Fylle tekst.

Hurra!
Ingenting er som å blogge når du har vært på fylla. (jeg får ikke sove uansett, så bedriver tiden med hva som kalles tidfordriv.)
Jeg savner Erlend! Fordi sist gang jeg var skikkelig ute på puben som i dag snakket jeg med han på telefonen. Han var full hos Stine på Halloween eller no', og jeg hadde fylletendenser ettersom jeg var med på å arrangere elevkveld.
Good times!

Jeg vet det er teit å si det. Og jeg vet det er idiotisk å whine over det. Men har du kjærlighetssorg er det ikke mye å gjøre om det, men jeg har i grunn tenkt på han i hele dag - langhelgen han var på besøk, høstferien, "Slit"-uka ...
Jeg savner det. Veldig.
At han holder rundt meg. Kysser meg. Klemmer meg. Holder meg i hånden. Smiler til meg. Sover ved siden av meg.
Det jeg savner aller mest er å ligge på brystet hans når vi skal sove, og at han stryker meg i håret til jeg sovner. Jeg vet ikke om han ble liggende våken en stund etter det, men jeg har en anelse.
Beste tidspunktet vi hadde var når jeg våknet ved siden av han, se at han puster og smiler ømt ved min side. Da ville jeg som regel kysse han på pannen, stryke han i håret til han våknet med et smil. Herregud, den følelsen i magen da er helt ubeskrivelig!
Jeg regner med at Marthe har den følelsen nå, og jeg missunner henne veldig.
Jeg er uffatelig dum. Jeg vet det. Men ett sted går grensen, og jeg klarer ikke holde det inne lenger. Jeg er ingen modig sjel, jeg tør ikke se realiteten i øynene. Det eneste jeg tør er å innrømme at jeg savner deg sånn. Hele tiden. Jeg gråter av hver eneste fine sang, jeg gråter meg selv i søvn hver eneste natt. Hver gang jeg er alene er øynene mine tåkete. Jeg har virkelig prøvd å være sterk for din skyld, men jeg klarer ikke mer. Jeg har det så vondt. Denne følelsen av at noe veldig viktig mangler i mitt liv dreper meg, og det at alt sammen er min skyld gjør det bare værre.

Jeg gjør alt for en ekstra sjangse. Alt i in makt for å gjøre deg lykkelig med meg igjen.
Jeg faller sammen, Erlend, hver dag uten deg er som et levende helvette. Jeg takler ikke tenke på at du holder rundt en annen, at du kysser en annen enn meg. 4 Desember var en dag jeg aldri trodde skulle komme, og jeg angrer sånn for at jeg ikke prøvde mer for å holde deg igjen. Jeg angrer sånn.
Og nå sitter jeg her, helt alene, bærende på ditt barn som jeg må gå igjennom en rekke ting for å kvitte meg med for din skyld, og du gidder ikke en gang spørre hvordan det går med meg angående det.
Det å vite at en del av deg fysisk lever inni meg gjør ingenting bedre. Og jeg har ikke gjort annet enn å være snill; prøvd å være forståelsesfull. Invitert på film, Cafè, K1...

Hjelp meg, vær så snill. Prøv å forstå.
Jeg venter på deg... på oss. Alltid.