onsdag 4. mars 2009

Urolighetens skygge.

Det er ikke ofte jeg ber om hjelp til noe, men nå tror jeg at jeg trenger det.

Jeg er ikke helt sikker på hva det er, men jeg er så urolig. Nesten nervøs. Kan godt hende det har noe med det som skal skje med meg om ikke så lenge, eller fordi jeg er engstelig for hva jeg har sagt.
Kanskje jeg skulle ha gjort noe jeg enda ikke har gjort? Eller kanskje jeg bare er sånn akkurat nå?

Noe er det i alle fall, og det går ikke vekk.

Jeg er redd. Redd for mine ord, mine tanker, mitt kroppspråk. Redd for meg selv. Mine følelser, min lengsel, min smerte. Redd for fremtiden, redd for det som er nå. Redd humørsvingningene mine. Redd for alt jeg spiser. Redd for søvnen. Redd for drømmen jeg drømmer. Redd for håpet mitt, ansiktet ditt. Redd.

Jeg føler meg ikke helt bra. Hodet mitt spinner som om jeg skulle være full, og om ikke jeg tar helt feil blir du ikke det av melk fra matsalen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Aller helst vil jeg bare forsvinne en stund. Være borte litt. Null kontakt med folk. Helt alene. Ute. Inne. Ett sted hvor ingen finner meg. Også vil jeg bli så lenge at folk begynner å savne meg, nesten så mye at de blir bekymra.

Jeg vil vekk herfra. Og jeg er ikke sikker på om jeg vil tilbake til det gamle. Eller tilbake i det hele tatt.

Det er kaldt. Både ute og inne. Det hjelper ikke å ta på klær. Ei heller å skru på ovnen. Dyna mi lukter rart, og den vekker minner. Puta mi kan bare henge seg og bamsen min Karl-Erlend er null trøst.

Kan ting bli værre enn det det er nå?
For da orker jeg virkelig ikke mer.

Jeg vil hjem. Hjem til James og katten min. Hjem til senga mi. Hjem der jeg bor.
Jeg skulle aldri dratt hit. Jeg skulle aldri gått med på det. Jeg skulle blitt hjemme...

I Påskeferien skal den første uke gå til å være alene. Jobbe med prosjektene mine og bare være meg selv. Kanskje jeg lærer noe?

Jeg skal også holde meg unna Kongegata hele ferien. Unna eventuelle konserter eller happenings. Jeg skal strande meg trygt og godt hjemme på rommet mitt, muligens være litt hos Ella. Til nød ta en kaffe med jentene. Gå en tur med Ole. Sånne trygge ting der jeg ikke kan være i veien. For noen.

Bursdagen min skal ikke feires, for det vil jeg ikke. Jeg skal ta meg en tur til Oslo og besøke mormor. De eneste som får holde meg med selvskap 24/7 er familien min og kameraet mitt. Ingen andre.

Jeg vil være alene.


Jeg elsker deg, Erlend <3




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar