søndag 7. juni 2009

Fornuftig helg?

Jeg er følelsesmessig sliten. Eller var det slitsom?

På Fredag skulle jeg ha min vanlige rituale av enkel hårvask ettersom dreads liksom ikke skal vaskes så sinnsykt ofte. Jeg hadde farga håret Mandagen før, Pop Frisør det var helt greit at jeg farga håret, men tydeligvis ikke!
I dusjen kjenner jeg at en etter en dread løser seg opp, og i panikk løper jeg ut av dusjen for å sjekke hva faan det er som skjer (!). Neida, håret mitt er halvveis rett og halvveis flokete. De stedene hvor dreadsa faktisk hadde satt seg ordentlig, satt godt for å si det sånn, og de hadde blitt til gigantiske floker. Jeg brukte hele dagen (og det er ikke kødd) og to flasker balsam for å få ut disse flokene. Søppelbøtta på badet er fullt av rødt hår, mitt hår! Og jeg ser ut som et troll på hodet.
I all fortvilelse løper jeg til mamma for å få trøst. Hun syntes skikkelig synd på meg, og valgte å spandere en frisørtime på meg hvor jeg kan få en skikkelig hårkur, muligens en klipp og farge. Jeg gleder meg, for jeg vil ikke ha håret sånn.
Helt utrolig, 2 måneder har jeg hatt dreads, 2 måneder på dagen, og de bestemmer seg for å dø. Makan!

Senere på kvelden var jeg så furten at ingen ville være i nærheten av meg, bortsett fra Mowna. Hun inviterte meg hjem til seg for å overnatte og bare pjalle. Det var koselig, også sa hun jeg var søt på håret ^^,

Lørdag skulle jeg jo egentlig hjem (Mowna bor i Lærva), men ettersom min bror masa noe jævlig på meg om at jeg måtte på Ungdomsfestivalen for å ta bilder.
Angst!
Jeg hadde ikke noe lyst. Jeg har fortsatt ikke noe lyst, og det er Søndag!
I panikk (ja, panikk) og i et meget irritert humør ringte jeg halve verden for å høre om de ville bli med meg på festivalen, for ikke faan om jeg dro alene. Jeg fikk med meg Madelen, Magnus og Bakkis. De spiste is, surra og røra, lo og hadde det generelt morsomt, men jeg derimot bare niholdt på kamera og ønska meg langt, langt vekk.
James sier det at jeg kan få 5-7 minutter foran gjerdet, som var satt opp foran scenen, te å ta bilder.
HVA FAAN!!!!!!!!!!!!!1111
"Hvis det er noen her i verden som faktisk fortjener å stå foran det jævla gjerdet så mye ho vil, så er det meg" sier jeg te James.
Glenn er enig, snille Glenn, "Du er jo fotografen vår, det er klart du ska få være foran. Du kan klarte på scenen om du vil!"
Idyll! xD
Gutta mekka det for meg, mens jeg nirøyka den usle røyken jeg hadde og banna ganske så høyt for omverdenen. Jeg var så sinnsykt forbanna og det eneste som roa meg ned var en meget painfull bytting av piercing i et lite innfisert øre.
Isso, han Ink-tatovøren som tok over for Tom, min gamle tatovør en gang i tia, bare lo av meg og blåste gammal røykånde i øret mitt. Isso er koselig, og det var snilt av han å skifte den piercingen gratis xD

Slit gikk på, jeg tusla foran, tok masse bilder, skalv som en idiot, Slit gikk av, og jeg løp vekk og rulla meg en sigg.
Gud for et slit.
Jeg skjønner det ikke. Jeg har aldri vært nervøs for noe sånt noe noen gang. Jeg blir sinna og irritert på meg selv, og det hjelper ikke at Magnus prøver å fòre meg på E-stoffer!
"Jeg går meg en tur. I bøkeskævven. Aleine!", sa jeg te folka og gikk.
Jeg trur jeg gikk en kilometer, for jeg endte hvertfall langt, langt vekk. Og jeg kom til å tenke over de reaksjonene jeg hadde vært gjennom så langt den dagen. Jeg kom fram te hva som plaga meg, og det plaga meg enda mer, så mye at jeg kasta opp og jeg begynte å grine.
James ringte meg og lurte på hvor jeg blei av, jeg sa jeg var på Maxi og var rett borti gata.
"Ja, det var fint, for nå ska jeg snart spille med Offender, og gutta lurer veldig på om du vil ta bilder av dem også"
Ekstase! Jeg jogger tebake te festivalen og blir møtt av Glenn som omfanger meg med en stor klem.
"Jeg har sett at det er noe galt med deg i dag, Marte", sa han "Og James har fortalt meg litt, og jeg vil du skal vite at det er DU vi setter vår lit til når det kommer til konserter og vi ønsker oss bilder"
Jeg får klump i halsen, og ber om unnskyldning for at jeg ødelegger dagen. Glenn sier jeg er modig og sterk som faktisk setter mine egne følelser vekk til fordel for å støtte Slit som et band.
"Jeg er faktisk overraska over at du ikke har gitt faan i oss", smiler han og gir meg en klem til.
Jeg har så snille venner <3
Og dagen ble ikke så ille alikevel...

Note: Jeg vet at det er en del som leser denne bloggen, derfor vil jeg tilføye at det er ingen, ingen personer inni bildet som har ødelagt eller gjort noe galt. Dette er kun meg og mine følelser som tar litt overtak noen ganger, for det er fortsatt vondt å gjøre de samme tingene som jeg gjorde for ett år siden når disse tingene i år ikke er like idylliske for meg som i fjor. Unnskyld og takk.

3 kommentarer:

  1. Jeg er veldig glad i deg, Kia <3

    SvarSlett
  2. Mamma! I love you!
    Gleder meg te å se deg igjen <3

    SvarSlett
  3. Jeg og <3 til å se deg vel og merke.. Ikke meg selv, meg selv er jeg litt lei om dagene, ettersom jeg er mitt eneste selskap...

    SvarSlett