Fant ikke på noe bedre enn dette til tittel på innlegget

Jeg har prøvd noe nytt - sånn på ordentlig! Som oftest er det jeg som er bak kamera og skriker etter modeller, men her om dagen sto jeg faktisk foran (!) Marthe-Barthe går på Idèfagskolen på Nøtterøy, også har de sånn sinnsykt mange prosjekter. Husker ikke akkurat hva prosjektet het, men hu sku hvertfall ha en som kunne være "den lekne", og du kan trygt si at jeg lekte meg ihjæl!

Wish I could fake it just like you

Hvorfor ska det være så sinnsykt jævelig å være så innvikla i følelser når det egentlig er lekende lett?

Den siste som synger

Det er Lørdag og jeg skal ha pils-kveld hjemme hos meg med Emil, Simen, Masson og noen til.
Jeg gleder meg kjenner jeg, for jeg har ikke hatt "fest" siden innflyttningsfesten min i Juli (!)
Dessuten er det ALLTID kos å drikke med Simen.
Også er jeg kjempe glad vi har fått opp kontakten igjen etter at vi misten den helt etter at det ble slutt mellom Erlend og meg. Men siden Simen er pals med Emil, har jeg fått sjangsen til å få ordnet opp i litt ting.
Jeg skjønner jo det at Simen sto på Erlend sin side i og med at de var kompiser først, men nå har ting forandret seg både her og der, så da har jeg fått Simen tilbake : )

Jeg har også bestemt meg for å dra på Roskilde til sommeren i stedet for Hove.
Sorry Jæren-peeps, men jeg begynner å bli gammel og før jeg får hengepupper og rynker vil jeg veldig gjerne få med meg Roskilde.
Dessuten er det visstnok flere som ska dit enn på Hove, og da er ikke valget så vanskelig?

Dette er forresten mitt kjempe fine TV-bord/DVDhylle som jeg fikk av mamma sist vi var på loppis sammen.

(et bilde til kommer)
Jeg har pyntet det så fint jeg kunne, og jeg må si jeg har gjort en finfin jobb ^^,
Og ja, den grønne trekant greia er et juletre... -av stearin!
Yes, det er et lys.
Jeg fikk det i pakkekalenderen i 2001.
Hvorfor jeg husker året jeg fikk den trengs vel ikke å forklares.
- den er grusom!
Men jeg har en ting for grusomt stæsj, så derfor har den fått hedersplassen.

Insomnia.

Jævla drittdag!

Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg vet ikke hvorfor. Tror kanskje det har noe med at siden Emil så og si bor hos meg så blir forandringen så stor når han sover hjemme og jeg må sove alene. Jeg blir urolig. Uansett om jeg legger dyna hans sånn at jeg kan sove på den sånn som jeg sover på Emil, funker det ikke. Så i natt sov jeg 2,5 timer!
Det hjalp pent lite at hu jeg bor med hadde "houseparty" av et slag med Ole Ivar's type musikk og fnising...

På jobb. Slitsom dag. Null trang på fòr. Kun èn tanke får meg gjennom dagen. Ferdig atlast! Planer i fleng blir avlyst og jeg føler ikke for noenting. Hjem fra jobb, inn i leilighet. 3 isdronninger har syklubb med vaffel og kryssord. Jeg stikker ut, venter på Emil for vi sku te Horten... eller ikke! Lage middag? Eller ikke! Se film? Eller ikke! Overnatting? Eller ikke?!
Hva faan!?

Ender med at jeg vurderer så kollossalt å dra hjem til mamma for å sove der, men da må hun ha en forklaring på hvorfor jeg bare dukker opp på døra og jeg fant ut at det ikke var noen verdi i det.
Ender igjen med at Emil og jeg lager taco (selv om jeg hater (!) å lage middag hjemme når kjøkkenet er okkupert og jeg aldri får sitte ved et bord for å spise mat. Ikke er jeg så jævlig super happy for å spise på senga heller...) Vi dekker på stuebordet, spiser, og jeg setter i gang med å komme med forslag til hva vi skal gjøre kvelden utover.
For å si det sånn; klokka er halv ti, jeg er lys våken og nednikotinisert mens Emil, joda, han sover og jeg har foten hans i ansiktet mitt...

Oktoberfaen!

Me tar dag for dag

Blogg.
Det er lenge siden det. Ja, jeg vet.

Det er ikke det at jeg ikke gidder, men heller det at jeg ikke har hatt internett i leiligheten min før nå.

Så da er det fresh start:
(Me tar dag for dag)

Jeg bor fortsatt i Tønsberg og jobber fortsatt på Rimi så ting har ikke forandret seg mye.

Har også vært en del i Larvik i det siste, og det er vel mest på grunn av Emil. Selv om han bor i Tønsberg og går på skole der, blir jeg stadig med han til Larvik. En god ting med tanke på at da får jeg sett litt mer til Lærva-folka. Også en god sjangse til å få gratis middag hos mamma. Jeg har litt vondt av de, selv om det er helt normalt, så må det være litt trist innimellom å være helt alene uten barn i huset.
Selv om det blir veldig masete de gangene jeg er hjemme hos mamma og pappa, klarer jeg ikke helt å irritere meg hundre prosent. Alt dette; "Hva skal du bli når du blir stor?" - pratet er jeg blitt imun mot. Det er koselig å være hjemme for mamma lager god mat og det er veldig koselig å se dektektimen på fredagskvelden som vi alltid gjorde før. Det har i grunn ikke forandret seg mye når jeg tenker meg om. Får liksom ikke helt den følelsen av at jeg er borteboende og selvstendig. Når jeg kommer hjem er alt som før; samme samtalene, samme humoren, samme stemningen. Det eneste som er veldig rart er at Joakim ikke er der. Lillebroren min er i militæret og siste nytt derfra er at han har blitt korporal. Jeg er veldig imponert! Han kommer snart hjem på en lengre perm enn det han hadde sist, og da håper jeg hvertfall at jeg får sett trynet hans siden jeg ikke fikk sett det sist gang. Jeg jobbet døgnet rundt og han satte av tiden til kamerater og kjæresten - noe som er helt normalt.

Mona ga meg en fin liten rundt tur av storskolen, og jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke helt begeistra. Det er liksom ikke alt som stemmer helt med arkitekturen, men hei, hvorfor skal jeg bry meg - jeg skal ikke gå der xD

Jeg har fått mer ansvar på jobben. Egne nøkler. Egne koder. Låseansvarlig vøtt. Føler meg litt viktig til tider.
Men hei, ekstrem ekstase: JEG HAR FÅTT NYTT KAMERA!!!!!1 Så nå kan den stygge Spanjolen som rana meg i Barca brenne for det kamera han tok sux i forhold til det jeg har nå.

Sånn ellers har jeg det veldig bra. Det lille knuffet jeg trengte for å komme meg videre etter mitt lille melt-down i vinter kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det er vel riktig som folk sier; når det først går ned, går det omsider opp. Selv om jeg fortsatt er veldig plaga av mine typiske mørkedepresjoner som jeg får hver jævla høst når det begynner å bli kaldt og grått, har jeg en ved min side som alltid stiller opp for meg. Jeg vet det ikke har vart lenge, og jeg er fulstendig klar over at det er skikkelig fjortiss å mene sånn, men uansett hvor mange rare blikk jeg får eller hvor mange øyenbryn som reiser seg så står jeg fast ved dette - Jeg elsker Emil.


Det tok i grunn ikke lang tid før jeg skjønte det. Ikke det at jeg er noen ekspert, fordi jeg har bare sagt disse tre ordene til kun èn person før Emil, men jeg har aldri vært mer sikker. Alle ser på kjærlighet fra forskjellige perspektiver. Jeg trodde faktisk det var fordi man ville stå mellom ild og vann for en person uansett hva, at man hadde denne forferdelige følelsen av at man ikke klarer seg uten denne ene personen. At man faktisk ofret alt man eide og hadde for denne personen, at man stolte så blindt på en. At man i det hele tatt nesten ikke klarte seg uten en dag.
Jeg har funnet ut nå at det ikke er kjærlighet, men rett og slett dumskap. At man lar seg selv være så sårbar ovenfor en person er etter min mening unødvendig. Jeg har gjort den samme feilen, og da fikk jeg slengt i trynet at jeg var manipulerende. I mitt forrige forhold gjorde jeg alt jeg kunne for å få personen til å bli med hvor hen jeg dro. Nå, om jeg skal til Oslo så må Emil gjerne være med, men om han ikke har penger er det hans problem og ikke mitt. Jeg MÅ ikke være med han hele tiden. Før fikk jeg noia hvis jeg bare fikk se kjæresten min type to-tre timer på èn dag. Nå gjør det meg ingenting. Et enkelt "hei - hade" kyss er helt greit. Om vi er på samme konsert må vi ikke stå oppå hverandre. Vi må ikke dra på samme fest. Vi må ikke være sammen hver helg. Og siden det er sånn, så setter jeg større pris på den tiden jeg har med Emil, og ikke den tiden jeg er alene - sånn som det var for ett år siden...

Jeg dævver!

Ok,

jeg vet ikke hva det er, men tydeligvis lever det en slags forbannelse eller noe over meg.

Ikke nok med at jeg alltid, alltid faller for de mest musikalske mannfolka der ute i verdenen,

men det viser seg også at jeg faktisk lever på Synne-Louise's left-overs...

Tilfeldig?

- jeg velger å tro det.

I sommer, under Slottsfjellfestivalen møtte jeg Emil på ordentlig for første gang.

Vi hadde begge krabbea under gjerdet til campområdet og fått i oss en hel mengde med alkohol.

Vi var begge svært negative på humørfronten, og det endte med at jeg stakk hjem.

Noen dager senere, sånn type rett før stenging for ombygging av butikken min, møtte jeg på Masson og Emil.

Jeg satte meg ned og tok meg en røyk, og det endte med at jeg ble med gutta hjem.

Emil og jeg kom i prat, og han lova meg å stikke innom en dag for å slenge over noen filmer og serier på PC'n min.

Som takk langde jeg litt middag, og senere så vi på en av filmene jeg fikk.

Og etter noen dager endte jeg opp på Husvik på innflyttningsfest

- "dagen jeg aldri glemmer, for det var da du ble min"

Emil

Mart <3 Emil

Ja, for tenk, jeg har begynt å tyve bilder fordi pappa'n min er treig og gidder ikke hente kameraet mitt på Elkjøp i Porsgrunn. Hente den selv, sa du? Når ska jeg få tid te det?! Dess, pappa jobber i Porsgrunn...

Identity

Jeg har ingen identitet! Og jeg er blakk, men egentlig ikke fordi alle pengene mine er på kontoen, men jeg har ikke ett eneste bevis på at jeg er jeg, så derfor forblir pengene på kontoen.

Jeg har også blitt skikkelig dårlig - mamma hadde svineinfluensa for noen uker siden, og jeg er redd jeg også har fått det. Hurraa... Ingenting er som å ligge isolert på sitt eget rom i flere dager sånn at brunfargen en har jobbet hardt med å få mens en var i syden falmer. Møkk.

Har også snakket med forsikringsselskapet, og de sa det at jeg får tilbake alt sammen så lenge jeg kan kvittere på det jeg har mista. Heldigvis for meg har mamma lært meg opp til å være fornuftig, så jeg mister ikke ei krone - jeg tjener faktisk på det!

Ny telefon er også bestilt, SIM-kort kom i posten i går, så nå venter jeg bare på pass og bankkort. Til uka skal jeg også bestille nytt kamera - Canon 500D, bare fordi jeg kan - og ny linse. Fikk mer til overs, så da klæsjer vi til med en vidvinkellinse. Fikk enda mer til overs så da kliner vi til med et par UV-filter til kameraet, og da blir jeg stolt eier av en Canon 500D med vidvinkel type 10-20mm, og en macrolinse som jeg hadde fra før (men som ble tyva) 70-300mm. Jeg er så happy!

Nå trenger jeg bare photoshop...

Det er Lørdag og jeg ligger og chiller med kaldsvette og øyne som renner 24/7 mens broren in har en liten get-together nede i kjellerstuen. (Syke barn som bor hjemmeifra, kommer alltid hjem til mor, selv om hun er på låvefest). På Tirsdag skal nemlig min kjære, bitte lille bror i militæret. Det er så rart, syntes ikke det er så lenge siden han ble konfirmert, eller først lærte seg å sykle - nå er han ferdig på videregående og skal i militæret på Skjold! Blir borte et helt år, og jeg syntes det er fryktelig, fryktelig rart å tenke på. Heldigvis for meg har han gratis internett i kafeterian der oppe, og jeg veit hvor biblioteket i Tønsberg ligger (gratis nett, sa du? Ja takk!)

Bare se så voksen han har blitt!

Jeg kommer til å savne han masse...

Damsel in distress

Jeg kom på at jeg hadde blogg...

Av veldig gode grunner tør jeg påstå at jeg har opplevd, så langt, det værste året i mitt liv. Det sies jo at livet er som en berg og dalbane, og at alt en kan gjøre er å følge med i svingene.
- jeg tror jeg er blind...

Året starter fabelaktig nok med kjærlighetssorg som ender i et drama uten like. Så turer det oppover når jeg møter Martin; fantastisk person - fuckings feil tidspunkt. Flere uker i sorg står for tur når skoleåret nærmer seg slutt og jeg må reise fra det stedet jeg brukte så lang tid på å bli trygg på. Hjemme står mer drama og venter på meg, og når flere uker med kvalme og grue for årets Hovefestival utviklet seg til å bli ulogisk skjønte jeg virkelig hva ordet "karma" betyr. På Hove kunne jeg ikke hatt det mer fantastisk, og det ble utrolig nok bedre da jeg møtte på Martin. Siden den tid har vi virkelig opprettholdt kontakten. Hjemme igjen og ting vugger litt og rømmningsplanen min til Tønsberg kunne ikke passet meg bedre. Ting ligger på skinner inntil jeg virkelig forstår hvem som er mine gode venner og hvem som ikke fortjener min oppmerksomhet. Med tungt hjerte må jeg kaste disse personene i søpla og danne meg nye bekjentskaper. jeg får meg en jobb som er så fantastisk bra - godt betalt, flott personell og da er det bare den 2 ukers turen til syden som står for tur. En uke på Sardinia gjør at jeg glemmer alt der hjemme - nesten - og uansett hvor mange pene Italienske gutter det fantes på denne øya og hvor mange slengkyss og gratis drinker som ble kastet mot meg, kunne jeg ikke annet enn å tenke på en annen person. Rett før avreise til Barcelona finner jeg ut at jeg har bestilt billett til feil flyplass og får dermed en ekstra dag på sardinia helt alene. Jeg ankommer Barcelona sent på kvelden, og det ender med at byen ønsker meg velkommen i form av at noen stjeler bagen min med telefon, pass, lommebok med penger og bankkort, klær, flybilletten hjem, kameraet mitt med linsene mine og diverse andre verdisaker. Ikke visste jeg hvor jeg var, hvor hostellet lå, hvordan jeg skulle komme meg dit ei heller hva jeg skulle gjøre. Det ender med at jeg tusler bort til togstasjonen og hyler ut om det ikke er noen som snakker Engelsk. En kjekk Spanjoler ved navn Alejandro ofret den siste timen av skiftet sitt for å kjøre meg til politistasjonen, oversette for meg hva som har skjedd, låne bort telefonen sin så jeg får ringt hjem og til slutt kjøre meg til hostellet som politiet hjalp til å finne ut hva het. Den natten tilbrakte jeg på benken utenfor hostellet for å titte på livet og å prate med andre beboere på hostellet. De gjorde alt de kunne for å muntre meg opp ved å spille gitar, banjo, piano, trompet, saksofon osv for meg. Neste dag brukte jeg på å finne den Norske Ambasaden og en politistasjon for turister. Ellers var det bare å misunne andre turister som, i lik stilling som oss jentene, hang på MACBA - et museum hvorav uteplassen var tilgjengelig for gateskatere - og tok masse bilder med sine flotte speilreflekser. Å drukne sine sorger i øl er som regel ikke lurt, men det hjalp mer enn en flaske vann...
Humøret mitt var stort sett på bånn, og selv om Alejandro var verdens snilleste og tok meg på cruising rundt i Barcelona og til og med la meg kjøre hans utrolig flotte Merchedes (ulovelig, ja - gøy, gjett om) klarte jeg ikke helt å kose meg sånn som jeg hadde ønsket jeg skulle. Jeg var mer eller mindre for meg selv hele tiden, for det er sånn jeg liker det når jeg er humørsyk, og på den alenetiden gikk det opp for meg at jeg faktisk er forelska. Trengselen for å komme hjem ble plutselig mye større, og da hjemreisedatoen kom og de andre jentene gråt sine birte tårer, gråt jeg mine da jeg endelig kunne legge armene mine rundt min mor og i hodet mitt, rundt Martin