Strangest stranger.

Det har vært en rar dag...

Jeg tror jeg stort sett har sittet stille og sett blomstene på skrivebordet mitt visne.

Ellers har jeg lest i boka mi.

Jeg er en smule klein også...

Var på Bryne fra i går til i dag, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg føler angående det. Fikk liksom ikke ristet av meg den følelsen av at noe var galt. Martin kunne liksom ikke fortet meg nok ut døra da jeg ble henta. Og, helt ærlig, var det greit for meg.

Det var veldig hyggelig da, til å begynne med - jeg styrta ned en 1/2L rom. Ingen andre som takla å drikke det, så da fikk jeg den helt for meg selv. Jeg likte spesielt ansiktsuttrykkene til folka da jeg dro, i et smule beruset tonefall, "why's the rum always gone?"

Natten derimot, var kollossal. Jeg fikk ikke sove. Jeg tror jeg også krangla litt med Martin. Vi begynte å prate. Jeg satt på sengekanten, og jeg med vilje ga han den følelsen av at han ikke kommer til å nå helt inn til meg.
Han spurte hvorfor jeg ikke var som de aller fleste jenter - ute etter oppmerksomhet, kosete, klengete og så videre. Jeg sa det at jeg ikke tør gi for mye av meg selv før jeg føler meg 100% trygg på en person - ettersom jeg har gitt for mye, for mange ganger.

Jeg tror ikke han likte svaret. Han ble helt stille. Også sovnet han.

Tankene mine vandret en tur med kroppen min på slep i natt. Jeg tror jeg gikk fra Bryne til Klepp, og tilbake. Barbeint. For jeg fant ikke skoene mine.

Jeg er redd. Han minner meg for mye om en person han ikke skal minne meg om. Jeg undrer; er Martin bare en erstatning eller et tomrom som skal fylles? Det er så rart, fordi jeg har ikke hatt den følelsen enda. Hvertfall ikke før nå, før sent i natt da vi snakket sammen. Da så jeg hvor like de var.

Jeg vil ikke ha det sånn...


In other news. Jeg har spist for mye snop denne helgen, så jeg har danset i 4,5timer og jogget meg en tur. Da jeg jogga havna jeg midt oppi skytedramaet som var nede i Klepp sentrum. Nedover den gata puben ligger.
Jeg jogget bortover veien, da to politibiler kjørte forbi i full fart. Og da jeg hadde løpt ca 30m forbi huset, hørte jeg ett skudd! Det løp en politimann bort til meg, for jeg hadde stoppet opp i sjokk. Han sa jeg skulle legge meg ned på bakken.
Da "faren" var over spurte han meg om navn og adresse, og hva jeg gjorde her borte. Jeg sa jeg var på joggetur og at jeg ikke ante noen ting. Han ba meg dra tilbake til skolen og holde meg inne...

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=546508