Damsel in distress

Jeg kom på at jeg hadde blogg...

Av veldig gode grunner tør jeg påstå at jeg har opplevd, så langt, det værste året i mitt liv. Det sies jo at livet er som en berg og dalbane, og at alt en kan gjøre er å følge med i svingene.
- jeg tror jeg er blind...

Året starter fabelaktig nok med kjærlighetssorg som ender i et drama uten like. Så turer det oppover når jeg møter Martin; fantastisk person - fuckings feil tidspunkt. Flere uker i sorg står for tur når skoleåret nærmer seg slutt og jeg må reise fra det stedet jeg brukte så lang tid på å bli trygg på. Hjemme står mer drama og venter på meg, og når flere uker med kvalme og grue for årets Hovefestival utviklet seg til å bli ulogisk skjønte jeg virkelig hva ordet "karma" betyr. På Hove kunne jeg ikke hatt det mer fantastisk, og det ble utrolig nok bedre da jeg møtte på Martin. Siden den tid har vi virkelig opprettholdt kontakten. Hjemme igjen og ting vugger litt og rømmningsplanen min til Tønsberg kunne ikke passet meg bedre. Ting ligger på skinner inntil jeg virkelig forstår hvem som er mine gode venner og hvem som ikke fortjener min oppmerksomhet. Med tungt hjerte må jeg kaste disse personene i søpla og danne meg nye bekjentskaper. jeg får meg en jobb som er så fantastisk bra - godt betalt, flott personell og da er det bare den 2 ukers turen til syden som står for tur. En uke på Sardinia gjør at jeg glemmer alt der hjemme - nesten - og uansett hvor mange pene Italienske gutter det fantes på denne øya og hvor mange slengkyss og gratis drinker som ble kastet mot meg, kunne jeg ikke annet enn å tenke på en annen person. Rett før avreise til Barcelona finner jeg ut at jeg har bestilt billett til feil flyplass og får dermed en ekstra dag på sardinia helt alene. Jeg ankommer Barcelona sent på kvelden, og det ender med at byen ønsker meg velkommen i form av at noen stjeler bagen min med telefon, pass, lommebok med penger og bankkort, klær, flybilletten hjem, kameraet mitt med linsene mine og diverse andre verdisaker. Ikke visste jeg hvor jeg var, hvor hostellet lå, hvordan jeg skulle komme meg dit ei heller hva jeg skulle gjøre. Det ender med at jeg tusler bort til togstasjonen og hyler ut om det ikke er noen som snakker Engelsk. En kjekk Spanjoler ved navn Alejandro ofret den siste timen av skiftet sitt for å kjøre meg til politistasjonen, oversette for meg hva som har skjedd, låne bort telefonen sin så jeg får ringt hjem og til slutt kjøre meg til hostellet som politiet hjalp til å finne ut hva het. Den natten tilbrakte jeg på benken utenfor hostellet for å titte på livet og å prate med andre beboere på hostellet. De gjorde alt de kunne for å muntre meg opp ved å spille gitar, banjo, piano, trompet, saksofon osv for meg. Neste dag brukte jeg på å finne den Norske Ambasaden og en politistasjon for turister. Ellers var det bare å misunne andre turister som, i lik stilling som oss jentene, hang på MACBA - et museum hvorav uteplassen var tilgjengelig for gateskatere - og tok masse bilder med sine flotte speilreflekser. Å drukne sine sorger i øl er som regel ikke lurt, men det hjalp mer enn en flaske vann...
Humøret mitt var stort sett på bånn, og selv om Alejandro var verdens snilleste og tok meg på cruising rundt i Barcelona og til og med la meg kjøre hans utrolig flotte Merchedes (ulovelig, ja - gøy, gjett om) klarte jeg ikke helt å kose meg sånn som jeg hadde ønsket jeg skulle. Jeg var mer eller mindre for meg selv hele tiden, for det er sånn jeg liker det når jeg er humørsyk, og på den alenetiden gikk det opp for meg at jeg faktisk er forelska. Trengselen for å komme hjem ble plutselig mye større, og da hjemreisedatoen kom og de andre jentene gråt sine birte tårer, gråt jeg mine da jeg endelig kunne legge armene mine rundt min mor og i hodet mitt, rundt Martin