mandag 20. april 2009

Bow for me, for helvette!

Jeg la plutselig merke til at det forrige innlegget ble publisert den 14. April, uten at det virkelig gjorde det xD
Kom på at jeg begynte på innlegget den dagen, men rakk aldri å bli ferdig ettersom jeg har et liv og prøver å være sosial. Og ettersom nettet gikk og la seg en plass, og jeg ikke fikk kommet meg på nett igjen før idag, ble det til den 14. April.

Også har det litt med det at jeg ikke gidder fikse på det.

Jeg har søkt på jobb. Eller, jobbER. Det er kjedelig, utrygt og irriterende. Det er altfor lite jobber der ute for tia, og hvertfall for lite heltidsjobber. Jeg trenger en heltidsjobb. Ellers kan jeg ikke flytte ut. Og da må jeg bo i kjelleren. I samme hus som mamma. I ett år te. Skrekk og gru! (Jeg er gla' i mamma, altså, jeg bare orker ikke tilbringe for mye tid med hu.) Tro meg. Det er altfor slitsomt.

Det er under tre uker igjen av dette skoleåret, og jeg merker jeg har lyst på ett år te på folkehøgskole. Bare denne gang med dans. Den ideen ble ganske kjapt sløyfa da Johny påsto at den beste folkehøyskolen som underviser dans er Hedmarktoppen, og dit vil vi IKKE. Nei, nei!
Derfor vurderte jeg å revurdere nettopp det med ett nytt år på folkehøyskole, selv om det hadde vært chill med ett år te, fordi sånne skoler er veldig lærerike og morsomme. Jeg har fått min dose av folkehøyskole-liv og det er på tide å gradere seg videre innenfor utdanning.

Jeg har bestemt meg for hva jeg skal skoleåret 2010/2011. Jeg skal te Trondheim. I to år. For å studere fotografering. Sånn at jeg blir slik en frilansfotograf og kan åpne eget galleri allerede dagen etter eksaminasjonene. Hvor genialt er ikke det!? Om det er ett galleri jeg ska ha, er jeg enda ikke sikker på, men det kommer nok te meg en dag. Jeg har go' tid, jeg slapper helt av og stresser ikke med noen ting. Da ender det bare med at jeg setter ting i veien for meg, og det gidder jeg ikke enda en gang. Det er for slitsomt å måtte revurdere alt sammen i hodet sitt, og hvertfall når det kommer så langt at en trenger mamma og pappa med på banen. Da er det liksom ikke dine valg lenger.

Jeg merker nå at jeg kjener hvor mye jeg nyter det å være meg selv, litt "alene" om du vil kalle det det. Å slippe det å være bundet til noe eller noen. Bare leve livet ditt etter dine egne behov, egne valg og egne meninger. Å slippe å måtte være i den "meg, deg, oss" - prosessen. Du har liksom helt frie tøyler. Du slipper helt og holdent det å nesten måtte spørre om ting er greit. "Er det greit jeg gjør dette?" "Hvis jeg reiser sånn, hva sier du da?"
Disse spørsmålene er jeg veldig heldig som slipper. Jeg mener ikke det at alle som er bundet til noen har det sånn, men mer eller mindre så må du noen gang stille et slikt spørsmål, ikke fordi du må, men fordi du vil vise respekt. Vise at du tar med deg vedkomne med i tankegangen for å slippe å få heslige kommentarer som ender i krangling og alt går te hælvette. Jeg har hatt det sånn, jeg har ikke hatt det sånn. Og det er deilig å slippe begge delene. Nå kan jeg virkelig gjøre hva jeg vil, uten at det skal påvirke andre enn familie, noe som er normalt.

Jeg har også lagt merke til at når folk sier de trenger kroppskontakt fra det motsatte kjønn, så vet de ikke hva de snakker om. Er det et bevisst behov eller et biologisk behov? Jeg tror det er et bevisst biologis behov - fordi det er klart vi trenger det, men ikke like mye som vi ønsker det.
Ta meg, for eksempel. Jeg er singel. Jeg har ingen kjæreste som jeg går til sengs med. Men det er ikke dermed sagt at jeg trenger å gå te sengs med noen andre, sånn rett og slett. Type One-Night stand. Biologisk sett så er vi pattedyr skapt for å reprodusere - men da må vi ha en partner. Og slik menneskeverdenen er så gifter man seg og får barn med en du har delt mer enn 4 måneder av livet sitt med. Man lager ikke bevisst barn med en du møtte på by'n! Det finnes en skille. Og den skilla er ganske så bevisst, mener jeg. Du velger selv hvem du går til sengs med, og du velger selv hvem du lager barn med. Og det er snakk om to typer forskjellige behov. Sånn som ei sa te meg en gang; "man prøvekjører vennene sine først, før du har sex med noen for å få barn"

Jeg savner harddisken min. Alle bildene mine og musikken min. Jeg var jo mildt sagt halvveis i sessong 5 av House da hele driten fant ut at det var like greit å dø nå som garantien har gått ut. Forhåpentligvis kan jeg kanskje klare å få ut noe, men alikevel. Prosjektene mine! De jeg jobba så sinnsykt hardt med. Og jeg er altfor deppa og lite motivert te å begynne på nytt. Jeg har ikke tid te det på under ei uke!
Te helgen ska vi ha utstilling. Det er mulig jeg får ordnet med hvertfall ett bilde sånn at jeg også får vært med, men helt ærlig så vil jeg ingenting. Eneste jeg har lyst til er å spille "Chuzzle Deluxe" for det er gøy, og jeg blir glad av å se små hårdotter sprenge i filler xD

Bilen te Knut takket for seg (mest sannsynlig) i går. Det værste med det var at jeg sa jeg ikke sku være i nærheten av den bilen ettersom alt teknisk og mekanisk går te hælvette for meg, og jeg var redd for å smitte bilen og ødelegge den.
Jeg mener; PC'n min har klikka hele to ganger allerede, mobilen min fucker seg opp ved å skru seg av når det passer den. MP3-spilleren min har begynt å monge, harddisken min døde og jeg er livredd for at kameraet mitt bare skal sette i gang å lage en skjærende pipelyd for så å smelte sammen som ost.
... nå fungerer ikke bilen te Knut, DAGEN etter at jeg satt i den. Er det mulig!?

Jeg velger å tro at det ikke er meg det er noe galt med, men alle de andre : )

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar