We are a fucked up generation.

Jeg skulle til å skrive noe, men så datt jeg ut...

Det blåser mye ute, i alle fall, om det er av interesse å vite.

**

Jeg har i grunn ganske mye jeg skulle ha sagt. Men siden jeg er mye smartere og mer snartenkt nå enn før, velger jeg å holde kjeft. Aller mest vil jeg bare grine foran deg og fortelle hvor høyt jeg elsker og savner. Men jeg vet at det er til ingen nytte. Da ødelegger jeg bare - igjen.
Dess vet jeg ikke hva som er lurest at du vet eller ikke vet.
Det fucker opp at du ikke vet noe, men det fucker nesten enda mer opp at du vet det lille du vet.

Alle vet jo at hvis jeg virkelig vil, kan jeg ødelegge forferdelig mye.
Men det nesten ingen vet er hvor mye jeg sliter med å holde meg på matta.
Ikke det at jeg ønsker å ødelegge. Tvert i mot. Jeg tror bare jeg prøver for hardt sånn at det backfires.
Og det er virkelig ikke meningen. Virkelig ikke.

Det er mye jeg kunne spurt av deg. Mye jeg kunne sagt jeg ønsket du ville gjøre for meg. Men jeg er ikke sånn. Jeg har aldri vært det, aldri blir jeg det heller. Ting skjer av en grunn, og selv om det er flåsete på alle mulige måter, har jeg enda håpet i mitt hjerte. At en dag vil alt gå bra. At en dag vil vi alle skjønne mer. At en dag blir ting som de virkelig skal være. (Og da mener jeg ikke det det ser ut som). Men det virker som at noen av oss henger i en tynn tråd, mens andre slenger fra den ene siden til den andre. Og siste mann - ja, hun er vel mer eller mindre bare uaktuell.

Jeg gjør ting bare vanskeligere for meg selv, men som sagt, det håpet mitt. Det lille som holder meg stødig nok på bakken gjør at jeg gjør det jeg gjør. Det er ingen hemlighet - jeg vil ha han tilbake. Men det er heller ingen hemlighet at jeg setter han før meg selv. Og så lenge han har funnet noen han kan ha det mye bedre med enn med meg, har jeg ikke noe annet valg enn å være fornøyd. Selv om det skjærer. Selv om det er ytterst for jævlig. Selv om jeg ikke orker den smerten mer. For jeg kommer ikke over deg.

Det er som broren min sa en gang; Kjærlighetssorg er som en tatovering.
Det gjør jævlig vondt i starten, går over etter litt behandling, men den vil alltid være der...

På en side er det helt riktig. Men for min del er det helt feil. Jeg har 6 tatoveringer, og alle sammen har grodd etter ett par dager. Men det er metaforen som jeg må leve etter. Hvis jeg klarer å leve igjen.


Jeg elsker deg, Erlend <3