Spelling God backwards.

Ah hue!
Er det noe jeg er flink til så er det å være ubeskrivelig tett!
Når jeg har det vondt er jeg mester i å trekke oppmerksomhet fra folk som ikke kan eller vil forstå meg.
Da skjønner jeg ikke vitsen i å være sånn. Helt ærlig.

Det er ting som kan skje folk; både på godt og vondt, uten at det har noen spesiell betydning.
Jeg, for eksempel, klarer det hver gang. Havne oppi situasjoner hvor jeg helst skulle vært et annet sted.
Men det skjer. Hver gang. Og jeg begynner å tro at det er noen deg oppe som ikke liker meg...

For nå tror jeg at jeg gjennomgår det værste noen kan tenke seg. Ikke skal jeg gå inn på det, for jeg vil ikke snakke om det. Med noen. Mitt problem. Fuck off, ikke gidd!
Uansett så føler jeg at det er en smule urettferdig at nettopp jeg skal havne oppi slike situasjoner. Hva har jeg gjort for å fortjene det?

Jeg har gjort mange gale ting gjennom livet mitt à 20 år, men ikke nok til å fortjene dette.
Syntes nå jeg.
Og når den ene personen jeg kan fortro meg til midt oppi dette ikke kunne brydd seg mindre (noe som er helt greit) blir det ikke veldig lettere... Jeg må få være ærlig.

Og jeg vet det er vanskelig. Både for deg og for meg.
Men jeg forventer ikke noe av deg i det hele tatt.
Ikke din støtte.
Ikke dine tanker.
Hvertfall ikke dine ord.

Men det blikket du gir meg, kan du spare meg med. Jeg trenger hvertfall ikke din sympati. Noen gang.

Nå vet du hvertfall hvordan ståva er, hva som skjer og hva som har skjedd. Og om du vil kan jeg sikkert fortelle det hva som skjer videre. Men utenom det trenger jeg ikke noe fra deg.

Lev livet ditt du. Som alltid. Så fikser jeg resten. Jeg har stått nok i veien for deg til å lage mer trøbbel nå.

Men jeg setter pris på at du hører på meg. Det er jeg takknemlig for. Og jeg håper du kan tilgi meg en dag.

Forhåpentligvis er ikke ting like vanskelige som det ser ut til.

Men vit dette; jeg elsker deg.




How can I save you when I can't even save myself?

Caged in with razor wire.

Marte Kiara.

Elsker:

Aromaterapi
Eple & Kanel - lys
Te
Musikk
Ta bilder
Fuktighetskrem
Erlend
Kafè
Bruktbutikker
Lønning
Tønsberg
Våren
Håndarbeid
Den grønne kåpa
K1
Converse
Kvadrat
Indiska
Stearinglys
Dreads
Lilla
Grønn
Orange
Cola
Vann
Vin
Strender

Har ikke noe i mot:

Klemmer
Kyss
Busser
Tog
Marthe
Massasje
Sene kvelder
Metall
Jæren
Baderomsvekta
Badekaret
Tequila
Venner
Regn

Hater:

Baksnakking
Løgnere
Usikkerheten
Sykdom
Snø
Mygg
Øl
Skolen
Oslo
Varme
Kulde
Realiteten

Holder seg unna:

Seg selv

Sånn i tilfelle noen lurte...

Save your sympathy.

Dett i desa!
Gi meg en god grunn til at jeg bli skikkelig forkjøla NÅ!
Og jeg som har vært så flink til å kle meg for kulden, gått med ordentlig, varme sko og tatt masse, masse vitaminer.
GUGG! Jeg hater det!

Klokka er snart halv 11 på morran og jeg er skit trøtt. Det ble ikke så seint i går - da jeg kom hjem fra Tønsberg gikk jeg rett opp og la meg.
Men det var kjempe gøy i går. Ikke det at den såkalte utdanningsmessa var noe bra, men Tikkekupong derimot. Jeg har ikke sett de LIVE før, så da Jonas fortalte meg at de skulle spille, tenkte jeg; Hey, to fluer i en smekk.
Messa, eller seminaret besto kun av masse gamle folk som snakka om hvor viktig en utdanning er, hva du burde gå utifra når du velger videre studier og hvorfor akkurat DEG. Uh, dypt!

Ella var jo i et knakenes godt humør. Bussturen inn til Tønsberg to evig lengere tid enn vanlig, og som om det skulle være nok tok vi bussen videre opp til Eik hvor vi hadde blitt fortalt at "messa" skulle være.
Men den var ikke det...
Den var på Færder VGS, av alle ting!
Vi hadde kjøpt oss en 2 liters Pistasj-is som matpakke, og jeg tør påstå at det så temmelig rart ut for alle forbipasserende å se to kvinnfolk tuslende ned fra Eik mot avd. Korten med en bøtte med is i hendene...
Første Ella sa da vi omsider kom dit vi skulle; - Mann, det lukter CRAP, her!
Yeah...

Da hele seminaret omsider var ferdig, var det meningen at vi skulle ta 20:05 bussen som gikk fra sentrum. Vi tusla bort til busstoppet like ved VGS, og venta der... og venta... og venta.
Vi så Andebu-bussen.
Vi så Stokke-bussen.
Vi så Bussen TIL Tønsberg...
Men ingen FRA. Før en halvtime senere. Og den var full!
Jeg var overhyper, overtrøtt, kald og syk - alt på en gang, og jeg tror Ella var temmelig lei av meg. Spesielt da jeg fikk med meg Jonas til å synge "Bananaphone" HA!
Selv om bussen var en halvtime forsinka, gikk turen hjem ganske kjapt. Plutselig var vi i Sandefjord - der skulle Dina og kinogutten til Ella av. Så var det Lærvik, og der forsvant Ella. Omsider kom vi til Stavern, og jeg var så trøtt i hele kroppen at jeg er sikker på jeg ble bært hjem.

Pappa var hvertfall hjemme da jeg kom inn døra. Evig lykke, for da kan ikke mamma kjefte for noe jeg ikke har gjort - se bortifra at jeg fòra bikkja med pølser til hun spydde tidligere på dagen.
James hadde vært i studio med Glenn og mikset litt på noen sanger, så han var ikke hjemme enda, og det var litt crap fordi jeg måtte spørre han om et par ting.

....

Nå, Akkurat nå sitter jeg på sengekanten og sliter med å holde alt gugget i nesa inne. Jeg skal liksom re opp en seng, sette på en vask, brette klær, gå tur med dyret, vaske huset - alt, men jeg har ikke krefter. Jeg er drit sjuk!
Aller helst vil jeg bare ligge i badekaret, hele dagen, helt til jeg skrumper inn som en liten rosin. For da kan jeg gjemme meg for mamma hvorsomhelst, når hun finner ut hvor lite av det mye jeg skulle gjøre. Høhø!
Jeg må inn til Lærvik med ti over to bussen, for å vente 20 minutter på et tog som mest sansynlig er forsinka i tre måneder, også bærer det hjem og ut på tur. Ehm, nei, fuck, jeg skal jo lage middag også. *sutre* jeg vil dø.

Tidenes fineste sang: Porcupine Tree - Heartattack In A Layby

I pull off the road
East of Baldock and Ashford
Feeling for my cell
In the light from the dashboard

Hissing from the road
The smell of rain in the air con
Maybe check the news
Or just put a tape on

Lighting up a smoke
I've got this feeling inside me
Don't feel too good

If I close my eyes
And fell asleep in this layby
Would it all subside
The fever pushing the day by

Motor window wind
I could do with some fresh air
Can't breathe too well

(She waits for me. Home waits for me.)

I guess I should go now
She's waiting to make up
To tell me she's sorry
And how much she missed me
I guess I'm just burnt out
I really should slow down
I'm perfectly fine but
I just need to lie down

We'll grow old together

Bækk tu wørk!

Living is a problem because everything dies.

Jeg sa tidligere at jeg trenger en make-over, på alt.
Så langt har jeg gjort underverker. Jeg har ryddet ut masse klær fra skapet mitt, donert det jeg ikke ville ha til Marthe og Fretex. Jeg har gått igjennom det lille jeg har i hodet - ikke at det tok sånn tid - og facet meg selv som den jeg er. Det er ting jeg selvfølgelig må venne meg til, men så langt velger jeg å tro at det er et lite håp for meg der også ute i verdenen.

I dag gikk jeg gjennom musikken min. Herregud jeg hører på mye rart!
Jeg er litt kjent for å ha en ganske sær musikksmak, spesielt når halvparten av det som opptar plassen på PC'n min er musikk jeg ikke hører på lenger. 4MB med musikk har jeg fjernet, og når jeg kommer tilbake til Jæren skal Jacob få lov til å hjelpe meg med å erstatte det tapte.

Så langt, på min egen lille topp-10 liste har jeg valgt ut følgene:
Iron & Wine
Seigmen
Flyleaf
A Perfect Circle
Placebo
Bob Marley
Anathema
Paramore
Opeth
Sigur Ròs

Sånn ellers er vel resten en god blanding av 60, 70 og 80-talls musikk.

Klesstilen min trenger jeg forsåvid ikke gjøre så mye med. Ikke det at jeg virkelig bryr meg om hva jeg dekker nakenheten min med, men det å kjøpe klær på H&M eksisterer ikke mer. Her går det lille jeg eier av penger til Fretex eller andre bruktbutikker. Noen kan vel si at jeg er blitt mer forfengelig ettersom jeg kler meg bedre - andre vil vel heller mene jeg ser ut som en dass.
Kroppslig har jeg aldri vært noe opptatt av - før nå!
Nå handler alt om diverse hudkremer, kallorier, trening, aromaterapi og veiing. Jeg burde passe meg litt, merker jeg, ettersom frokosten min besto av stekt ris - og det er det jeg har spist idag. Det tar vel ikke lange tia før mamma fjerner baderomsvekta. For nå som jeg er hjemme, syntes jeg det er morsomt å se hvor mye jeg veier - hele tiden. Det kan jeg ikke på skolen, for der finnes ingen vekt. Ja! Det høres sykt ut! Men, tidsfordriv på kveldstid, ok? Jeg er ikke syk. Jeg eier ikke snev av spiseforstyrrelser. Jeg er kresen på mat. Har alltid vært det. Jeg syntes ikke jeg er feit, men jeg er heller ikke tynn. Jeg er bare mer i aktivitet nå enn jeg var før. Og når du legger sammen det med null mat, er det ikke rart jeg veier lite. Jeg veier meg for å sjekke om jeg må spise noe eller ikke. Greit?

Jeg har veldig vondt av pappa for tiden. Han har vært på jobb siden 7 idag, og han er enda ikke hjemme! Mamma syntes jeg ikke synd på, for hun har ikke gjort annet enn å være på jobb i 8 timer, bomma røyk av meg og sitti på ræva i stua. Mens jeg har lagd mat, gått to timers tur med bikkja, satt på vask, tatt ut av oppvaskmaskinen osv. Ikke at det gjør meg noe, for mamma sa jeg skulle få 1000,- for alt jeg gjorde - og det sier vi ikke nei til!
Men alikevel, jeg vedder på at hun nyter å bare slække'n. For ikke snakke om James. Han har vært på skolen, på øving, lagd seg mat og sittet på rommet sitt resten av kvelden. Han skal liksom ikke prate med meg mer...

I morgen blir koselig. Da skal jeg først inn til pappa for å ta bilder av hotellet, så skal jeg møte Ella i byen for hun skal bli med meg hjem. Så går vi vel en tur med Tara, spiser litt før turen går innover til Tønsberg.
Vi er nemlig flinke og skal på utdanningsmesse!
Kanskje jeg finner ut litt mer om de skolene jeg er litt sigen på å søke på. Som for eksempel den foto skolen i Trondheim, eller Høgskolen i Troms? Så er det jo Høgskolen i Buskerud.
Uansett så må jeg ha et friår til for å virkelig kjenne på det jeg drømmer om. Da er det leilighet i Lærvik med Ella og andre folk, jobb på Farris Bad, opptak av en eksamen og kjøping av bil : D
Jeg har jo det meste jeg trenger av ting til den eventuelle leiligheten. Dess skal jeg få sovesofaen som er på hytta, salongbordet i kjelleren og noen ting til. Ellers eier jeg jo min egen vannkoker, microbølgeovn, toastjern, brødrister og ikke minst min egen wok-gryte. Bare for å nevne noe.

Torsdag skal jeg til legen...

Også skal jeg hente Knut på togstasjone i Larvik.
Fredag må jeg visstnok drasse meg rundt omkring på diverse konserter; Slit - El Caco - Slit.
Hva gjør man ikke for sin bror?
Før alle konsertene skal vi kjøre ut til verdens ende for å ta litt bilder. Tror ikke Knutsen er veldig keen på noe annet enn det, to be honest. Tror også jeg skal drasse han med på Cafè på Maskinisten. Også kan jeg vise han Tønsberg på sitt beste.

AH! Kan jeg få legge til at jeg ELSKER Porcupine Tree?

Kia savner Marita <'3

This is what I need.

Jeg tok den første og beste setningen jeg kom på som overskrift.

I grunn er det løgn, for jeg vet ikke hva jeg trenger. Jeg trenger kanskje et par nye sokker, eller undertøy. Kanskje til og med en ny mobil. Muligens et liv.

Jeg våknet hvertfall til morgenen i dag, og det tilsvarer jo at jeg fortsatt lever noe som kalles et liv. Men litt senere etter at jeg sto opp, døde jeg. Hvertfall nesten. Hvis du noen gang har opplevd at eggstokkene dine føles like tunge som bly og er i ferd med å skyte seg nedover beina dine - ring meg!
Så mye smerter som det gjør meg redd. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Det kommer så plutselig - null advarsel what so ever. Jeg skulle bare spise frokost jeg, men det kunne jeg drite i. Plutselig fikk jeg vanskligheter med å stå oppreist, jeg kunne ikke føle beina mine. Så fikk jeg de brennende smertene i magen som fort gikk nedover til underlivet hvor den satte seg godt til rette for å legge litt ekstra tyngde på det. Forestill deg at du må skikkelig tisse samtidig som du er sulten og har mensensmerter!
... gang det så med 3.
Jeg begynner å kaldsvette. Det renner ned fra overalt, og jeg karrer meg bortover til doen. Første du tenker på er "jeg må bare på do, så ordner det seg". Lettere sagt enn gjort. Før jeg visste ordet av det satte jeg meg på knærne over vasken, kaldtvann rennende på den ene hånda mi mens den andre holder febrilsk så mye hår som mulig borte fra ansiktet, før jeg tilslutt kaster opp det lille som ligger i magen.
Grusomt!
Jeg måtte rett opp å legge meg igjen, og det rakk jeg så vidt før jeg svimte av. Hvor lenge jeg var borte aner jeg ikke, men da jeg våknet igjen var jeg mye bedre.

Den kalde lufta som seig seg over ansiktet mitt da jeg gikk mot bussen kan ikke beskrives hvor god var. Jeg var fortsatt litt småuggen, men jeg trengte å komme meg ut litt.
Jeg skulle på Kongegata for å møte Ole, også var det masse andre kjentfolk der.
Burde nok muligens hatt litt mer mot i meg i dag en det jeg hadde, men sånn generelt sett var det en helt grei dag. Hadde en veldig fin samtale med Erlend om diverse ting, som på en side var greit å få ut men likevel ikke. Jeg håper bare jeg ikke har rotet til noe.
For jeg tror ikke jeg har vært så nervøs som jeg var i dag på lenge.

Jeg var mer eller mindre ikke tilstede under hele oppholdet på Kongegata, tiden bare gikk fra meg. Og da jeg omsider kom hjem fra en ganske tung dag, var det kjeft å få så fort jeg fikk foten innenfor døra.
Jeg hadde vært så dum og glemme å ta ut av oppvaskmaskinen!
Og i morgen blir det bare mamma og jeg til middag - jeg gruer meg.
"Hva skal du med livet ditt?"
"Hvorfor har du ikke gjort det?"
"Hva med å bidra litt mer hjemme?"
...
Jeg lurer på hva jeg ikke bidrar med?
Hele fredagen var jeg hjemme og gikk tur med bikkja, vaska hele huset, satt på vask - generelt husarbeid.
Søndagen sa jeg ja til å jobbe med pappa for å hjelpe han litt på byggeplassen.
Hele denne uka skal jeg passe bikkja, lage middag og gjøre generelt husarbeid.
Men så fort jeg glemmer èn ting, kan resten av det jeg har gjort være det samme.
Dustekjærring!
Som om jeg ikke har andre ting å sysle med, så skal en jævla oppvaskmaskin gjøre store skader.
Jeg kunne gitt faen og bare gjort som jeg ville hele ferien. Men av respekt for mine slitne og arbeidende foreldre, velger jeg å bidra litt mer - uten betaling.
"Det skal så lite til" sier mamma hele tiden.
- Ja, det skal så lite til å gjøre feil.

Det er bare èn ferie til, og da er ikke de hjemme. Mest sansynlig er de på hytta, så da slipper du det.


Jeg fikk en fin liten setning i hodet mitt nå nettopp: Never ever regret something if it once made you smile.
Om jeg skal holde på noe, så er det hvertfall dette.
Litt random, jeg vet, men den fikk meg til å smile så da er det greit.

I'm not breaking down,

- I'm breaking out!

I hele dag har jeg stort sett vært alene. Ikke at det er en negativ ting, over hodet ikke - jeg simpelthen elsker å være alene noen ganger. Og idag fikk jeg gjort en make-over av hodet mitt - sånn tankemessig.

Det er på tide å vise ærligheten nå, føler jeg, for noe sier meg at enkelte ting vil man vite, mens resten kan forbli det samme. Derfor har jeg valgt å ramse opp de personene som virkelig har gjort ett stort inntrykk på meg, fått meg til å se forbi ting når jeg måtte det og ikke minst gjøre meg oppmerksom på hvordan jeg er som person.

Vi begynner med det mest logiske;

James: Det sier seg i grunn selv hvorfor jeg velger han på øverste liste (ikke at rekkefølgen har noen betydning). han er min bror, har alltid vært det og vil alltid være det, og selv om vi har våre ulikheter har vi også en del likheter. James er den jeg bruker som personlig speil. Når jeg undrer for meg selv hvordan jeg er, hvordan jeg skal gjøre ting, hva jeg skal forholde meg til i diverse situasjoner er James veldig god å ha. Han trenger virkelig ikke si mye før jeg ser hva galt jeg har gjort, eller hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Vi reagerer på situasjoner ganske likt, vi er også veldig flinke til å stille opp for personer vi bryr oss om - han i muligens litt større grad enn meg - også tenker vi veldig likt, sånn realistisk sett. Nå til dags er han den mest hissige av oss ettersom jeg har innsett at det å være hissig ikke hjelper for meg, men jeg er likevel klar over at vi blir ganske enkelt sett på som to like personligheter av andre.

Marita: Hun er den som kjefter på meg når jeg kommer med mine udugelige tanker. Eller, hun kjefter ikke akkurat, men hun snakker til meg på en måte som mamma kan, bare litt mer varsom. Og det gjør at jeg hører på henne. Marita er også mitt eget lille glass av glede - uansett hvor muggent humøret mitt er, eller hvor irritert jeg er, er det Marita som "tvinger" det ut av meg bare ved å le eller smile. Også med den fantastiske sarkastiske humoren vi begge deler, er det ikke lett å være sur eller lei seg i hennes nærvær. Marita og jeg er veldig forskjellige personer, vi er ikke direkte like, men vi opplever mange like ting, føler jeg, derfor er det så lett å snakke med henne om det. Sladderbadstu FTW!

Juli-Jane: Hvis ikke denne snusfurnuftige personen hadde eglet seg inn i livet mitt på en ganske så ufattelig måte, hadde jeg nok ikke vært flinkere til å se på ting fra et annet perspektiv. Juli-Jane er den som kommer med de syke, syke tankegangene til tider, men også de som gir mest mening. Gud, hvor mange kakao med krem har ikke vi drukket på Maskinisten! Dess har vi en ganske lik bakgrunn - sånn type hvor slekta vår kommer fra. Også har vi den atmosfæriske, psykiske tankegangen som gjør enkelte gærne. Men så lenge vi skjønner tegninga, spiller resten liten rolle.

Gaute Hansen: Ja, okei, så er dette kanskje litt rart, men jeg savner Gaute. Og selv om jeg var pisse redd for han første gang vi møttes, har Gaute gikk meg mange, mange kloke ord. Også er han alltid så behjelpelig. Jeg husker en gang i fjor vinter, hvor jeg satt på kjøkkenet til Fam. Hansen og pratet med hans kone om en litt trist ting, hvor Gaute kommer inn, sier ikke ett ord - han bare legger hånden på skulderen min, klemmer forsiktig og smiler. Jeg er litt lei meg for at jeg aldri fortalte han hvor mye akkurat det betydde for meg. For det gjorde det virkelig. Og det var nettopp da jeg skjønte at jeg var glad i han. Han stiller alltid opp på det praktiske, han kan mye ulogiske ting som han finner på nettet, men Gud hvor mye han vet om vår felles interesse - foto. Selv om de gangene vi snakket sammen var nokså skjelde, hørte jeg alltid på han og tok til meg hvert eneste ord, og jeg er veldig takknemlig for alt han lærte meg - både teknisk sett og livsmessig sett.

Laila Hansen: Klisje! At foreldrene til eksen skal ha så stor betydning for meg kan man nok lure på, men de har da det. Laila og jeg har hatt mange dype samtaler. Det var liksom hennes ting. Og selv om vi begge har vært kjempe sure på hverandre noen ganger, og kanskje ikke alltid hatt like hyggelige samtaler med hverandre, har Laila alltid tatt i mot meg med åpne armer. Hun var livsfilosofen min, hun. Når ting var litt krise hjemme, og jeg nærmest bodde under hennes tak, ofret hun masse tid til å prate med meg, og hun lyttet alltid og dømte aldri. Laila er liksom en engel, og jeg angrer på at jeg gjorde så lite for å bevise hvor glad jeg egentlig var i henne.

Mamma/pappa: Ja, mamma må jo være med, for mamma er mamma, og hun vet alltid best - nesten. Vi har jo våre krangler og våre fortvilelser ovenfor hverandre, men mamma og jeg er nesten bestevenner og vi kan snakke om alt, uansett hvor idiotisk, fælt, fortvilende eller nervepirrende det måtte være - og hun tok alltid i mot mine venner uten å dømme eller overgå seg selv. Mamma er streng men rettferdig, liker jeg og si, og jeg tør påstå at de aller fleste jeg kjenner liker mamma veldig godt. For uansett, om jeg vil eller ikke, så er hun mamma'n min, og hun har lært meg alt jeg vet i samarbeid med pappa, og de har alltid støttet meg, latt meg ta valg - riktige eller gale - snakket med meg om ting, stått ved min side, ledd og grått med meg. Sånn som foreldre skal være. Og min største frykt er å miste dem, for da vet jeg ikke hva jeg gjør.

Erlend: Jada, så var han jo for mange bare en kjæreste, men for meg var han helt ærlig så mye mer. Ikke bare gjorde han meg glad som så mange andre opp gjennom livet mitt har gjort, men han var også den som virkelig forsto meg. Vi delte mye vi, kanskje litt for mye, hvem vet, men uansett. Erlend var den som reiv meg løs fra mitt gamle skinn og beviste for meg hva jeg virkelig kunne. Han var den som støttet meg uansett hva det måtte være, beviste for meg hvem jeg egentlig var (selv om jeg tok av litt), også var han den jeg virkelig satte men lit til. Da de gangene kom hvor folk ville vri seg i håret om hvor håpløs jeg var ettersom en del av valgene til Erlend kanskje ikke var like gode for andre, stolte jeg alltid på at han visste hva han gjorde. Herregud hvor folk kunne bli så sinnsykt irritert på meg, men jeg ville ikke gi meg for jeg visste at Erlend visste hva han drev med - og om så var og han gikk på snørra, ville jeg bevise for han at jeg var der. For det gjorde nemlig han ovenfor meg. Erlend er nemlig ingen pusling som så mange skulle tro. Han har like mange gode meninger som alle oss andre, det er bare så trist at så få gir han sjangsen til å bevise det - og jeg er så lei meg for at jeg stoppet - men jeg stoler på at de valgene han tar og tingene han gjør, gjør han for sitt eget beste og mer kan man i grunn ikke forvente av en person...

Silence is gold.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg...

Don't say everything's okay
Don't tell me that it's just a phase
It doesn't help me

All the stars are standing still
The anger and the sleeping pills
Are all that's left now

An epidemic in my heart
Takes hold and slowly poisons me
His will won't let me breathe
It comes in waves and bleeds me dry
This love is slowly killing me
For me, there's noone else

Jelousy just eats me up
Another's made the deepest cuts
My heart is popping

You say there must be an end
But afterwards we'll still be friends
It seemed so easy

An epidemic in my heart
Takes hold and slowly poisons me
Her will won't let me breathe
It comes in waves and bleeds me dry
This love is slowly killing me
For me, there's noone else

Don't say everything's okay
Don't tell me that it's just a phase
It doesn't help me

21:47
- jeg har lyst til å ha en skikkelig make-over.
Liksom, på alt - meg selv, rommet mitt, håret, musikken jeg hører på, ting jeg gjør.
Jeg må gjøre noe nytt.
Jeg tror ikke det hjelper å si at jeg har forandret på noe, når jeg ikke får utfordret meg selv i praksis.
Men then again; kanskje like greit.
Så lenge jeg vet at jeg ikke er like hissig og manipulerende som før, er det vel greit.
Så lenge jeg vet at jeg tenker meg nøyere om før jeg gjør eller sier ting, er det vel greit.
Og, seiden jeg føler meg ganske tilfreds til tider med den jeg er nå, burde ting ordne seg.

Jeg dreit meg ut, ja, men man kan ikke bæsje på leggen nok.
Derfor gjorde jeg det ultimate for noen måneder siden, jeg dreit meg skikkelig ut, ødela mye, ødela alt i den grunn, men jeg lærte av det.
Det skal aldri gjenta seg.
Aldri.

Aldri skal jeg maipulere noen til noe de ikke vil.
Aldri skal jeg tvinge noen til å gjøre det motsatte.
Aldri skal jeg gå ut av en situasjon før jeg vet at jeg ikke ble misforstått.
Aldri skal jeg mase.
Aldri skal jeg glemme å fortelle hvor mye noen betyr for meg.
Aldri skal jeg heve stemmen min.
Aldri skal jeg kjefte.
Aldri skal jeg snakke om meg selv i andre person om hvor dum jeg er.
Aldri skal jeg krenke meg selv eller andre.
Aldri skal jeg rive meg selv ned foran noen.
Aldri skal jeg vise for lite følelser.
Aldri skal jeg vise utrygghet i den grad at det skremmer.
Aldri skal jeg svikte deg igjen.
Aldri.


**


Jeg var på Cafè idag.
Med Marthe.
...
Det gikk jo fint, tror jeg.
Hun fulgte jo etter meg hjem, så jeg tar det som et godt tegn.
Men det kan jo godt hende det var fordi jeg kjøpte røyk for henne.

Jeg tror ikke jeg gjorde noe dumt.
Jeg snakket hvertfall ikke noe stygt om noen.
Ikke i det hele tatt.
jeg var veldig varsom, og veldig på vakt.
Hadde du sett meg, tror jeg du ville vært stolt.
Sett hvordan jeg har skjerpet meg.
Jeg har hatt det i meg, hele tiden, skjønner du.
Du var bare ikke der da det skjedde.
...
Men uansett.
Nå er det fjellet klatret.
Og jeg klarte meg uten en skramme.
Så hva folk mener om at jeg dro på Cafè med Marthe
- jeg vil ikke vite det.
Noen ting er greit å holde for seg selv.
Fordi jeg er relativt sliten av alt.
Ja - jeg var skeptisk.
Ja - jeg spydde fordi jeg grua meg.
Ja - jeg har snakket om henne.
Men ikke på samme måte som dere.

Nå er det også slutt på alt mase om Erlend.
Hva enn dere vet som jeg ikke vet.
- jeg vil ikke vite det.
Uansett hva det er.
Uansett.
Jeg tror de fleste av dere skjønte at nok var nok i går.
Da jeg omsider ramlet sammen.
Hyperventilerte.
Gråtkvalt.
Sint.
Frustrert.
På alle.
På meg.

Og det værste av alt er at dere syntes det var greit.
DET ER FAEN IKKE GREIT!
Jeg skal ikke gråte over han.
Jeg skal ikke savne han.
Jeg skal ikke snakke om han.
Jeg skal ikke noen ting.
Jeg skal gå videre.

Når som helst nå.
...

Når som helst, sa jeg!


**

Pappa er skikkelig sleip.

"Mart, vil du tjene litt penger?"
"Mm, okei - hva skal gjøres?"
"Gidder du vaske badet for meg i morra? Jeg har tatt doen.."
"Que?"

Dessuten skal jeg visst ta bilder for Veidekke av hotellet.
Får timebetalt og greier.
De skal ha bilder av rommene og andre diverse ting til "skrytealbumet" sitt.
Tett!

Knut kommer på besøk neste Torsdag.
Det blir kjekt.
Da får han med seg Vestfold på sitt beste.
Not.
Ha!

22:30
Jeg fryser.
Også likter jeg godt.
Hadde sånn deilig luktende olje i badekaret som skal være avslappende.
Hjelper veldig.
Vært så anspent siden i går kveld.
Også gjorde jeg litt Yoga.

22:39
Ok, jeg bruker seriøst lang til på å skrive.
kanskje på tide å avslutte før det blir for random?
Dess er jeg litt røyksugen...
Ja, jeg er slem, men jeg fortjener det.
Jeg har vært veldig flink idag.
Både fysisk og psykisk.
Så det så.

Denne helgen skal jeg ikke gjøre noen ting.
Jeg skal være usosialt usosial.
Hyppig slankekur-helg.
Digge med gulrøtter, Yoga og vann.
Slik vil vi ha det.
Yeah.





Fred ut, tror jeg.
Ja.
22:43

Venner. Vennskap. Kjærlighet. Rot.

Jeg er ikke av de typene som liker å klage, men i det siste har jeg tatt meg selv i å klage en smule for mye.

Gårsdagen var ikke så ille som jeg muligens trodde, sånn bortsett fra at jeg muligens kunne ha surra den bort på andre ting.
Da klokka omsider ble 9, stakk Chadi og jeg hjem til han for å pakke sakene hans. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye på lenge som jeg gjorde da vi rusla gatelangs på vei hjem til Chadi.

Chadi: "Hvorfor må det snø? Det detter jo ned fra alle kanter"
Meg: "velkommen til Norge"
Chadi: "Men, det hadde vært så mye bedre om det var sand, for det er ikke kaldt!"
Meg: "...Norge...HÆ? Sand?! Men atte, du er ikke i Araberland nå, Chadinski, hvordan skal du liksom få til det?"
Chadi: "Sprenge et hus eller noe, DA detter det sand over alt...! *BOOOM, ÆÆÆÆ*
Meg: "Sånn sett bort fra at vi ikke har sandhus i Norge, da.."
Chadi: *Grynt* "Jeg hater snø..."

Vi tusla arm i arm, og hadde flere sånne sære samtaler som denne. Chadi er rar.

På bussen møtte vi Adrian, og på veien bort til Jonas møtte vi Steve. Han hadde visst vært der hele dagen og drevet dank. Hos Jonas drakk vi opp en flaske vin, så på Simen på TV angående Pirate Bay, også stakk jeg hjem...

Jeg kunne ikke slutte å tenke på en ganske vesentlig ting - hvorfor har jeg venner?
Hva er det som er så jævlig spesielt med meg som får folk til å ha lyst til å være mine venner? Ingenting. jeg er bare en sak. En sak med følelser som jeg ikke klarer å kontrollere. En sak som bare er i veien - for alle og for meg selv.

Jeg har aldri hatt venner før, ikke på barneskolen, ungdomsskolen eller videregående - før mot slutten. Så aldri hatt den opplæringa man egentlig burde ha, aldri vært i disse enestående intrigene oss jenter kan ha, aldri vært med i en gjeng, aldri vært den populære, den som alle liker, og som noen ikke liker men ikke tør si det av respekt. Hva er det med meg, folkens? Jeg kan ingenting. Hverken synge eller spille noen instrumenter, så hvorfor har jeg så mye til felles med musikkfolka? Ikke gamer jeg, så hvorfor er nerdene så betatt av meg? Ikke kan jeg sy, hekle, strikke eller male - what the hell, kuntnere?

Det eneste jeg er virkelig go' på er å være så liten som mulig, ikke si noe, hvertfall ikke høyt. Være alene der ingen kan stå i fare for å bli kjent med meg, er vel det beste. Det er vel i grunn derfor jeg er nervøs ovenfor morgendagen. Jeg er ingen tøffing. Jeg har ingen bakke under meg. Jeg kan knekke sammen når som helt - hva hvis det skulle skje nettopp i morgen? Herregud, hva er det jeg driver med?!


På folkehøyskolen er jeg lyset, visstnok. Alle går til Kia, for Kia er kul.
Nei! Kia er IKKE kul. Kia er IKKE snill. Hun er slem, og ondskapsfull. Full av dritt og faenskap som bare tærer andre ned.
Men Kia kan bake. Kia kan lage mat. Kia kan man snakke med. Kia ditt og Kia datt. Kia vet ALT om vennskap og kjærlighet.
Tro meg, jeg kan ingenting, og jeg gleder meg til den jævla kjærligheten tar knekken på meg, for da skal jeg le høyt, med alle mine 88 katter i min lille skralle rønne av et hus. HA! HA!

Og hva er liksom en venn? En du kan stole på? En du kan fortelle alt? En som alltid stiller opp for deg, uansett hva? En som ikke trenger å gjøre noe spesielt så lenge en er i ditt nærvær? En du kan le med, gråte med, sladre med og så videre?

Jeg skjønner ikke greia. Skjønner overhodet ikke prinsippet.
Jeg kan da ikke være så jævlig festlig å være med. Herregud, det eneste jeg gjør er å grine eller å klage!


Men likevel blir jeg invitert hit og dit - Cafè, kino, fester, Kongegata, konserter, overnatting, filmkveld...

Jeg fatter det bare ikke!

Nei, neste gang jeg kommer hjem, skal jeg ikke gjøre noenting. Jeg skal være inne, hele tiden. Fordi jeg tør ikke ta flere skritt i en retning jeg ikke vet hvor leder meg. Og fordi jeg skjønner, virkelig, ikke greia.