mandag 29. desember 2008

Ett glass til, takk.


Denne helgen har jeg bussa altfor mye. Jeg gleder meg så sinnsykt til å få lappen!

Fredag var jeg som sagt innom Kongegata for å ta litt bilder, også dro jeg til Tønsberg for å møte Juli-Jane på Maskinisten. Herregud hvor skjønt det var å se henne, og hun hadde en god del å fortelle meg som jeg både trengte og ikke trengte å vite. For å si det sånn. Hun glemte jo julegaven min da selvfølgelig, men på Lørdag skal hun overnatte hos meg så da regner jeg med at jeg får den.
Senere på kvelden dro jeg ut i Sandefjord med Ida og resten av folka. Jeg var litt oppskaket den kvelden føler jeg, etter at jeg fikk høre diverse ting. Det er ikke det at jeg stoler 100% på alt som blir sagt, det bare gjør noe med meg for jeg ønsker og håper så innderlig at det ikke er sant. Det går ikke ut over meg, den informasjonen jeg sitter med, det er heller trist for deg om det er sant.

Lørdagen skulle jeg møte Ole for å spise lunsj, og da vi gjorde det møtte vi Mona, Alice og Frida. Men etter at de hadde gått, fikk Ole og jeg snakket masse med hverandre. Litt om Ida og Erlend, hva vi tenker og føler utifra hva som har skjedd på begge parter, og hva som er lurest å gjøre.
Det endte jo selvfølgelig med at jeg ga Ole allverdens med tips og råd, men jeg så jo ganske raskt at jeg bare lurte meg selv. "Du må slutte å stoppe opp" sa jeg, "Det er som en oppoverbakke. Du må opp, men kommer ikke særlig langt om du ikke går"
Hvilken rett har jeg til å si sånt når jeg ikke følger det selv? Hva for slags venn er jeg for deg egentlig? Ikke en særlig god en, ser jeg. Jeg råder andre til å gjøre ting, får de til å føle seg bedre, men mine råd kan man ikke høre på siden jeg ikke følger de selv. Da kan jeg ikke si noe, i grunn, for jeg har jo ikke peiling.
Åh, jeg er så sur på meg selv, nå!

På Søndag knakk jeg sammen på vei hjem fra Sandefjord. Jeg gikk av bussen i Stavern, helt gråtkvalt for jeg klarte ikke lure meg selv noe mer. Klarte ikke late som at jeg har det tusen ganger bedre enn jeg i virkeligheten har det. For jeg har det helt fint, men ikke supert. Jeg savner han så innderlig. Og jeg har vært litt for rask til å gå videre. Jeg tenke sånn at siden han kunne løpe, kunne vel jeg sprinte.
Men jeg er ikke som han, jeg har verdsatt alt vi har gjort sammen for mye til å bare slippe taket så tidlig. Jeg trenger tid, lang tid til å finne ut av ting. Jeg vil så gjerne være med deg hele tiden, men jeg vet at jeg ikke kan fordi du har en annen...
Da møtte jeg tilfeldivis på Jonas, og han så hvor ødelagt jeg var så han inviterte meg hjem til ett glass hvitvin og en prat. Jeg fortalte han alt sammen. Fra Torsdagen det ble slutt, til Søndagen i går. Jeg så på hele Jonas hvor hjerteskjærende det var for han å se meg sånn, men han kom med gode visdomsord og var dønn ærlig mot meg.
Jeg er glad Jonas er min venn <3


"Det blir snart slutt mellom de, og da kommer han krypende tilbake" sier de.
"Nei" sier jeg, "han kommer nok ikke krypende tilbake, men jeg skal uansett vise han at jeg er der og at jeg fortsatt vil være med han"
"Hvorfor, Kia? Hvorfor" sier noen.
"Det er bra, regner jeg med, det er ditt valg og vi støtter deg" sier andre.
Mens de aller fleste sier; "Det blir på en måte feil uansett hva det blir, for innerst inne vil du jo ha han. Men jeg synes ikke at du skal slippe han inn med en gang, for han må lære av det."

Ååh! Hodet mitt eksploderer!

Skulle ønske dette aldri skjedde. Skulle ønske alt var som det var da vi begge to var lykkelige. Skulle ønske jeg viste deg mer av meg selv. Skulle ønske du ville gi meg en sjangse til. Skulle ønske du kom tilbake til meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar