Two worlds.

Da jeg våknet til morran i dag visste jeg at jeg kom til å være i et undrende humør.
Den tankestreifende Kia har vendt tilbake!
Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om det er den verdenen jeg har skapt i hodet mitt som er best i forhold til den virkelige verdenen jeg lever i.

Det er to perspektiver.

I mitt hode har ingenting forandret seg. Jeg er hjemme, det er sommer og jeg opplever de tingene jeg hadde drømt om å få oppleve den sommeren som var. Ikke de store tingene. Bare være i nærheten av deg. Sitte på stranda på Gon med pils og grillmat. På grasset utenfor THVS. På taket på K1. Broren min er der, alle vennene mine. Alle ler og smiler, og de få men nokså store bekymringene som bar nag på oss er lagt på is for sommeren.
De gode turene vi gikk i skogen. Den tiden vi bare lå ved siden av hverandre i grasset og snakket om ingenting. De sene kveldene på terrassen med stearinlys og ulltepper. De sangene vi sang i kor, falsk eller ikke. Alle vannkrigene vi hadde. Alle smilene som spredde seg over kinnene mine hver gang du så meg i øynene. Alle nettene jeg lå tett inntil deg selv om det var for varmt under dyna. Alle tårene jeg ikke gråt. All vinen vi drakk, filmene vi så. Middager vi spiste med familiene. Alle bildene som ble tatt. Den interne humoren bare vi forsto oss på. Alle minnene... All kjærligheten.

Den virkelige verdenen er ikke den samme.

Sommeren er over, og det virker ikke som om noen av de tingene som sitter fast i hodet mitt har hendt en gang i tiden. Det er kaldt ute. Hverdagen er stressende og slitsom. Det ansiktet som en gang i tiden ga meg den beste tryggheten er borte. Der jeg en gang følte meg trygg er overbelastet med falsk trygghet. En slik trygghet som gjør at hodet mitt spinner hver gang det går opp for meg hvor skjør den egentlig er. Alle de personene jeg satte min lit til er for langt borte fra meg, og jeg må finne nye metoder å tømme innholdet mitt på. Det forrige halvåret gikk for fort til at jeg kunne innse hva jeg virkelig gikk glipp av. Hadde jeg kunnet sett hva som foregikk, hadde jeg for lengst skaffet meg en ny trygg havn å feste meg til. Bakken her er skjør og i ubalanse. Om det muligens er mine bein som ikke er stødige nok til å stå rolig, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg ikke står i ro selv om jeg skulle ønsket det. Det å stoppe opp litt for å se på meg selv fra utsiden, tør jeg ikke. Ikke enda. Innert inne vet jeg hva jeg vil finne, og jeg er ikke sterk nok til å finne ut av det. Da må jeg først komme hjem. Til min stein. James. Sånn at han kan ta meg i mot når jeg omsider faller om.

Jeg bærer to ansikter. Den ene forteller omverdenen at alt er bra. At ingenting er galt, at alt er som det skal. Men når folk ikke ser, vet jeg at det bekymrende blikket som sitter limt fast i ansiktet mitt lyser frem. Jeg ser gammel ut i speilbildet mitt, men bildene som blir tat av meg viser noe helt annet. Bare jeg kan se hva som skjuler seg bak øynene mine. Hvilke tanker jeg bærer på, hvilken frustrasjon som sitter klemt fast mellom lungene på meg. Jeg ler og smiler hver dag, har det gøy, men jeg er også verdensmester i å skjule mine innerste tanker. Sånn at ingen andre enn jeg blir såret av meg selv.

"Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om det er den verdenen jeg har skapt i hodet mitt som er best i forhold til den virkelige verdenen jeg lever i."

Fordi jeg kan ikke bestemme det selv. Fordi det er ikke opp til meg selv alene.
Den verdenen i hodet mitt er ingen fantasi, men den er heller ingen realitet. Den verdenen jeg lever i nå er mer realistisk, men likevel ikke. Fordi jeg kunne gjort så mye mer for å slippe å vandre sånn mellom to verdener. Fordi det som skjer nå, er nå, og det som var før kommer aldri tilbake. Fordi det som en gang var mitt, ble tatt fra meg. Fordi jeg skulle gitt slipp tidligere...

Nå er det jo også sånn at jeg er mer en drømmer enn en realist. Realiteten er ikke noe for meg. Den har aldri vært det. Utenom når realiteten blir som drømmene mine. Det skjer jo ikke så ofte, men når de gangene kommer, har jeg ikke noe hode. Jeg savner den følelsen. Jeg savner å slippe å leve to steder samtidig. Det er så mye vanskligere å holde track av tiden - alt det som foregår. Også får det som regel fine minner som jeg slipper å fortrenge. Sånn som jeg har gjort nå.

Det er tryggere å leve i nået enn å se seg tilbake. Hvertfall når du ikke har noe å se frem til.

Fire and Ice

Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if I had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ise
Is also great
And would suffice.

Robert Frost