbake der du gikk av bussen også ser du på det skiltet"
Og jeg tusler. Sånn type 1 MIL!
"Klopp. Det står Klopp på skiltet. HEI, Nesten Klepp jo, wehey..."
"Klopp? Seriøst? Stå der. Ikke gå noen steder"
Så legger ungen på og det går 2 minutter og Emil kommer traskende fra motsatt vei jeg gikk mot.
Nøtteskall!
Jeg gikk 1 mil, og det var tydeligvis 1 mil som sku te for at jeg blei edru
Jævla Halloween
....
Før Ella stramma korsettet.
Etter, men jeg løsnet bittelitt så jeg fikk puste mens jeg drakk
Shadow of the day
Så, haha, tilbake til den der pils-kvelden jeg sku ha!
For å si det sånn; jeg husker ikke mye, men bildene sier jo litt da - håper jeg. Og forsåvidt så hadde jeg det helt knall! Tror ikke jeg har hatt det så kult siden "Russ for en dag" festen på Borestranda, eller på Nyttårsaften.
(Ja, jeg må publisere maaaaaange innlegg tydeligvis, fordi bloggspot har AIDS)
(Ja, jeg må publisere maaaaaange innlegg tydeligvis, fordi bloggspot har AIDS)
Ja, jeg aner ikke hva som skjedde her
Simen og Emil... koser?xD
Når man drekker øl, må man røyke rullings.Det gjør Tyskerne.
<3
I KJØLESKAPET HJEMME ER DET ØL!! (8)Fant ikke på noe bedre enn dette til tittel på innlegget
Jeg har prøvd noe nytt - sånn på ordentlig! Som oftest er det jeg som er bak kamera og skriker etter modeller, men her om dagen sto jeg faktisk foran (!) Marthe-Barthe går på Idèfagskolen på Nøtterøy, også har de sånn sinnsykt mange prosjekter. Husker ikke akkurat hva prosjektet het, men hu sku hvertfall ha en som kunne være "den lekne", og du kan trygt si at jeg lekte meg ihjæl!
Abonner på:
Innlegg (Atom)