onsdag 7. januar 2009

Stilhetens stunder...

Noen. Drep meg. Seriøst. Nå er jeg så lei alt sammen. Alt styret. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ha det sånn som det var for en måned siden, da jeg hadde alt.
Det er ikke det at jeg ikke er fornøyd med ting sånn som de er nå, og da tenker jeg generelt på vennene mine, litt på skolen og familien min. Sånn relativt sett så har jeg jo styr på det meste, men det er en stor del av meg som gikk tapt. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg er ikke Marte Kiara lenger. Jeg er en helt annen person i denne kroppen. Jeg savner meg selv. Andre savner meg selv. Jeg vil ha meg selv tilbake...

Satt på toget tilbake til skolen i går kveld, og tenkte litt på nettopp dette. Hvem jeg var før i forhold til nå.
Før så var ting helt perfekt. Det var selvfølgelig ting jeg måtte ordne opp i, det er jo alltid det. Jeg har alltid vært frk. "plan, orden, oversikt", men nå så er jeg ikke det. Jeg driter mer faen i alt. Jeg skal ikke påstå at jeg mistet hele meg da det ble slutt mellom Erlend og meg, for jeg tror jeg har mistet en del av meg gjennom hele høst, men det aller siste forsvant da. [Take a little piece of my heart now, baby]

Jeg kom frem til det at fremover skal jeg fokusere på hvem jeg virkelig er. For en gang i tiden visste jeg det, men det virker som om jeg har glemt det etter en stund. Jeg var ei blid og fornøyd jente med mindre bekymringer noen sinne. Jeg pleide å leve livet; carpe diem, liksom, men likevel ha oversikt over de tingene som måtte gjøres. Jeg hadde alltid mye ansvar og omsorg for de menneskene jeg brydde meg mest om. Jeg var den som hadde svar på det aller meste, jeg var den som folk kom til når de hadde problemer, og jeg ville alltid ha en løsning på ting. Nå, nå klarer jeg ikke en gang se forskjell på meg selv når jeg ser meg i speilet. Blikket mit er tomt, og jeg ser kjempe sliten ut. jeg er blitt mager og krombøyd. Stoltheten jeg hadde har krympet meg, og selvtillitten har dratt fra meg. Den støtten jeg fant hos enkelte, klarer jeg ikke se. Jeg er redd hele tiden. Jeg er tilbake der jeg var da jeg var 15 år - usikker og stusselig. Nå er jeg snart 21, og det er ikke meningen jeg skal være sånn. Det er meningen jeg skal være mer moden, mer oppegående og se fremover.
Nå vet jeg ikke hvordan jeg gjør det lenger.

Jeg er gal av lengsel. Gal av savnet. Sint fordi jeg aldri fortalte hvordan jeg virkelig hadde det etter jeg dro fra deg. Sint fordi jeg lot dette skje, at jeg ikke åpnet øynene nok. Lei meg fordi jeg finner meg ikke til rette noen steder. Jeg er hjemme, men alikevel ikke. Jeg er borte men likevel ikke. Det er nesten som om jeg er tilstede men vekkeværende. Og jeg hater meg selv fordi jeg er sjalu. Jeg er aldri sjalu. Men nå er jeg det. Fordi det er en annen som har tatt min plass, og jeg får aldri komme tilbake. Jeg skulle gjort alt for å bevise for meg selv og ikke minst deg at jeg kan, men siden jeg ikke får noen sjangse, ser jeg ikke vitsen i å prøve på noen ting. Alt kan være det samme...


There is a reason for everything
the love we made - the gifts I gave
the sun still shines for yesterday.
And all my plastic angels
are falling from the sky,
though all I've done was ever wrong
the ships are sailing - love has gone
So now it's down to me,
and all I want is felicity.

Om jeg kunne tatt tilbake alt jeg har gjort, sagt om igjen alt det dumme jeg sa. Gjort de tingene jeg aldri gjorde, som jeg skulle ha gjort. Gitt mer av meg selv. Vist hvor seriøs jeg er. Vært mer moden. Vært mer på ditt nivå. Latt deg ta styringen. Vært mer åpen. Mer selvsikker. Mindre håpefull. Mindre sjefete. Sagt oftere hvor mye du betyr for meg. Sagt mer hvor høyt jeg elsker deg. Fortalt deg hver dag hvor stolt jeg er av deg. Ikke revet deg med ned hver gang jeg ikke klarte å være sterk. Grått mer. Vist mer følelser. Vært mer forståelsesfull. Mer forsiktig og ikke minst, mer jenta di enn jeg har vært den siste stunden. Jeg skulle ikke ha dyttet deg unna meg. Jeg skulle brukt mer tid på deg den siste gangen du var på besøk. Kommet hjem litt oftere. Delt mer av mine følelser med deg. Sagt til deg hvor mye jeg savnet deg. Hvor mye det plaget meg at jeg ikke kunne se deg hver dag. Fortalt deg mer at alt vil bli bra. Vist deg at jeg tenker på deg hele tiden.
Da hadde du kanskje ikke lat meg stå igjen alene. Da hadde du kanskje ikke mistet følelsene dine for meg. Da hadde vi kanskje enda vært det søteste paret i verden den dag i dag.

Jeg er så forferdelig lei for det. Jeg angrer sånn, du aner ikke. Jeg savner deg sånn. Jeg elsker deg så mye.
Kjære, søte, snille, kjekke, vidunderlige, fantastiske vesen. Tro meg.





Første skoledag i dag.
Vi jobber ed elevkveld som vi skal ha på Lørdag, og senere i kveld skal jeg ha elevrådsmøte. På Fredag er det nemlig ny stemning på elevråd. Det kan hende ting ikke forandrer seg i rådet, men det kan også skje at noen blir byttet ut. Jeg skal en tur til Stavanger med Knut litt senere i kveld for å hente noen ting hjemme hos han, og siden jeg trenger å være litt i nærheten av mennesker, blir jeg med.
Jeg farger håret mitt igjen idag, fordi jeg syntes den forrige fargen ble for mørkt. Det er litt vanskelig å farge håret nå som jeg har ørten dreads overalt.
Var også en tur på Kvadrat idag, og brukte litt av gavekortene på Indiska. De hadde ikke veldig mye på salg, men jeg finner da alltids noe. Knut og jeg skippa middagen idag, så jeg har enda ikke spist noe, og jeg merker nå at jeg begynner å bli sulten. Ikke er det mat før kvelds kl 20 heller...
I natt sov jeg ikke en dritt. Jeg pakka ut av kofferten min, styra litt rundt på internatet, og bare lulla rundt. Jacob kom en tur innom meg i går for å si hei, og jeg ble kjempe glad for å se han igjen.
"Advarsel, hun hopper" ropte jeg da jeg løp mot han. Jacob er en av de beste vennene jeg har her borte, så å sitte i et par timer i stua for å prate skit om sinnsykt deilige ferier, skoleturen og musikk var drit deilig.
I morgen skal jeg ha feletime, også har jeg trening, mer elevkveldarbeid, og dans. Fredag skal jeg jobbe, Lørdag også, så helgen bli hektisk føler jeg. På Mandag begynner vi med Kabaret, og jeg er litt spent på hvor slitsomt det kommer til å bli...
Nå sitter jeg bare å teller dager til jeg skal hjem [30]. Pappa har ordnet med en utplasseringsjobb på Østlandsposten for meg i Februar. Kanskje jeg får jobbe under UKM? Hvem vet? Det hadde vært drit kult hvertfall. Også har jeg fått jobb på Spa Hotellet for sommeren og evt. resten av året.

Jeg er ikke dum. Jeg ser jo at ting ordner seg. Men akkurat nå så er det de feile tingene, desverre...



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar