Jeg skulle egentlig på konegata i går for å se på Batman-filmen med broren min og noen andre folk, men da vi kom dit bestemte vi oss for å dra til Sandefjord for å feire 18-års dagen til Marco :D
Tilfeldig fyll er alltid like morro!
Vi dro med oss Alexander og Ida Elisabeth, og resten av kvelden er i og for seg en historie...
Jeg og Ida satt lenge og pratet om deg. Det gjorde forsåvidt Marte og jeg også på kongegata før jeg dro ut. Vi snakket ikke dritt, liksom, vi bare spekulerte litt på hva som foregår med deg for tiden. Ida er helt fortvila og Marte... ja, Marte vet vel ikke helt hva hun skal si. Begge mener bestemt at så for jeg kommer hjem hjem fra skolen, vil du komme tilbake til meg, og da lurer de veldig på hva jeg skal gjøre. De mener også det samme som jeg mener, og det er litt deilig i grunn siden de sier de tingene jeg tenker på før jeg sier dem selv.
Så, ja, i dag er en sånn dag jeg har grua meg til veldig lenge.
Jeg har ikke sagt stort til noen, selv om mormor har kommer på besøk, og jeg gikk en tur bort til bestemor.
Jeg visste jo at det ville skje en eller annen gang, jeg skulle bare ønske den hadde kommet litt før eller ventet til hvertfall etter jul. For nå er jeg nødt til å ta meg sammen hele tiden, ikke tenke eller føle så mye, men etter i går har det blitt sagt og hørt og skjedd så mye at jeg er nødt til å få sortert litt.
Jeg har fortalt til de som jeg snakker med om deg at hadde du ringt nå og ville ordne opp, hadde jeg sagt ja, men jeg er ikke sikker på om jeg er villig til å vente så forferdelig mye på deg mer, selv om jeg sa jeg skulle gjøre det.
Men ting har skjedd, jeg har forstått ting, og i følge deg har det siste 1 1/2 året vært bortkastet så hvorfor i helvette skal jeg da vente?
Jeg sov med den genseren du hadde lånt av meg i natt, fordi den luktet deg. Og da kjente jeg at hjertet mitt dunket av sinne. Jeg er sint på deg, for du tar det så lett. Alt er så lett for deg! Og det er så urettferdig. Du bare slenger fra deg den ene tingen og hopper på den andre uten å tenke på konsekvensene. Du er oppmerksomhetsyk, du tror du trenger oppmerksomhet hele tiden, og det er skikkerlig umodent. Du kysset meg på Torsdag og oppførte deg som et rasshøl på kongegata en time senere. Hva er i veien med deg? Hva har jeg gjort deg
utenom det jeg allerede vet og har bedt om unnskyldning for? Kan du vær så snill å gi slipp på meg, sånn på ordentlig? Fordi du piner meg. Du ødelegger meg fullstendig. Du vet at jeg elsker deg enda. Du vet at jeg er gal etter deg, og du vet hvor mye jeg gjerne vil ha deg tilbake, men likevel oppfører du deg som du gjør. Du stenger døra for oss, men åpner ett vindu. Slutt med det! Bestem deg!
Dagen i dag har vært jævlig sær, og jeg er sur og grinete på alt og alle. Det hjelper ikke en gang at vi skal ha kalkun til middag, eller at mamma har kjøpt en flaske vin til meg.
Jeg vil løpe en tur, det har jeg forresten allerede gjort, tre ganger i dag, men jeg vil løpe mer. Jeg trenger tydeligvis å få ut litt aggressjon, men jeg klarer ikke. Jeg får det ikke til, for jeg har egentlig ikke noe å være sur for, eller hvertfall ikke noe som er verdt å være sur for.
Ååh! Noen. Slå meg i hodet!
Skulle ønske ting var like lett for meg som det er for deg....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar