This is what I need.

Jeg tok den første og beste setningen jeg kom på som overskrift.

I grunn er det løgn, for jeg vet ikke hva jeg trenger. Jeg trenger kanskje et par nye sokker, eller undertøy. Kanskje til og med en ny mobil. Muligens et liv.

Jeg våknet hvertfall til morgenen i dag, og det tilsvarer jo at jeg fortsatt lever noe som kalles et liv. Men litt senere etter at jeg sto opp, døde jeg. Hvertfall nesten. Hvis du noen gang har opplevd at eggstokkene dine føles like tunge som bly og er i ferd med å skyte seg nedover beina dine - ring meg!
Så mye smerter som det gjør meg redd. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Det kommer så plutselig - null advarsel what so ever. Jeg skulle bare spise frokost jeg, men det kunne jeg drite i. Plutselig fikk jeg vanskligheter med å stå oppreist, jeg kunne ikke føle beina mine. Så fikk jeg de brennende smertene i magen som fort gikk nedover til underlivet hvor den satte seg godt til rette for å legge litt ekstra tyngde på det. Forestill deg at du må skikkelig tisse samtidig som du er sulten og har mensensmerter!
... gang det så med 3.
Jeg begynner å kaldsvette. Det renner ned fra overalt, og jeg karrer meg bortover til doen. Første du tenker på er "jeg må bare på do, så ordner det seg". Lettere sagt enn gjort. Før jeg visste ordet av det satte jeg meg på knærne over vasken, kaldtvann rennende på den ene hånda mi mens den andre holder febrilsk så mye hår som mulig borte fra ansiktet, før jeg tilslutt kaster opp det lille som ligger i magen.
Grusomt!
Jeg måtte rett opp å legge meg igjen, og det rakk jeg så vidt før jeg svimte av. Hvor lenge jeg var borte aner jeg ikke, men da jeg våknet igjen var jeg mye bedre.

Den kalde lufta som seig seg over ansiktet mitt da jeg gikk mot bussen kan ikke beskrives hvor god var. Jeg var fortsatt litt småuggen, men jeg trengte å komme meg ut litt.
Jeg skulle på Kongegata for å møte Ole, også var det masse andre kjentfolk der.
Burde nok muligens hatt litt mer mot i meg i dag en det jeg hadde, men sånn generelt sett var det en helt grei dag. Hadde en veldig fin samtale med Erlend om diverse ting, som på en side var greit å få ut men likevel ikke. Jeg håper bare jeg ikke har rotet til noe.
For jeg tror ikke jeg har vært så nervøs som jeg var i dag på lenge.

Jeg var mer eller mindre ikke tilstede under hele oppholdet på Kongegata, tiden bare gikk fra meg. Og da jeg omsider kom hjem fra en ganske tung dag, var det kjeft å få så fort jeg fikk foten innenfor døra.
Jeg hadde vært så dum og glemme å ta ut av oppvaskmaskinen!
Og i morgen blir det bare mamma og jeg til middag - jeg gruer meg.
"Hva skal du med livet ditt?"
"Hvorfor har du ikke gjort det?"
"Hva med å bidra litt mer hjemme?"
...
Jeg lurer på hva jeg ikke bidrar med?
Hele fredagen var jeg hjemme og gikk tur med bikkja, vaska hele huset, satt på vask - generelt husarbeid.
Søndagen sa jeg ja til å jobbe med pappa for å hjelpe han litt på byggeplassen.
Hele denne uka skal jeg passe bikkja, lage middag og gjøre generelt husarbeid.
Men så fort jeg glemmer èn ting, kan resten av det jeg har gjort være det samme.
Dustekjærring!
Som om jeg ikke har andre ting å sysle med, så skal en jævla oppvaskmaskin gjøre store skader.
Jeg kunne gitt faen og bare gjort som jeg ville hele ferien. Men av respekt for mine slitne og arbeidende foreldre, velger jeg å bidra litt mer - uten betaling.
"Det skal så lite til" sier mamma hele tiden.
- Ja, det skal så lite til å gjøre feil.

Det er bare èn ferie til, og da er ikke de hjemme. Mest sansynlig er de på hytta, så da slipper du det.


Jeg fikk en fin liten setning i hodet mitt nå nettopp: Never ever regret something if it once made you smile.
Om jeg skal holde på noe, så er det hvertfall dette.
Litt random, jeg vet, men den fikk meg til å smile så da er det greit.