I'm not breaking down,

- I'm breaking out!

I hele dag har jeg stort sett vært alene. Ikke at det er en negativ ting, over hodet ikke - jeg simpelthen elsker å være alene noen ganger. Og idag fikk jeg gjort en make-over av hodet mitt - sånn tankemessig.

Det er på tide å vise ærligheten nå, føler jeg, for noe sier meg at enkelte ting vil man vite, mens resten kan forbli det samme. Derfor har jeg valgt å ramse opp de personene som virkelig har gjort ett stort inntrykk på meg, fått meg til å se forbi ting når jeg måtte det og ikke minst gjøre meg oppmerksom på hvordan jeg er som person.

Vi begynner med det mest logiske;

James: Det sier seg i grunn selv hvorfor jeg velger han på øverste liste (ikke at rekkefølgen har noen betydning). han er min bror, har alltid vært det og vil alltid være det, og selv om vi har våre ulikheter har vi også en del likheter. James er den jeg bruker som personlig speil. Når jeg undrer for meg selv hvordan jeg er, hvordan jeg skal gjøre ting, hva jeg skal forholde meg til i diverse situasjoner er James veldig god å ha. Han trenger virkelig ikke si mye før jeg ser hva galt jeg har gjort, eller hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Vi reagerer på situasjoner ganske likt, vi er også veldig flinke til å stille opp for personer vi bryr oss om - han i muligens litt større grad enn meg - også tenker vi veldig likt, sånn realistisk sett. Nå til dags er han den mest hissige av oss ettersom jeg har innsett at det å være hissig ikke hjelper for meg, men jeg er likevel klar over at vi blir ganske enkelt sett på som to like personligheter av andre.

Marita: Hun er den som kjefter på meg når jeg kommer med mine udugelige tanker. Eller, hun kjefter ikke akkurat, men hun snakker til meg på en måte som mamma kan, bare litt mer varsom. Og det gjør at jeg hører på henne. Marita er også mitt eget lille glass av glede - uansett hvor muggent humøret mitt er, eller hvor irritert jeg er, er det Marita som "tvinger" det ut av meg bare ved å le eller smile. Også med den fantastiske sarkastiske humoren vi begge deler, er det ikke lett å være sur eller lei seg i hennes nærvær. Marita og jeg er veldig forskjellige personer, vi er ikke direkte like, men vi opplever mange like ting, føler jeg, derfor er det så lett å snakke med henne om det. Sladderbadstu FTW!

Juli-Jane: Hvis ikke denne snusfurnuftige personen hadde eglet seg inn i livet mitt på en ganske så ufattelig måte, hadde jeg nok ikke vært flinkere til å se på ting fra et annet perspektiv. Juli-Jane er den som kommer med de syke, syke tankegangene til tider, men også de som gir mest mening. Gud, hvor mange kakao med krem har ikke vi drukket på Maskinisten! Dess har vi en ganske lik bakgrunn - sånn type hvor slekta vår kommer fra. Også har vi den atmosfæriske, psykiske tankegangen som gjør enkelte gærne. Men så lenge vi skjønner tegninga, spiller resten liten rolle.

Gaute Hansen: Ja, okei, så er dette kanskje litt rart, men jeg savner Gaute. Og selv om jeg var pisse redd for han første gang vi møttes, har Gaute gikk meg mange, mange kloke ord. Også er han alltid så behjelpelig. Jeg husker en gang i fjor vinter, hvor jeg satt på kjøkkenet til Fam. Hansen og pratet med hans kone om en litt trist ting, hvor Gaute kommer inn, sier ikke ett ord - han bare legger hånden på skulderen min, klemmer forsiktig og smiler. Jeg er litt lei meg for at jeg aldri fortalte han hvor mye akkurat det betydde for meg. For det gjorde det virkelig. Og det var nettopp da jeg skjønte at jeg var glad i han. Han stiller alltid opp på det praktiske, han kan mye ulogiske ting som han finner på nettet, men Gud hvor mye han vet om vår felles interesse - foto. Selv om de gangene vi snakket sammen var nokså skjelde, hørte jeg alltid på han og tok til meg hvert eneste ord, og jeg er veldig takknemlig for alt han lærte meg - både teknisk sett og livsmessig sett.

Laila Hansen: Klisje! At foreldrene til eksen skal ha så stor betydning for meg kan man nok lure på, men de har da det. Laila og jeg har hatt mange dype samtaler. Det var liksom hennes ting. Og selv om vi begge har vært kjempe sure på hverandre noen ganger, og kanskje ikke alltid hatt like hyggelige samtaler med hverandre, har Laila alltid tatt i mot meg med åpne armer. Hun var livsfilosofen min, hun. Når ting var litt krise hjemme, og jeg nærmest bodde under hennes tak, ofret hun masse tid til å prate med meg, og hun lyttet alltid og dømte aldri. Laila er liksom en engel, og jeg angrer på at jeg gjorde så lite for å bevise hvor glad jeg egentlig var i henne.

Mamma/pappa: Ja, mamma må jo være med, for mamma er mamma, og hun vet alltid best - nesten. Vi har jo våre krangler og våre fortvilelser ovenfor hverandre, men mamma og jeg er nesten bestevenner og vi kan snakke om alt, uansett hvor idiotisk, fælt, fortvilende eller nervepirrende det måtte være - og hun tok alltid i mot mine venner uten å dømme eller overgå seg selv. Mamma er streng men rettferdig, liker jeg og si, og jeg tør påstå at de aller fleste jeg kjenner liker mamma veldig godt. For uansett, om jeg vil eller ikke, så er hun mamma'n min, og hun har lært meg alt jeg vet i samarbeid med pappa, og de har alltid støttet meg, latt meg ta valg - riktige eller gale - snakket med meg om ting, stått ved min side, ledd og grått med meg. Sånn som foreldre skal være. Og min største frykt er å miste dem, for da vet jeg ikke hva jeg gjør.

Erlend: Jada, så var han jo for mange bare en kjæreste, men for meg var han helt ærlig så mye mer. Ikke bare gjorde han meg glad som så mange andre opp gjennom livet mitt har gjort, men han var også den som virkelig forsto meg. Vi delte mye vi, kanskje litt for mye, hvem vet, men uansett. Erlend var den som reiv meg løs fra mitt gamle skinn og beviste for meg hva jeg virkelig kunne. Han var den som støttet meg uansett hva det måtte være, beviste for meg hvem jeg egentlig var (selv om jeg tok av litt), også var han den jeg virkelig satte men lit til. Da de gangene kom hvor folk ville vri seg i håret om hvor håpløs jeg var ettersom en del av valgene til Erlend kanskje ikke var like gode for andre, stolte jeg alltid på at han visste hva han gjorde. Herregud hvor folk kunne bli så sinnsykt irritert på meg, men jeg ville ikke gi meg for jeg visste at Erlend visste hva han drev med - og om så var og han gikk på snørra, ville jeg bevise for han at jeg var der. For det gjorde nemlig han ovenfor meg. Erlend er nemlig ingen pusling som så mange skulle tro. Han har like mange gode meninger som alle oss andre, det er bare så trist at så få gir han sjangsen til å bevise det - og jeg er så lei meg for at jeg stoppet - men jeg stoler på at de valgene han tar og tingene han gjør, gjør han for sitt eget beste og mer kan man i grunn ikke forvente av en person...