Hvorfor ska det være så sinnsykt jævelig å være så innvikla i følelser når det egentlig er lekende lett?
onsdag 28. oktober 2009
lørdag 24. oktober 2009
Den siste som synger
Det er Lørdag og jeg skal ha pils-kveld hjemme hos meg med Emil, Simen, Masson og noen til.
Jeg gleder meg kjenner jeg, for jeg har ikke hatt "fest" siden innflyttningsfesten min i Juli (!)
Dessuten er det ALLTID kos å drikke med Simen.
Også er jeg kjempe glad vi har fått opp kontakten igjen etter at vi misten den helt etter at det ble slutt mellom Erlend og meg. Men siden Simen er pals med Emil, har jeg fått sjangsen til å få ordnet opp i litt ting.
Jeg skjønner jo det at Simen sto på Erlend sin side i og med at de var kompiser først, men nå har ting forandret seg både her og der, så da har jeg fått Simen tilbake : )
Jeg har også bestemt meg for å dra på Roskilde til sommeren i stedet for Hove.
Sorry Jæren-peeps, men jeg begynner å bli gammel og før jeg får hengepupper og rynker vil jeg veldig gjerne få med meg Roskilde.
Dessuten er det visstnok flere som ska dit enn på Hove, og da er ikke valget så vanskelig?
Dette er forresten mitt kjempe fine TV-bord/DVDhylle som jeg fikk av mamma sist vi var på loppis sammen.
(et bilde til kommer)
Jeg har pyntet det så fint jeg kunne, og jeg må si jeg har gjort en finfin jobb ^^,
Og ja, den grønne trekant greia er et juletre... -av stearin!
Yes, det er et lys.
Jeg fikk det i pakkekalenderen i 2001.
Hvorfor jeg husker året jeg fikk den trengs vel ikke å forklares.
- den er grusom!
Men jeg har en ting for grusomt stæsj, så derfor har den fått hedersplassen.
Jeg gleder meg kjenner jeg, for jeg har ikke hatt "fest" siden innflyttningsfesten min i Juli (!)
Dessuten er det ALLTID kos å drikke med Simen.
Også er jeg kjempe glad vi har fått opp kontakten igjen etter at vi misten den helt etter at det ble slutt mellom Erlend og meg. Men siden Simen er pals med Emil, har jeg fått sjangsen til å få ordnet opp i litt ting.
Jeg skjønner jo det at Simen sto på Erlend sin side i og med at de var kompiser først, men nå har ting forandret seg både her og der, så da har jeg fått Simen tilbake : )
Jeg har også bestemt meg for å dra på Roskilde til sommeren i stedet for Hove.
Sorry Jæren-peeps, men jeg begynner å bli gammel og før jeg får hengepupper og rynker vil jeg veldig gjerne få med meg Roskilde.
Dessuten er det visstnok flere som ska dit enn på Hove, og da er ikke valget så vanskelig?
Dette er forresten mitt kjempe fine TV-bord/DVDhylle som jeg fikk av mamma sist vi var på loppis sammen.
(et bilde til kommer)Jeg har pyntet det så fint jeg kunne, og jeg må si jeg har gjort en finfin jobb ^^,
Og ja, den grønne trekant greia er et juletre... -av stearin!
Yes, det er et lys.
Jeg fikk det i pakkekalenderen i 2001.
Hvorfor jeg husker året jeg fikk den trengs vel ikke å forklares.
- den er grusom!
Men jeg har en ting for grusomt stæsj, så derfor har den fått hedersplassen.
onsdag 21. oktober 2009
Insomnia.
Jævla drittdag!
Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg vet ikke hvorfor. Tror kanskje det har noe med at siden Emil så og si bor hos meg så blir forandringen så stor når han sover hjemme og jeg må sove alene. Jeg blir urolig. Uansett om jeg legger dyna hans sånn at jeg kan sove på den sånn som jeg sover på Emil, funker det ikke. Så i natt sov jeg 2,5 timer!
Det hjalp pent lite at hu jeg bor med hadde "houseparty" av et slag med Ole Ivar's type musikk og fnising...
På jobb. Slitsom dag. Null trang på fòr. Kun èn tanke får meg gjennom dagen. Ferdig atlast! Planer i fleng blir avlyst og jeg føler ikke for noenting. Hjem fra jobb, inn i leilighet. 3 isdronninger har syklubb med vaffel og kryssord. Jeg stikker ut, venter på Emil for vi sku te Horten... eller ikke! Lage middag? Eller ikke! Se film? Eller ikke! Overnatting? Eller ikke?!
Hva faan!?
Ender med at jeg vurderer så kollossalt å dra hjem til mamma for å sove der, men da må hun ha en forklaring på hvorfor jeg bare dukker opp på døra og jeg fant ut at det ikke var noen verdi i det.
Ender igjen med at Emil og jeg lager taco (selv om jeg hater (!) å lage middag hjemme når kjøkkenet er okkupert og jeg aldri får sitte ved et bord for å spise mat. Ikke er jeg så jævlig super happy for å spise på senga heller...) Vi dekker på stuebordet, spiser, og jeg setter i gang med å komme med forslag til hva vi skal gjøre kvelden utover.
For å si det sånn; klokka er halv ti, jeg er lys våken og nednikotinisert mens Emil, joda, han sover og jeg har foten hans i ansiktet mitt...
Oktoberfaen!
Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg vet ikke hvorfor. Tror kanskje det har noe med at siden Emil så og si bor hos meg så blir forandringen så stor når han sover hjemme og jeg må sove alene. Jeg blir urolig. Uansett om jeg legger dyna hans sånn at jeg kan sove på den sånn som jeg sover på Emil, funker det ikke. Så i natt sov jeg 2,5 timer!
Det hjalp pent lite at hu jeg bor med hadde "houseparty" av et slag med Ole Ivar's type musikk og fnising...
På jobb. Slitsom dag. Null trang på fòr. Kun èn tanke får meg gjennom dagen. Ferdig atlast! Planer i fleng blir avlyst og jeg føler ikke for noenting. Hjem fra jobb, inn i leilighet. 3 isdronninger har syklubb med vaffel og kryssord. Jeg stikker ut, venter på Emil for vi sku te Horten... eller ikke! Lage middag? Eller ikke! Se film? Eller ikke! Overnatting? Eller ikke?!
Hva faan!?
Ender med at jeg vurderer så kollossalt å dra hjem til mamma for å sove der, men da må hun ha en forklaring på hvorfor jeg bare dukker opp på døra og jeg fant ut at det ikke var noen verdi i det.
Ender igjen med at Emil og jeg lager taco (selv om jeg hater (!) å lage middag hjemme når kjøkkenet er okkupert og jeg aldri får sitte ved et bord for å spise mat. Ikke er jeg så jævlig super happy for å spise på senga heller...) Vi dekker på stuebordet, spiser, og jeg setter i gang med å komme med forslag til hva vi skal gjøre kvelden utover.
For å si det sånn; klokka er halv ti, jeg er lys våken og nednikotinisert mens Emil, joda, han sover og jeg har foten hans i ansiktet mitt...
Oktoberfaen!
tirsdag 20. oktober 2009
Me tar dag for dag
Blogg.
Det er lenge siden det. Ja, jeg vet.
Det er ikke det at jeg ikke gidder, men heller det at jeg ikke har hatt internett i leiligheten min før nå.
Så da er det fresh start:
(Me tar dag for dag)
Jeg bor fortsatt i Tønsberg og jobber fortsatt på Rimi så ting har ikke forandret seg mye.
Har også vært en del i Larvik i det siste, og det er vel mest på grunn av Emil. Selv om han bor i Tønsberg og går på skole der, blir jeg stadig med han til Larvik. En god ting med tanke på at da får jeg sett litt mer til Lærva-folka. Også en god sjangse til å få gratis middag hos mamma. Jeg har litt vondt av de, selv om det er helt normalt, så må det være litt trist innimellom å være helt alene uten barn i huset.
Selv om det blir veldig masete de gangene jeg er hjemme hos mamma og pappa, klarer jeg ikke helt å irritere meg hundre prosent. Alt dette; "Hva skal du bli når du blir stor?" - pratet er jeg blitt imun mot. Det er koselig å være hjemme for mamma lager god mat og det er veldig koselig å se dektektimen på fredagskvelden som vi alltid gjorde før. Det har i grunn ikke forandret seg mye når jeg tenker meg om. Får liksom ikke helt den følelsen av at jeg er borteboende og selvstendig. Når jeg kommer hjem er alt som før; samme samtalene, samme humoren, samme stemningen. Det eneste som er veldig rart er at Joakim ikke er der. Lillebroren min er i militæret og siste nytt derfra er at han har blitt korporal. Jeg er veldig imponert! Han kommer snart hjem på en lengre perm enn det han hadde sist, og da håper jeg hvertfall at jeg får sett trynet hans siden jeg ikke fikk sett det sist gang. Jeg jobbet døgnet rundt og han satte av tiden til kamerater og kjæresten - noe som er helt normalt.
Mona ga meg en fin liten rundt tur av storskolen, og jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke helt begeistra. Det er liksom ikke alt som stemmer helt med arkitekturen, men hei, hvorfor skal jeg bry meg - jeg skal ikke gå der xD
Jeg har fått mer ansvar på jobben. Egne nøkler. Egne koder. Låseansvarlig vøtt. Føler meg litt viktig til tider.
Men hei, ekstrem ekstase: JEG HAR FÅTT NYTT KAMERA!!!!!1 Så nå kan den stygge Spanjolen som rana meg i Barca brenne for det kamera han tok sux i forhold til det jeg har nå.
Sånn ellers har jeg det veldig bra. Det lille knuffet jeg trengte for å komme meg videre etter mitt lille melt-down i vinter kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det er vel riktig som folk sier; når det først går ned, går det omsider opp. Selv om jeg fortsatt er veldig plaga av mine typiske mørkedepresjoner som jeg får hver jævla høst når det begynner å bli kaldt og grått, har jeg en ved min side som alltid stiller opp for meg. Jeg vet det ikke har vart lenge, og jeg er fulstendig klar over at det er skikkelig fjortiss å mene sånn, men uansett hvor mange rare blikk jeg får eller hvor mange øyenbryn som reiser seg så står jeg fast ved dette - Jeg elsker Emil.
Det tok i grunn ikke lang tid før jeg skjønte det. Ikke det at jeg er noen ekspert, fordi jeg har bare sagt disse tre ordene til kun èn person før Emil, men jeg har aldri vært mer sikker. Alle ser på kjærlighet fra forskjellige perspektiver. Jeg trodde faktisk det var fordi man ville stå mellom ild og vann for en person uansett hva, at man hadde denne forferdelige følelsen av at man ikke klarer seg uten denne ene personen. At man faktisk ofret alt man eide og hadde for denne personen, at man stolte så blindt på en. At man i det hele tatt nesten ikke klarte seg uten en dag.
Jeg har funnet ut nå at det ikke er kjærlighet, men rett og slett dumskap. At man lar seg selv være så sårbar ovenfor en person er etter min mening unødvendig. Jeg har gjort den samme feilen, og da fikk jeg slengt i trynet at jeg var manipulerende. I mitt forrige forhold gjorde jeg alt jeg kunne for å få personen til å bli med hvor hen jeg dro. Nå, om jeg skal til Oslo så må Emil gjerne være med, men om han ikke har penger er det hans problem og ikke mitt. Jeg MÅ ikke være med han hele tiden. Før fikk jeg noia hvis jeg bare fikk se kjæresten min type to-tre timer på èn dag. Nå gjør det meg ingenting. Et enkelt "hei - hade" kyss er helt greit. Om vi er på samme konsert må vi ikke stå oppå hverandre. Vi må ikke dra på samme fest. Vi må ikke være sammen hver helg. Og siden det er sånn, så setter jeg større pris på den tiden jeg har med Emil, og ikke den tiden jeg er alene - sånn som det var for ett år siden...
Det er lenge siden det. Ja, jeg vet.
Det er ikke det at jeg ikke gidder, men heller det at jeg ikke har hatt internett i leiligheten min før nå.
Så da er det fresh start:
(Me tar dag for dag)
Jeg bor fortsatt i Tønsberg og jobber fortsatt på Rimi så ting har ikke forandret seg mye.
Har også vært en del i Larvik i det siste, og det er vel mest på grunn av Emil. Selv om han bor i Tønsberg og går på skole der, blir jeg stadig med han til Larvik. En god ting med tanke på at da får jeg sett litt mer til Lærva-folka. Også en god sjangse til å få gratis middag hos mamma. Jeg har litt vondt av de, selv om det er helt normalt, så må det være litt trist innimellom å være helt alene uten barn i huset.
Selv om det blir veldig masete de gangene jeg er hjemme hos mamma og pappa, klarer jeg ikke helt å irritere meg hundre prosent. Alt dette; "Hva skal du bli når du blir stor?" - pratet er jeg blitt imun mot. Det er koselig å være hjemme for mamma lager god mat og det er veldig koselig å se dektektimen på fredagskvelden som vi alltid gjorde før. Det har i grunn ikke forandret seg mye når jeg tenker meg om. Får liksom ikke helt den følelsen av at jeg er borteboende og selvstendig. Når jeg kommer hjem er alt som før; samme samtalene, samme humoren, samme stemningen. Det eneste som er veldig rart er at Joakim ikke er der. Lillebroren min er i militæret og siste nytt derfra er at han har blitt korporal. Jeg er veldig imponert! Han kommer snart hjem på en lengre perm enn det han hadde sist, og da håper jeg hvertfall at jeg får sett trynet hans siden jeg ikke fikk sett det sist gang. Jeg jobbet døgnet rundt og han satte av tiden til kamerater og kjæresten - noe som er helt normalt.
Mona ga meg en fin liten rundt tur av storskolen, og jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke helt begeistra. Det er liksom ikke alt som stemmer helt med arkitekturen, men hei, hvorfor skal jeg bry meg - jeg skal ikke gå der xD
Jeg har fått mer ansvar på jobben. Egne nøkler. Egne koder. Låseansvarlig vøtt. Føler meg litt viktig til tider.
Men hei, ekstrem ekstase: JEG HAR FÅTT NYTT KAMERA!!!!!1 Så nå kan den stygge Spanjolen som rana meg i Barca brenne for det kamera han tok sux i forhold til det jeg har nå.
Sånn ellers har jeg det veldig bra. Det lille knuffet jeg trengte for å komme meg videre etter mitt lille melt-down i vinter kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det er vel riktig som folk sier; når det først går ned, går det omsider opp. Selv om jeg fortsatt er veldig plaga av mine typiske mørkedepresjoner som jeg får hver jævla høst når det begynner å bli kaldt og grått, har jeg en ved min side som alltid stiller opp for meg. Jeg vet det ikke har vart lenge, og jeg er fulstendig klar over at det er skikkelig fjortiss å mene sånn, men uansett hvor mange rare blikk jeg får eller hvor mange øyenbryn som reiser seg så står jeg fast ved dette - Jeg elsker Emil.
Det tok i grunn ikke lang tid før jeg skjønte det. Ikke det at jeg er noen ekspert, fordi jeg har bare sagt disse tre ordene til kun èn person før Emil, men jeg har aldri vært mer sikker. Alle ser på kjærlighet fra forskjellige perspektiver. Jeg trodde faktisk det var fordi man ville stå mellom ild og vann for en person uansett hva, at man hadde denne forferdelige følelsen av at man ikke klarer seg uten denne ene personen. At man faktisk ofret alt man eide og hadde for denne personen, at man stolte så blindt på en. At man i det hele tatt nesten ikke klarte seg uten en dag.
Jeg har funnet ut nå at det ikke er kjærlighet, men rett og slett dumskap. At man lar seg selv være så sårbar ovenfor en person er etter min mening unødvendig. Jeg har gjort den samme feilen, og da fikk jeg slengt i trynet at jeg var manipulerende. I mitt forrige forhold gjorde jeg alt jeg kunne for å få personen til å bli med hvor hen jeg dro. Nå, om jeg skal til Oslo så må Emil gjerne være med, men om han ikke har penger er det hans problem og ikke mitt. Jeg MÅ ikke være med han hele tiden. Før fikk jeg noia hvis jeg bare fikk se kjæresten min type to-tre timer på èn dag. Nå gjør det meg ingenting. Et enkelt "hei - hade" kyss er helt greit. Om vi er på samme konsert må vi ikke stå oppå hverandre. Vi må ikke dra på samme fest. Vi må ikke være sammen hver helg. Og siden det er sånn, så setter jeg større pris på den tiden jeg har med Emil, og ikke den tiden jeg er alene - sånn som det var for ett år siden...
Abonner på:
Innlegg (Atom)