Jeg trenger ikke ditt samtykke.

Hei, jeg er en jente ved navn Marte Kiara og jeg er dum! *vinke*

Dette er ikke en slik en "dagen i dag" innlegg, for det er litt oppbrukt for min del føler jeg. Heller vil jeg blogge om hvor mye jeg trenger støtte fra mine foreldre for tiden.

På Onsdag har jeg bursdag, og da fyller jeg hele 21 år. Jeg går på en Folkehøyskole utenfor Stavanger hvor jeg studerer foto. Selv om Folkehøyskoler ikke har eksamner som "teller" for videre utdanning, er det likevel viktig at jeg gjør ferdig de oppgavene jeg har å gjøre før jeg gjør noe som helst.
Mine foreldre skjønner ikke det...
Jeg skal ikke klage, mine foreldre er fantastiske, men likevel savner jeg forståelsen og tillitten de en gang hadde til meg. Nå som tiden nærmer seg skoleslutt har jeg begynt å tenke på hva jeg vil videre med livet mitt. Jeg har skaffet meg leilighet, søkt på masse jobber, både i Larvik og Tønsberg for å utvide søkeredskapet til det ultimate, og rett og slett gjort de tingene jeg ellers ville gjort når tidene kommer til det de er nå. Jeg har hele planen lagt foran meg, alt sammen, og likevel føler jeg at det er noe som mangler for mine foreldres skyld.
Ta for eksempel mamma; verdens mest vidunderlige person, men som likevel må stille seg kritisk til alt jeg sier og gjør. Akkurat nå i dette øyeblikk leter hun febrilskt etter vitnemålet mitt fra videregående fordi hun tror ikke på at jeg har stått i alle fag. Hun vil også aller helst at jeg skal gå på skole allerede til høsten, bli journalist og ja, generelt alt det hun hadde ønsket av meg.
Pappa er mer kritisk på hvorfor det ikke står på selvangivelsen min at sparekontoen min bærer 30.000 kroner jeg har spart opp. Og ikke skjønner de hvorfor jeg velger å gjøre skolearbeid før jeg søker jobber. Hvis jeg ikke gjør det som må gjøres for skolen sin del, får jeg ikke dette året bestått og da må jeg betale tilbake en del penger til lånekassa. Det skjønner ikke de. Ikke skjønner de hvordan jeg skal få råd til å betale husleie på 3.250 kroner i måneden når jeg ikke har jobb akkurat nå.
Jeg kan ikke gjøre alt sammen på en dag, prøver jeg å fortelle de, men siden deres hverdag består av mye mindre enn det jeg driver med for tiden klarer de ikke se dette. Ikke tror de på meg heller. De tror jeg lyver for dem. Om alt. At jeg ikke jobber på en pub, at jeg er ute og søker på jobber, at jeg ordner med ting som må ordnes, at jeg går tur med hunden vår når jeg passer henne. Ingenting. Og det er forferdelig trist, for det er nettopp nå jeg trenger de til å være kritiske, men likevel støttende. Jeg blir 21 år. Jeg skal ha dreads på Mandag. Det er mitt liv. Jeg vet hva jeg vil. Jeg gjør hva jeg vil. Og siden tiden nå viser sitt sanne ansikt generelt om i verdenen min, har jeg bestemt meg for at jeg ikke trenger noens samtykke. Til noe som helst.

Takk for støtten jeg aldri fikk.
Takk for forståelsen som aldri fant sted.
Takk for troen på meg som ikke eksisterer.
Takk for sannheten.
Jeg er ikke min feil.